Er nåde og svette uforenelig?

Jeg beskriver ofte meg selv som en naturens mann. Likevel må jeg erkjenne at jeg ikke er ofte nok ute på tur for å leve opp til den beskrivelsen. Det holder jo ikke å beundre flotte fjellformasjoner fra vinduet eller på tv-skjermen, man må være der selv; kjenne på den friske luften og møte motstanden den harde steingrunnen gir nervecellene under føttene.

Fast grunn

Gud er fjellet som hele den kristne troen hviler på. Hans nåde og kjærlighet gir oss fast grunn å stå på, en grunn som holder. Men dette fjellet er likevel uendelig mye større enn det vi kan se fra der vi står.

Om vi sier oss fornøyd og bygger et hus der han fant oss, får vi se et begrenset bilde av Guds storhet. Men dersom vi tar på oss fjellskoene og sekken, evangeliet og kallet, og begynner å gå, får vi etter hvert komme tett på det som vi tidligere bare så på avstand!

Når vi i Ny Generasjon utfordrer unge mennesker til å begynne og gå opp den bratte fjellsiden det kan være å leve ut troen sin på skolen og studiestedet sitt, gjør vi ikke bare dette ut ifra lengselen om at menneskene i deres verden trenger å høre de gode nyhetene om Jesus.

Tillit og nåde

Vi gjør det også fordi vi er overbevist om at det er midt oppi melkesyra, svetten og den vanskelige navigeringen at vi fullt og helt opplever intimiteten mellom skosålen og fjellet under oss.

Det er åpenbaringen om at fjellet holder like godt på komfortable 500 meter over havet som på 1.500 meters høyde, som skaper tilliten mellom fjellklatreren og fjellet.

Kanskje nåden ikke bare er teltet vi kan søke ly i, men også oksygentanken som gjør at det hellige ikke bare forblir noe vi beundrer på avstand, men blir et landskap vi kan leve i?