Et forvandlende øyeblikk ved krybben

Dette året har gitt oss en opplevelse av å rykke tilbake i tid. Det er krig i Europa, det er køer for å få utdelt gratis mat, det er kaldere i hjemmene fordi strømmen er så dyr og vi står igjen i beredskap for flyktningkriser. Hjelpetelefoner ringes ned av desperate mennesker i krise.

Hans Adolf Brorson, som skrev «Mitt hjerte alltid vanker», opplevde også elendighet. Som liten gutt mistet han sin far. Som voksen opplevde han å miste ti av 16 barn da de var små. Da han skulle dra til København for å bli vigslet til biskop, døde både hans kone og yngste barn i barsel. Han opplevde en enorm lidelse, og man kan spørre seg hvor mye et menneske kan tåle.

I dette mørket lente Brorson seg inntil krybben og spurte Gud: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i Himmelriket i stallen ligge må.» I den opprinnelige versjonen har salmen 11 vers, og de ni første versene uttrykker lengsel, undring og spørsmål.

700 år før julefortellingen skjedde, levde profeten Jesaja i en tid av stort åndelig mørke, hvor sannheten var langt borte fra folket. Folk var åndelig forvirret. Myndighetene var ugudelige og lagde ugudelige lover og regler. Fremmede makter invaderte og okkuperte dem. Det var mørke rundt Jesaja, men han fikk noen løfter fra Gud:

«Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel» (Jes 7,14).

To kapitler senere sier han i Jesaja 9,6–7:

«For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.»

Det er mørkt og elendig nå, men det kommer en frelser! De Jesaja snakket til ventet noen ganger med iver, mens andre ganger glemte de det helt bort. Sånn er vi mennesker i dag også. De unge i dag er den første generasjonen siden krigen som vokser opp uten et positivt framtidsbilde, men med et framtidsbilde preget av klimakrise, økonomisk usikkerhet, økende ensomhet og angst.

Lovsangens plass i gudstjenesten

Glimtet Brorson fikk av Gud ga et annet syn på livet. Han sto ikke lenger ved krybben. Hans hjerte var nå på stedet hvor Jesus ble svøpt.

Akk, kom, jeg opp vil lukke
,Mitt hjerte og mitt sinn

Da full av lengsel sukke
,Kom, Jesus, dog her inn

Det er ei fremmed bolig, Du har den selv jo kjøpt,

Så skal du blive trolig,Her i mitt hjerte svøpt.

De gamle grekerne hadde to måter å måle tid på – kairos og kronos. Av disse er det kronos, kronologisk tid, vi kjenner best – sekunder, minutter, timer, uker, måneder og år.

Kairos måler ikke mengde, men kvalitet. Kairos måler øyeblikk, ikke sekunder. Mulighetens øyeblikk, perfekte øyeblikk og forvandlende øyeblikk. Det var et slikt øyeblikk Brorson erfarte da han sto inntil krybben, og det kan vi også erfare i dag.