Et brev til folket mitt

Korsets Seier har gitt meg spalteplass til å skrive et brev til folket mitt, pinsevennene. De siste par ukene har det visstnok vært skrevet mye om meg i sosiale medier. Jeg har ikke lest det selv; jeg har ingen plikt til å gjøre det. Derfor rammer det meg ikke personlig. Jeg gjør dessuten hva jeg kan for at det gode inntrykket jeg har av de som har skrevet, ikke skal påvirkes av ord som faller i kampens hete. Kanskje mitt folk likevel fortjener et brev fra meg der jeg kan forsøke å forklare?

Pinsevennene var «mitt folk» allerede før jeg kom ut av mammas mage, et sted i Lofotens vakre fjellandskap. Jeg ble født inn i en fin familie, og Lofoten pinsemenighet ble min åndelige mor. Her ble jeg døpt og fikk en identitet som nådens barn. Her fant jeg ly under Helligåndens vinger.

Det som skjuler seg bak Terje Hegertuns bok

Bare 17 år gammel begynte jeg min kallsreise. Det brakte meg til Værøy der jeg møtte pinsekvinnene med glød i blikket og rull i nakken. De øste av bønnens kilder, elsket Jesus og lærte meg lidenskapen for Guds rike. Var det derfor de hadde en slik omsorg for et par unge evangelister som ikke visste eller kunne så mye, men som likevel hadde kjent seg kalt på av Gud? Og her traff jeg henne som har vært kjæresten min gjennom 45 år.

Skulle jeg levd livet på nytt, hadde jeg kanskje brukt de første årene av voksenlivet til å lese teologi og filosofi. Men den gang var det tjenesten som gjaldt. Guds ærend hadde hast! Årene som forkynner, pastor og redaktør formet livet mitt. Gud sendte i min vei kvinner og menn som satte dype spor meg. Jeg takker Gud for alt jeg har opplevd.

Lite støtte hos pinsepastorene

At tjenesten etter hvert skulle ta meg i en litt annen retning enn det som gjaldt for mange andre ledere i pinsebevegelsen, tilskriver jeg Guds ledelse. Kanskje så Ånden hvordan han best kunne bruke det Gud hadde gitt meg. Slik ble tjenestekallet mitt fornyet og foredlet.

I møtet med fagteologi og forskning har jeg båret med meg skattene fra min barndoms tro og det beste fra min pinsetradisjon. Kjærligheten til Jesus, respekten for Guds ord og ønsket om å tjene livets herre, har alltid vært ledestjerner for meg. Ikke bare på talerstolen, men også når jeg har stått i auditoriene ved landets fremste teologiske utdanningsinstitusjon.

I fjor hadde jeg det privilegium å leve med Guds ord og å forske på heltid. Jeg kjente meg da ledet til å arbeide med hvilke verdier og kvaliteter Bibelen tilbyr for at vi – midt under syndens vilkår – kan leve varige og gode samliv med den man elsker. Det har likevel ikke vært vanskelig å ane noe den av kollektive smerten som rir samfunnet som følge av alle de forhold som begynner så bra, men som ender med krise, med hjem som oppløses og barn som rammes.

Jeg har også latt meg utfordre av hvorfor homofilispørsmålet har skapt så store spenninger i den verdensvide kirke. Hvordan skal tekstene forstås, hva er de beste tolkningsnøklene? Jeg har spurt: Hva om det kan tegnes en alternativ forståelse og skisseres en annen tilnærming?

Ambisiøst mellomstandpunkt med dårlig begrunnelse

Det ligger en forskningsetisk forventning om at når et faglig arbeid er utført, så bør det publiseres i en eller annen form. I dette tilfelle resulterte det i boken Det trofaste samlivet. Boken var imidlertid ikke et stykke oppdragsforskning jeg gjorde for pinsebevegelsen, men i egenskap av å være ansatt ved MF Vitenskapelige høyskole, noe som Øystein Gjerme korrekt har påpekt. Om jeg hadde skrevet på oppdrag fra pinsebevegelsen, ville deres organer ha vært adressat og fått tilgang til materialet først.

Vitenskapelige innsikter skal imidlertid være frie, uavhengige og tilgjengelig for alle. Noe som i sin tur innebærer at alle kan forholde seg like fritt og uavhengig til de posisjoner som framkommer. Jeg har respekt for at andre ser og forstår samlivsetikken annerledes enn meg.

I boken løfter jeg fram den trofaste kjærligheten som både gulltråden og fyrtårnet. Ekteskapspakten er en bærekraftig og velprøvd parrelasjon som fra uminnelige tider har vært båret fram ved hjelp av etiske kvaliteter som er tydelig forankret i mange bibeltekster. Det er viktig å framsnakke både kjærligheten, trofastheten og ansvarligheten mot et bakteppe av eksperimentering og usikkerhet rundt samlivsformer og kjønnsidentitet. Trofastheten gjenspeiler på en vakker måte den kjærlighetspakten Gud har inngått med oss.

