Et brev til folket mitt

Korsets Seier har gitt meg spalteplass til å skrive et brev til folket mitt, pinsevennene. De siste par ukene har det visstnok vært skrevet mye om meg i sosiale medier. Jeg har ikke lest det selv; jeg har ingen plikt til å gjøre det. Derfor rammer det meg ikke personlig. Jeg gjør dessuten hva jeg kan for at det gode inntrykket jeg har av de som har skrevet, ikke skal påvirkes av ord som faller i kampens hete. Kanskje mitt folk likevel fortjener et brev fra meg der jeg kan forsøke å forklare?

Pinsevennene var «mitt folk» allerede før jeg kom ut av mammas mage, et sted i Lofotens vakre fjellandskap. Jeg ble født inn i en fin familie, og Lofoten pinsemenighet ble min åndelige mor. Her ble jeg døpt og fikk en identitet som nådens barn. Her fant jeg ly under Helligåndens vinger.

Bare 17 år gammel begynte jeg min kallsreise. Det brakte meg til Værøy der jeg møtte pinsekvinnene med glød i blikket og rull i nakken. De øste av bønnens kilder, elsket Jesus og lærte meg lidenskapen for Guds rike. Var det derfor de hadde en slik omsorg for et par unge evangelister som ikke visste eller kunne så mye, men som likevel hadde kjent seg kalt på av Gud? Og her traff jeg henne som har vært kjæresten min gjennom 45 år.