Et glemt kontinent?

25. oktober skjer det: I Lewiston i Maine går den 40 år gamle Robert Card amok med automatrifle og dreper 18 mennesker; først i en bowlinghall, deretter på en grillrestaurant.

Norske medier innfinner seg raskt og beskriver frykten og den intense klappjakten på den forsvunne gjerningsmannen. Medieoppslagene er mange; selv Altaposten finner spalteplass nok, og alle sider dekkes.

Etter to døgn blir gjerningsmannen funnet – drept av sitt eget våpen.

Et annet angrep

Dagen før, tirsdag 24. oktober, fant det også sted en massakre, men det var i Nord-Kivu nordøst i Kongo. Tidlig om morgenen ble innbyggerne i landsbyen Masosi vekket av skuddsalver.

Angriperen denne gang var ikke angriperen en mann i mental ubalanse, som i USA, men en gruppe terrorister fra den IS-tilknyttede terrorgruppen ADF. De skyter rundt seg og kutter hodet av menn, kvinner og barn med macheter. De som ikke rekker å komme seg ut, blir tatt av flammene når terroristene setter tolv av husene i brann.

Når angriperne trekker seg tilbake, står man igjen med 35 døde – nesten dobbelt så mange som tilsvarende angrep i USA.

Den frykten som i Maine varte i to døgn, er her vedvarende; ingen regner med at noen skal klare å stanse terrorgruppen med det første. Terroren i denne delen av Kongo, som skyldes at ADF forsøker å opprette et IS-kalifat i overveiende kristne områder, har drevet sju millioner bort fra hjemmene sine.

Det er kanskje unødvendig å si, men mediedekningen var sparsom. Få skrev om terrorangrepet, og de som skrev, fattet seg i korthet.

Glemt

Et spørsmål: Må ugjerninger skje i USA, Europa, i Israel eller i palestinske områder før vi reagerer? Skal vi bare godta tausheten rundt nyheter fra Afrika? Eller går det an å gjøre noe med?

Hvordan ble det slik? Er det en rasistisk levning fra tiden med slavehandel og kolonialisering, en slags nedarvet nedvurdering av etniske afrikanere? Er det opplevelsen av korrupte regimer og gjentakende sultkatastrofer som får oss til å trekke på skuldrene og snu oss en annen vei? Jeg vet virkelig ikke.

«Misjonslandet»

Men. Afrika er også Misjonslandet – med stor ‘M'. Siden 1843 har det vært norske misjonærer i Afrika. Mange norske kristne har hatt sin oppvekst i Afrika; selv har jeg to besteforeldre som ble født på Madagaskar. Andre har minner fra hjemvendte misjonærer med oppmuntrende historier og lysbilder i kofferten.

Den kristne troen har hatt en enorm framgang i Afrika, og lille Norge har, gjennom misjonen, fått være med å prege Afrika på en måte våre bistandsprosjekter aldri har vært i stand til.

For oss, de norske kristne, burde det ikke være så vanskelig å identifisere oss med våre afrikanske søsken. Så sant vi ikke har glemt.

Verdt å dø for

«Misjonærene fortalte mine oldeforeldre at evangeliet var verdt å dø for», fortalte en afrikansk kristenleder meg da jeg var på en rundtur til kirkene sør for Sahara. «Nå kommer de fra de samme kirkene og sier at det var ikke så farlig likevel.»

Relativismen og sløvheten i Vestens kirker er til stor sorg for afrikanske kristne, og de føler seg sviktet og alene. Stadig forteller de oss at de ber for oss – om at vår tro ikke må svikte.

Et spennende kontinent

Dagens Afrika er ganske langt unna våre egne stereotypier. Den økonomiske veksten er mange steder sterk, samtidig som presset fra befolkningsøkning, ekstremisme og organisert kriminalitet skaper problemer.

De ekte revolusjonære

Kirken er mange steder i vekst og tar ansvar for både seg selv og samfunnet. Mange afrikanske kristenledere imponerer med sin teologiske skolering, sin fasthet, sine holdninger og sin vilje til å tjene. Å tro at vi kommer til Afrika for å lære dem hva det vil si å følge Jesus, er passé – det er vi som lærer av dem.

Det er viktig å stå sammen med og be for de kristne i Afrika. De trenger det, på samme måte som vi trenger deres forbønn.