Pinsekommentar
Er nabokirken konkurrent eller kompanjong?
Hver kirke og enkeltperson er del av Kristi kropp. Vi trenger hverandre.
For noen år siden var jeg ute og jogget med en god kamerat. Tempoet var hyggelig og praten gikk lett der vi løp på de myke skogsstiene denne ettermiddagen. Jeg var ganske så fornøyd med at vi både kunne løpe og snakke sammen, men gleden varte ikke hele turen, for mot slutten trådte konkurranse-genene fram hos min gode venn. «Førstemann til bilen!», og så satte han i vei, og praten og «kosen» med å løpe sammen var brutt...
Del av hverandre
Annonse
I våre kirker i Pinsebevegelsen har vi nok tidvis løpt sammen, men våre felles «joggeturer» har ofte endt i konkurranse kirkene imellom. Vi har i altfor stor grad konkurrert om de samme menneskene i et gitt geografisk område. Jeg er usikker på om en slik konkurranse har vært til kirker og menneskers aller beste.
Når Bibelen så tydelig beskriver oss, både som kirker og enkeltpersoner, som en del av Kristi kropp, så gir det en tydelig forståelse av at vi har del i både hverandres gleder og sorger. Vi er en del av hverandre, vi er familie, søstre og brødre. Dette er så utrolig viktig å huske på!
Det er ikke unaturlig at søsken konkurrerer, men da er det en sunn konkurranse som bidrar til at vi alle slipes, strekker oss og kommer nærmere hverandre og Gud.
På tvers av generasjoner
Framtiden er alltid spennende, og hvordan vil våre kirker se ut om vi i enda større grad greier å skape en kultur hvor vi hjelper hverandre på tvers av generasjoner og kirker?
Pastorer, barne- og ungdomsledere eller andre som jobber eller gjør frivillig arbeid i kirke, trenger et team i egen kirke å spille på. Samtidig er medvandrere fra en kirke i nærheten, hvor man både kan dele erfaringer, planer eller gleder med, utrolig viktig!
Som kristne er vi både søsken og kompanjonger.
Antall ansatte i mange av våre små og mellomstore kirker er ofte ikke mange. Mange jobber alene og har få å spille på. Det utfordrer oss som menigheter, kolleger og frivillige til å være nærmere, i langt større grad enn det som tradisjonelt har vært vanlig.
Jeg tror vi i større grad må være «kompanjonger» og ikke konkurrenter både internt i egne kirker og mellom oss som kirker. Vi trenger hverandre!
Annonse
Dele hverdagsliv
Thomas Sjödin skriver i boken «Mens du hviler», følgende: «Ordene kompanjong og kompis stammer fra latinske cum (med) og panis (brød) – altså noen man deler brødet med. Og begrepet familie har i mange kulturer blitt definert som 'de som spiser sammen'.»
Kirken blir ofte definert som en stor familie, som brødre og søstre. Kanskje burde vi i større grad dele flere måltider sammen? Sette av tid og dele hverdagsliv og tjeneste over en kaffe eller brødskive? La samtalene gå dypere, hvor vi hjelper hverandre til et styrket trosliv og utrustning for dagligliv og tjeneste. Være medvandrere, som ikke trenger å løpe foran for å vise «muskler». Være kompanjonger som deler «inntekter og utgifter», hvor man står sammen?
Som kristne er vi både søsken og kompanjonger, noe som skaper en utrolig dynamikk og mulighet for å sammen kunne gjøre de gode nyhetene om Jesus kjent. Finn eller bli en kompanjong som en medvandrer, uavhengig av generasjoner eller kirke.
De eneste vi konkurrere med, er kreftene som arbeider for å frata menneskene det evige håpet vi har i Jesus. La oss stå sammen som kompanjonger og søsken!
