Evangeliet etter Bjørn

Den første jeg hørte var «helvete er ikke et sted, men noe man steller i stand», skriver Erik Andreassen.

Foto: Promo fra Det Norske Teater.

ANMELDER: Erik Andreassen, pastor i Misjonskirken Betlehem i Oslo, anmelder premieren til «Etterlyst: Jesus» av og med Bjørn Eidsvåg på Det Norske Teater.

Av en eller annen grunn var jeg invitert av Det Norske Teater til kveldens premiere av Bjørn Eidsvågs «Etterlyst: Jesus».

Jeg tror ikke det var fordi jeg kranglet med Eidsvåg på twitter i fjor, etter hans voldsomme utfall mot Per Arne Dahl.

Kanskje ville de jeg skulle skrive om det på facebook etterpå (ja, særlig!). Jeg vet ikke, men i mylderet av geistlige, artister, kjente og ukjente var i alle fall jeg og noen få andre representanter fra det «frikirkelige Norge».

Og uansett, takk for invitasjonen!

Det er spennende at Jesus er tema på Det Norske Teater i høst. Og forestillingen gjorde at jeg hadde lyst til å dra hjem og skrive ned noen setninger for ikke å glemme dem, så noe må det ha gjort med meg.

Og bare så det er klart, dette skrives med SPOILERALERT.

For eksempel er det godt gjort å få med salen på en fengende sang om onani.

Fint, ærlig og åpent

Bjørn Eidsvågs evangelium er fremdeles «slapp av, og gi deg kjærligheten i vold». Det er slik han oppsummerer og avslutter forestillingen før han spiller den fantastiske sangen om Gud og nåden; Floden.

Men før det er det mye annet som skjer.

Om man ser på det som en persons fortelling om sin reise og kamp med troen på Jesus, er forestillingen lett å like og lett å omfavne. Det er god musikk, god teaterteknikk og Eidsvåg forteller fint, ærlig og åpent og har laget noen talende, nye sanger. For eksempel er det godt gjort å få med salen på en fengende sang om onani. Og ikke minst gjør Svein Tindberg, ikke overraskende, en veldig bra rolle.

ANDREASSEN: – Gud elsker Oslo mest i Norge.

Ufarlig Jesus

Men hvordan er forestillingen om man skal høre den som en preken?

Det er jo hva det er, Eidvsågs evangelium. Og slik lyder det:

For det første; ikke mye nytt. I alle fall ikke om man har fått med seg hva Eidsvåg har sagt gjennom mange år, eller dersom man er middels belest på kirkehistorie, teologi (særlig den «liberale») og generell kirkekritikk. Om man drar på forestillingen med håp om noen helt nye vinklinger eller for å høre noe nytt fra Eidsvåg om tro, blir man nok skuffet.

Men Eidsvåg snakker tidvis veldig fint om Jesus, og den Jesus som han på sitt beste maler ut, ligner på den Jesus jeg prøver å følge og bli kjent med. Samtidig er det "Jesusbildet" Eidsvåg ender opp med i forestillingen til slutt, etter min mening, alt for snilt og ufarlig.

Men sangen om den rike mannen?

Glitrende!

Bjørn himmel og helvete

Hva gjelder innholdet forvørig er jeg verken provosert eller sjokkert, og jeg steiler ikke over «Eidsvågs skriftutvalg og eksempelsamlinger» som Jon Selås skriver i sin anmeldelse i VG. Man må ha levd i en ganske virkelighetsfjern krok om det skulle være tilfelle.

Samtidig skriver Selås at «Eidsvåg kan sin Bibel, han kjenner sin kirkehistorie», og det skal jeg ikke betvile, men det som kom frem i kveld er noen ganske forenklede fremstillinger, fortalt slik at de passer inn i Eidsvågs evangelium.

Jeg tenker at forestillingen må være spesielt interessant om man kjenner seg igjen i Eidsvågs oppvekst i bedehusland. Jeg forstår mer og mer at min oppvekst i Larvik var veldig annerledes (og takk for det). Jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen, selv om jeg er oppvokst i en relativt «skrifttro» og «konservativ» sammenheng. Men jeg sier ikke at det bare handler om tid, det finnes folk på min alder som også kan synge med på søndagsskolesangen «Pass på lille øye hva du ser» - for meg er den ukjent.

Eidsvåg har noen tydelige trosbekjennelser underveis. Den første jeg hørte var «helvete er ikke et sted, men noe man steller i stand», og salen applauderte og pustet lettet ut.

Og «himmelen, om den finnes, kan være et sted for dem som har opplevd helvete på jord, for min egen del holder det med evig hvile.»

Vanskelig å være uenig.

Jeg tenker at Eidsvågs evangelium klør i øret.

Oppgjør med syndefallet

Han sier alle religion må skjerpe vår humanitet (amen) og sier at «ordet» alltid må vike om det står i veien for kjærligheten. Hvordan kjærlighet skal defineres og hvem som til hver tid har definisjonsrett, sa han derimot ikke noe om.

Han tar et oppgjør med syndefallet. Han mener det er en historie om «å vokse opp» og å omfavne sin seksualitet, og «da slipper vi også unna dette med at Gud Fader måtte ofre sønnen for vår skyld på et kors, og er ikke det deilig å bli kvitt?» Et oppfølgingsspørsmål er hva han vil kalle all uretten og elendigheten Jesus gikk i rette med, om det ikke er synd.

Og jeg tenker at Eidsvågs evangelium klør i øret og at det sånn umiddelbart høres ganske forlokkende ut, men er det bærekraftig og holdbart i lengden?

Det er jeg usikker på.

Man har generelt en del spørsmål til predikanten etter forestillingen, men kanskje er det slik en god preken skal være.

Mye homofili

For øvrig er homofilispørsmålet ikke overraskende stadig tilbakevendende, og Eidsvåg har heldigvis for sin del hele tiden vært på "riktig side" i dette spørsmålet, om han da ikke skryter det litt på seg. Uansett er det spørsmålet i Eidsvågs evangelium så ferdig, oppe og vedtatt på alle måter at det nesten er rart han nevner det overhodet.

Og det slår meg generelt at jeg skulle ønske jeg kunne hatt like enkle og klare svar på livets store spørsmål som det Bjørn Eidsvåg har.

Og mest av alt tenker jeg forestillingen står som en viktig og god illustrasjon på hva som preger troen til mange nordmenn i 2016. Eidsvåg har jo vært "den åpne folkekirkens" store helt og talsperson, og vil være det fortsatt. «Slapp av og gi dere kjærligheten i vold».

(Man bør) søke andre kilder enn Eidsvågs evangelium.

Håp om ny Jesus-nygjerrighet

Man kan håpe at «Etterlyst: Jesus» kan gjøre at noen av de mange tusen som kommer til å se den denne høsten, får et fornyet ønsket om å søke på nytt etter Jesus selv. For han er ifølge Edin Løvås «over alt og hos alle» – «han er midt i blant dere».

Og dersom man virkelig etterlyser Jesus, og ønsker å finne han, bør man besøke flere steder enn Det Norske Teater og søke andre kilder enn Eidsvågs evangelium. Men vi kan jo håpe at Eidsvåg iallefall setter noen på sporet.

Uansett, takk for en fin kveld!