Leder

Karl Andreas Jahr, utgavesjef i Korsets Seier

Etter Pride og terrorangrepet i Oslo har religionskritikken blitt absurd

I virkeligheten er det en feig unnvikelse som treffer urettferdig.

Publisert Sist oppdatert

Religion er roten til alt ondt. Varianter av denne kortslutningen har mange sikkert hørt.

Dette er, som mange kjenner til, egentlig inspirert av det langt mer treffende og tydelige bibelordet «kjærlighet til penger er roten til alt ondt».

En moderne, venstreradikal variant er å droppe «kjærligheten til», og bare si at penger er roten til alt ondt. Med ett er det håndterlige og konkrete erstattet med noe som blir så vidt at det blir meningsløst. For hva menes med «penger»? Kapital, renter, eiendeler, lønn, verdier, gjeld, ressurser, gaver, bonus?

Det er absurd å kritisere penger. Det samme gjelder religion.

Det har blitt enda tydeligere de siste ukene under Pride-måneden juni, og særlig i kjølvannet av terrorangrepet på utesteder i Oslo sentrum natt til søndag 25. juni.

Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) var tidlig ute i VG og slo fast at angrepet ikke kan kobles til religion.

– Hat er hat, og har ikke noe med religion eller bakgrunn å gjøre, mente han.

Til Nettavisen svarte stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand (H) at det er merkelig tidlig å konkludere med at angrepet ikke er religiøst motivert.

Leder i Unge Høyre, Ola Svenneby, svarte også stortingspresidenten med den noe selvmotsigende tittelen «Selvfølgelig kan det handle om religion» i Aftenposten.

Siden har det gått slag i slag i mer, men oftest mindre innsiktsfulle formeninger om religions skyld.

Hvem har rett?

Svaret er ganske lett. Ingen har rett.

Å gå løs på religion istedenfor islam kan virke skånsomt og inkluderende. Særlig når alternativet kan tolkes som innvandringsfiendtlig.

Men det er feigt og intellektuell latskap som ikke gir plass til respons. Kritikken blir så bred at det ikke sier noe som helst. Og det er bare stigmatiserende overfor grupper som ikke har noe med saken å gjøre.

Kritiserer gjerne Gud, Bibelen og kristne med konkrete innvendinger. Da kan kristne faktisk svare. Det samme gjelder andre troende.

Om religion generelt fortjener kritikk, så må man begrunne hvorfor alle skal med.

La oss snu på det. Selv har jeg kritisert ateister på urettferdige måter, for eksempel ved å trekke fram at ateistiske regimer tok liv av flest mennesker i det forrige århundre, til tross for at de styrte få land. Russland/Sovjetunionen, Kina, Nord-Korea og Kambodsja – for å nevne noen – var dominerende brutale.

Men, i mitt stille sinn vet jeg at dette er ufin polemikk. Sannsynligvis er det urettferdig å sammenligne norske humanister med kommunister fra urolige områder av verden. Og dersom jeg mener det finnes en sammenheng, så bør jeg jammen begrunne det godt.

Om religion generelt fortjener kritikk, så må man begrunne hvorfor alle skal med.

Ifølge Ap-minister Anette Trettebergstuen og VGTV-programleder Morten Hegseth i spissen driver kristne mye med homoterapi. I den forbindelse er jeg helt enig i at kristne må svare for oss. Hva mener vi og tenker om dette? Om ikke annet må noen av de fantasipregede fortellingene om hva kristne sysler med, dementeres.

Muslimer, hinduister og buddhister bør slippe. Det er vårt ansvar.

Dessverre blir norsk offentlighet så fryktelig mye spakere i møte med faktisk drap rettet mot mennesker i homofile miljøer. Kritikken begrenses til noen vage termer om religion.

Slik «skånsom» religionskritikk retter seg mot alle troende som en slags verbal klasebombe. Den treffer ikke de skyldige godt nok, men tar med seg mange uskyldige i ødeleggelsen.

Personlig foretrekker jeg kritikk mot kristendom fremfor religionskritikk. Da kan jeg i det minste svare.

Powered by Labrador CMS