Ett år med ny trossamfunnslov

Det er gått ett år siden den nye trossamfunnsloven trådte i kraft. Dette er tredje revisjon av en 176 år gammel lov, og er av stor betydning.

I 1845 beskyttet denne loven trosfriheten til dissenterne, som ville tro og praktisere sitt livssyn utenfor den norske lutherske statskirken. Den gangen var denne loven et viktig signal om trosfrihet.

Misjonstilpasset, ikke markedstilpasset

Dette var en av de rauseste livssynslovene i Europa på den tiden. Den ga plass til den framveksten av organisasjonsliv og frikirkelighet som vi har erfart i tiden siden den gangen. Men på tross av dissenterloven var de bare rundt 30.000 mennesker som var registrert som dissentere ved utgangen av 1800-tallet.

Selv om det i dag er blitt langt flere personer registrert i trossamfunn utenfor Den norske kirke, så er det fortsatt slik at dette er den dominerende kirken i Norge. Tro og livssyn er noe «offentlig» i Norge.

Livssynsåpent samfunn

Lanseringen av begrepet det «livssynsåpne samfunnet» i forkant av den nye trossamfunnsloven var et godt signal. Selv om vi sekulariseres, så har religion og livssyn er betydelig plass i samfunnet.

Det offentlige anerkjenner det som skjer i, gjennom og ut fra trossamfunnene, og dets samfunnsbyggende kraft. For eksempel opplæringstilbud for barn og voksne, sosiale og diakonale tjenester, som besøkstjenester og ulike møteplasstilbud, leksehjelp og skolefritidstilbud, konflikthåndtering og familierådgivning, språkopplæring og musikk- og kulturaktiviteter.

Etter regjeringsskiftet opplever mange at trossamfunnene sin posisjon blir truet. Halvering av skattefradrag for gaver, nei til utdeling av bibler i skolen og støttenekt til konservative kristne i Klepp kommune, for å nevne noe fra de siste månedene.

Dette er skuffende signaler, men det er ikke hele bildet.

La oss huske på at i tillegg til ny trossamfunnslov så slår grunnlovens paragraf 16 fast: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Andre trossamfunn er sikret likebehandling; «alle tro- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Denne bestemmelsen ble vedtatt i 2012.

Offentlig støtte

Litt historie. Stat og kommune tok tidlig over kirkens eiendommer, og kirkeskatt ble en del av allmennskatten. På slutten av 1800-tallet fikk man derfor en blandet økonomi; kirkens økonomi og kommunekassen ble slått sammen.

På det tidspunktet var alle medlemmer av folkekirken, og finansierte dermed sin egen kirke. Denne fullstendige integreringen av kirken med stat og kommune har preget Norge.

Nå styrer Den norske kirke seg selv, men prinsippene for finansiering er videreført. For å sikre likebehandling, får andre tro- og livssynssamfunn tilsvarende støtte basert på medlemstallet.

Fast i egen fornyelse

Den offentlige støtten til tros- og livssynssamfunn skal understøtte tros- og livssynsfriheten, men den støtter også opp under og anerkjenner tros- og livssamfunnenes samfunnsskapende kraft.

Den gir et materielt grunnlag for at trossamfunnene kan være aktive bidragsytere i sivilsamfunn og frivillighet.

Det beste trossamfunnene kan gjøre, er å fortsette det gode arbeidet, fokusere på de lange linjene, og ta en kamp om gangen.