På denne måten holder kjærligheten oss fast i et ansvar og får oss til å våge det usannsynlige: å love hverandre livslang troskap. Det er både dristig og risikofylt fordi det innebærer muligheten til å bryte, men også friheten til å la være å svikte. Trygghetskilden nummer én er at du er der når nødens time kommer.

Jeg har latt meg inspirere av profeten Mika som i en annen sammenheng spør: «Hva krever Herren av deg? At du viser trofast kjærlighet». Mon tro om ikke nettopp dette er en hilsen til oss for en tid som denne?

I boken argumenterer jeg for behovet for en «mellomposisjon» i synet på homofilt samliv. For meg er ikke dette kompromissets vei, men samlivsetikkens gylne balansepunkt.

Denne posisjonen avviser en liberal tilnærming som reservasjonsløst hevder at alle samlivsformer er like bra og som bagatelliserer de etiske forskjellene som faktisk eksisterer når ekteskap, samliv, foreldreskap, kjønn og identitet settes på dagsordenen.

Men jeg avviser også en posisjon der de homofiles kjærlighetslengsel nødvendigvis må bli møtt med forventningen om et livslangt aleneskap. I dag vet vi at både i den katolske kirke og i evangelikale og pentekostale kirkesamfunn preget av en konservativ samlivsprofil, finnes en skyggeside som vi ikke lenger kan lukke øynene for: de skjulte fortellingene om fortielse, fortrengning, fornektelse, depresjon, skam, nederlag, tap av troen og dessverre også: overgrep.

Det er på fruktene god teologi skal kjennes. I framtiden må vi derfor utvikle en samlivsetikk som kan vise seg å være mer bærekraftig. Det er dette boken Det trofaste samlivet handler om.

Jeg tar til orde for en tilnærming som innebærer at vi sier et tydelig og frimodig ja til den klassiske posisjonen om en livslang troskapspakt mellom én mann og én kvinne. I tillegg sier vi ja til at de av kirkens medlemmer som har en annen seksuell identitet, kan få være med i det kristne fellesskapet uten begrensninger, og virkeliggjøre sine drømmer om det trofaste samlivet med den de elsker. Jeg kan ikke se at man med dette «skifter syn». Man velger ikke mellom den ene eller den andre posisjonen, men man gir plass for – nettopp en mellomposisjon. Det ivaretar kirkens vern om ekteskapet som den gode rammen for seksualitet og foreldreskap, samtidig som det bekrefter dem som har en annen seksuell identitet, og som trenger det samme etiske rammeverket rundt sitt samliv som heterofile har hatt gjennom uminnelige tider.

Resultatet vil være en større frimodighet til å framholde en bærekraftig samlivsetikk. Samtidig tar vi et oppgjør med foreldede stereotypier som kanskje bunner i frykt for det som er annerledes.

I boken drøfter jeg også de aktuelle tekstene som berører dette saksfeltet. Jeg legger vekt på at de må tolkes på måter som gjør at de taler inn i vår tid. Bibeltekstene beholder sin autoritet best når de forsås som tydelige advarsler mot alle samlivsformer og livsstiler som er løsrevet fra den etikk ethvert samliv skal prøves i lys av. De homofile som i dag bekjenner troen på Kristus og som er disipler av Jesus, er ikke tegnkandidater på en hedensk livsførsel (jfr. Rom 1), men på et kristent liv.

Det egner seg ikke å gjøre homofile til kirkepolitiske ammunisjonsobjekter i en stillingskrig mellom teologiske fløyer. La oss i stedet forsøke å forstå noe av sårbarheten og smerten hos dem som er personlig berørt. Vi er best tjent med å føre de langsomme samtalene og etablere den tillitsfulle dialogen.

De siste ukene har jeg fått mange tilbakemeldinger som har gitt meg en klump i halsen. Pinsebevegelsens egne sønner og døtre har skrevet gripende ting om at de nå «kjenner seg mange kilo lettere», «troens flamme har igjen begynt å brenne», og de kjenner at de «kanskje kan klare å identifisere seg med menigheten sin igjen» (gjengitt med tillatelse). Er ikke disse kommentarene et signal om at vi har en del å snakke om?

Et sted å begynne for både lederskap og andre, er å lese denne boken. Gjør det i bønn om at Gud skal hjelpe oss å finne veier som fremmer det trofaste samlivet for oss alle.

På gjensyn. Gud velsigne deg!