Etter 100 år i Kongo: Misjonærenes tid kan være forbi

I løpet av 100 år med norsk pinsemisjon i landet har datterkirken i Kongo blitt 20 ganger større enn moderkirken i Norge.

Arbeidet går nå videre i de nasjonales egne hender.

CELPA er forkortelsen for La Communauté des Eglies Libres de Pentecôte en Afrique som betyr ‘sammenslutningen av de frie pinsemenigheter i Afrika’. Dette arbeidet ble grunnlagt av norsk pinsemisjon i 1922.

Gigantisk vekst

Det var de norske misjonærene Oddbjørg og Gunnerius Tollefsen som i 1922 fikk tillatelse fra en lokal høvding i Kaziba til å bruke et myrområde med mye malaria for å starte sin pionervirksomhet, ifølge Pinsebevegelsens egne kilder.

Høvdingen trodde snart de ville gi opp, men i stedet vokste arbeidet. Høsten 1922 ble det første enkle gudshuset innviet med 600 mennesker til stede, og innen ett år ble de ti første kongoleserne døpt.

Da Pinse Misjons første misjonslege, Osvald Orlien, kom til Kongo i 1958, ble det første sykehuset startet i Kaziba. Diakonalt og evangelisk arbeid har gått hånd i hånd i dette viktige misjonslandet for norsk pinsebevegelse.

I dag er CELPA en kongolesiskkirkebevegelse med over 1.000 store kirker og rundt 800.000 medlemmer. De har cirka 130 helseinstitusjoner, 1.300 skoler og sender ut egne misjonærer til åtte andre afrikanske land.

Jubileumsfeiring

I Kongo forberedes det nå en omfattende jubileumsfering. Gjennom året skal det blant annet arrangeres evangeliseringskampanjer, ulike tilbud til kvinner, opplæring i inntektsskapende arbeid og seminarer for søndagsskolelærere.

Den store hovedfeiringen blir i august, og da vil blant annet leder for Pinsebevegelsen i Norge, Øystein Gjerme, daglig leder, Ingunn Ulfsten og internasjonal leder, Fred Håberg, være til stede.

Leder for Pinse Misjons landutvalg for Kongo, Jon Anders Bregård ser for seg at norsk misjonsarbeid i Kongo vil se svært annerledes ut i årene som kommer. Blant annet mener han det er realistisk å tro at misjonærenes tid er over i landet.

Misjonærfritt Kongo

– Blir veien videre et misjonær-fritt Kongo?

– Lederne i CELPA ønsker at misjonærer fra Norge fortsatt skal være blant dem. Mange har nok en drøm om at de «gode gamle dager» skal komme tilbake, mens andre nok har innsett at det har gått for lang tid uten misjonærer.

Bregård presiserer at CELPA allerede klarer seg uten norsk tilstedeværelse på de fleste områder.

– Det er nok realistisk å tenke at det ikke blir så mange norske misjonærer i Kongo i framtiden, sier han.

De siste årene med sterk politisk uro i landet, har gjort det vanskelig for norske misjonærer å virke i landet. Bregård mener CELPA nå har muskler til å ta hånd om arbeidet selv.

Satser på byene

– Hvordan ser du for deg veien videre for CELPA?

– Afrika er et kontinent på vei opp og fram økonomisk. Mange unge flytter fra landsbygda til byene. Byene vokser derfor raskt, og blir store smeltedigler av folk fra mange stammer. Det er derfor et fokus på å plante mange nye bymenigheter. Disse menighetene vil også kunne gi bevegelsen økonomiske muligheter til å sende enda flere av sine egne til nye områder og andre land i Afrika.

De senere årene har CELPA hatt et spesielt fokus på å plante misjonskallet i sine menigheter, og utruste egne misjonærer til å nå andre afrikanske land. Niger har i dag et etablert arbeid som et resultat av dette.

Bregård, som selv har vokst opp i Kongo og senere vært misjonær i landet, peker på at mens det tidligere misjonsarbeidet har foregått på landsbygda i Sør-Kivu, en av Kongos 26 provinser, er tiden nå inne for et skifte.

– Det er det veldig stor tetthet av norsk-startede pinsemenigheter, skoler og helsesentre i Kivu. Jeg vokste selv opp der, men som misjonær så jeg mer på utfordringer knyttet til oppstart i byer i alle de andre provinsene i Kongo. De siste årene har vi fått hjelpe til med tomtekjøp, kirkebygg og bibelskoleutdanning for nye ledere fra mange nye provinser hvor norsk misjon tidligere ikke har hatt noe arbeid, forteller han.

Landutvalgslederen for Kongo stortrivdes som misjonær, der han tilbrakte mye tid i nordområdene rundt Kisangani.

Farlig

– Der var ikke arbeidet så godt etablert som i landsbyene rundt Bukavu. Det var mange krigshandlinger og farlige veier å reise på, med mange forskjellige opprørsgrupper i perioder, men jeg kjente meg alltid trygg, sier Bregård til Korsets Seier.

I februar var Bregård tilbake i Kongo, der han blant annet besøkte Itombwe-platået i Sør-Kivu.

– Jeg og en kongolesisk pastor og regionleder gikk til fots fra sted til sted i høylandet en hel uke, men siden har det vært mange massakrer her og mennesker har flyktet fra området. Gud bevarte oss mens vi var der, sier Bregård.

– Det mest interessante for meg har alltid har vært å få bygge opp noe meningsfylt av varig verdi, spesielt i nye områder. Jeg hadde aldri en kjedelig dag i Kongo.

– Hva skjer med Kongo som misjonsfelt når ikke lenger misjonærer reiser ut?

– Både menigheter og privatpersoner i Norge har et stort engasjement for Kongo fortsatt. Mange ber daglig for sine venner og «sitt» arbeid i Kongo. Dessuten er det mange positive overraskelser på giversiden.

Bregård trodde det skulle bli vanskelige økonomiske tider da han tok over som landutvalgsleder i 2017, ettersom mange av de gamle Kongo-misjonærene ikke lenger lever. Nå konstaterer han imidlertid at givergleden fortsatt er imponerende stor.

Til unådde

– Hva har vært det mest inspirerende for deg å oppleve som misjonær i Kongo?

– Å få hjelpe til med menighetsplanting i nye byer og i nye provinser. Jeg har gått til unådde pygméstammer i jungelen, og mange av dem tok imot Jesus som sin frelser og ble døpt. Å starte opp misjonsarbeid i naboland nord for Kongo og å se at evangeliet begynner å få fotfeste der også, er veldig spennende, sier Jon Anders Bregård