Få har skadet Kristen-Norge mer. Samtidig blir jeg rørt

Jeg har lest Flåtens intervju med Dagen. I etterkant vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg prøver meg med å skrive noen velvalgte ord, men det føles så platt i møte med det jeg akkurat har lest.

Så, jeg ender med å bare stirre ut av vinduet.

Hvorfor gjør det sånn inntrykk?

Kanskje det har noe med at jeg selv vokste opp i trosbevegelsen, i Oslo Kristne Senter (OKS). Opp igjennom oppveksten hørte jeg flere ganger noe sånt som at «OKS er vel og bra, men over fjellet i Bergen finnes en menighet som virkelig vil noe». Levende Ord var liksom enda mer helhjertet og kompromissløse.

Deres to ledere synes jeg demonstrerte det. Mens OKS-pastor Åge Åleskjær var en dyktig lærertype, om noe pragmatisk og beskjeden, var Enevald Flåten noe helt annet. Det var noe ukontrollert, vilt og utemmet ved han.

Man visste liksom aldri hva som skulle eller kunne skje.

16 år senere på en øy i Filippinene møter vi en helt annen skikkelse. Jeg tar meg selv i å glane på bildene som journalist Herman Frantzen har tatt. Er det samme fyren? Den struttende, ustoppelige selvtilliten er fullstendig borte.

Tilbake møter vi en knust mann. I menighetssammenhenger bruker vi heller ordet «sønderknust», som er en noe mildere og frommere variant.

Dette er noe annet. Noe mer. Flåten har vært gjennom det dypeste mørket med selvforakt, anger og suicidale tanker. På sett og vis kan man si at det er fortjent, noe Flåten er den første til å medgi. Han forsvarer ingenting. Den sårede stoltheten, selvrettferdigheten og vrange viljen han kjente på da han måtte forlate Levende Ord i 2006, finnes ikke lenger.

Alt som er igjen er en mann som ber om unnskyldning, for alt han har gjort, med hjerteskjærende anger. Det er så gjennomsyrende ekte og genuint. Her har åpenbart ingen PR-ekspert anbefalt han å legge seg flat.

Nå skal det sies at jeg ikke har vært utsatt for Flåten som familiefar eller pastor, men for meg gjør det en enorm forskjell. I Dagen har vi skrevet om en rekke saker de siste månedene der jeg har virkelig savnet lignende selvransakelse og evne til å be tilgivelse.

Det er noe med en gjennomgripende omvendelse som bare rører meg, som den bortkomne sønnen som har kastet bort arven og som den siste tiden har overlevd på maten grisene har etterlatt i bingen. Han tar til slutt mot til seg og reiser hjem til sin gamle far. I skam spør han om å få være en av tjenerne hans. Han kjenner inni seg at han ikke fortjener å bli kalt sønn.

Jeg innser at dette kan høres ut som en unnskyldning – eller enda verre, en hyllest. Jo, Flåten har sikkert gjort en del godt. Men samtidig har få kristenledere skadet Kristen-Norge mer siden tusenårsskiftet.

Men nå er det heller ikke slik at Flåten ble knust for våre misgjerninger, som profeten Jesaja uttrykte det. Han er knust av sine egne gjerninger.

En slik syndenød tror jeg flere av oss hadde trengt, inkludert meg selv.