Etter et bønnesvar begynte Knausgård å be hver dag

Etter å ha lest den første av seks romaner, der han legger ut om seg selv og sin oppvekst, ble jeg så fascinert at jeg bare ventet på utgivelsen av de neste.

Jeg snakker selvfølgelig om forfatteren Karl Ove Knausgård, som for noen år siden ga ut romanserien «Min kamp». Det må være en årsak til at den unge forfatteren bruker en tittel som minner om Adolf Hitlers «Mein Kampf».

Apropos språket: Detaljert, minutiøst. Og Knausgård leverer.

Kjære språkinteresserte; det er forskjell på et tøystykke i vadmel og en duk i hardangersøm. Imidlertid – litteraten kan også fleske til med obskøniteter så du får bakoversveis!

Jeg hadde med stor fornøyelse og undring lest hans to første prisbelønte romaner og ble animert til videre lesning av dette imponerende narrativet som fyller 2.700 sider. Da finalen var over syntes jeg å kjenne familien Knausgård bedre enn familien Berg!

Knausgård har hevdet at det han skriver er virkeligheten. Imidlertid er denne mastodonten av et bokverk ikke en dokumentar, men en roman, som eventuelt gir rom for dikterisk frihet.

Inn til kjernen

Knausgård sier selv at å nå inn til kjernen av det å være menneske, er selve momentumet, og det eskalerer gjennom de seks bindene. Noen ganger undrer jeg meg over kritikerne som for enhver pris skal kritisere et bokverk – for langt, for detaljert, for privat.

Heldigvis er jeg ikke kritiker, men noe så naivistisk som en glad kulturskribent, som gjør noe så tilforlatelig som å glede meg over bøker! Wah! Derfor møter jeg alle jeg skriver om med ovasjoner, finner godstolen, strekker ut kroppen og koser meg med produktet.

Knausgård fekter ikke grunnløst i været, men empirien har gitt ham et spektrum av lyse og mørke farger som bryter mot hverandre, her er tårer og latter, fortvilelse og håp.

Knausgård skriver tankevekkende om «hva fyller rommet»? Alle mennesker formidler ånd, en atmosfære – farens ulveaktighet fylte rommene med uro. Jeg ser for meg lille Karl Ove, da han begeistret styrter inn til faren for å fortelle ham hva han har opplevd. Hva gjorde faren? Han snurret pekefingeren rundt tinningen og ga en skikkelig overhaling: «Det som er sant er at du er et null», og gjorde narr av ham fordi tennene var litt utstående!

I møte med foreldre med slike holdninger og ord – hva gjør det med barna? Det fører til usikkerhet, skaper grobunn for komplekser, trang til selvhevdelse, som for eksempel da Karl Ove kom hjem med hull i ørene. Da skjelte faren ham ut som en idiot og skjemtes over å være hans far.

Hjem i ubalanse

Arv og miljø er to komponenter som former oss som mennesker. Karl Ove forteller at jeg savnet «å le ukontrollert sammen med broren min av en eller annen ubetydelighet».

Den rigide atmosfæren rensket rommene for barnelatter. Morens mildhet og tålmodighet var ikke tyngde nok i den andre enden av vektstangen til å skape balanse i hjemmet.

Knausgård trykket på et par nerver som syntes å ligge like under huden, «ulempen med å møte pappa hver dag ble nesten helt oppveiet av mammas nærvær». Han skildrer faren som «bare fraværende». Fins det noe viktigere enn å være til stede for sin familie? «Det var pappa som satte stemningen i huset.»

Taushet og fraværenhet – hvilken stemning skaper det? Taushet bygger murer, gjør oss forknytte, vi lister oss rundt på tærne. Ånden i tausheten kan oppleves så sterk og ubehagelig at den knebler oss. Ordene fryser til is på tunga, de kommer ikke fram. Den fremmer fryktkultur.

Bønn på egenhånd

Som liten gutt ba Karl Ove til Gud og sa blant annet: «Kjære Gud, la ingenting skje, så skal jeg love aldri mer gjøre noe galt.» For en gangs skyld, da pappa var i godt humør, sier han følgende: «Gud hadde hørt bønnen min og gjort som jeg sa.»

Hva sier han om seg selv? «Jeg var ni år gammel, i min nærhet fantes ingen andre som kalte seg kristen, verken mamma eller pappa eller foreldrene til noen av de andre. Jeg begynte å be til Gud når jeg våknet og når jeg la meg.»

Han var innstilt på å gjøre gode gjerninger mot andre – i hvert fall ikke noe galt.

Syltynne vegger mellom tid og evighet, liv og død

En dag tok han med seg snøskuffa til faren for å hjelpe den gamle mannen å måke snø, men det skulle han aldri gjort, for pappa grep tak i jakken, skjøv ham gjennom døren og sendte ham i veggen. Den kristne gutten tenkte: «'Jeg ville knuse ham', og ble rasende, men kjente på samvittigheten. Så tenkte niåringen: 'Hva ville en sann kristen ha gjort?' Det var jo å tilgi. Da jeg hadde tenkt det, bredte det seg en varme ut i meg. Jeg skulle tilgi ham. Det var en stor tanke.»

Knakk viljen

Disse stadige kontroversene – var de skjellsettende for barnet? Han forteller nemlig at han «fra tidlig ungdom av hadde vært glødende antikristen». Og han fortsetter: «Min vilje, den knekte han som ingenting.»

Det er vondt å lese at hans far døde da han var i femtiårene.

Karl Oves emosjoner? Nøkterne – eller vellet akkumulerte følelser fram? Jeg røper ikke mer. Jeg har kun latt piple fram noen dråper fra Knausgårds enorme osean av levd liv.

Lykke til med lesningen!

Roman om familievoldens grusomhet og tilgivelsens mulighet: «Man tilgir for sin egen skyld»