Fast i egen fornyelse

Det er et stort privilegium å treffe menigheter i ulike tradisjoner og sammenhenger. Gjennom årene har jeg lært meg at det er enormt mange ulike forventninger i en forsamling.

Jo flere generasjoner som er til stede, jo flere forventninger er det. Å betjene disse forsamlingene er ikke bare enkelt, og jeg har sjelden en opplevelse av at jeg «treffer» alle.

Hva skal man gi til en konge?

En pastor sa nylig til meg; «Det tar meg bare noen minutter i samtale med en kristen, før jeg skjønner i hvilken vekkelse, fornyelse eller tidsepoke det menneske fikk et møte med Jesus.»

Høydeopplevelse

Fornyelser fester seg i vårt minne, som et høydepunkt. Det som kommer etter, vil bestandig måles opp mot den opplevelsen og den erfaringen. Egen fornyelse skjer med trykk på indre kvaliteter, og på sanselige uttrykk i omgivelsene. Måten man ber, leder møter og synger på, hvordan man deltar i og opplever gudstjenesten er en del av fornyelsen.

Bevegelse kjennetegner Pinsebevegelsen

Når man beveger seg bort fra den mest formende perioden i tid, og gjerne inn i en annen stil, så begynner man å lengte tilbake.

Jeg undres ikke lenger over hvorfor det er slik. Jeg erkjenner bare at det er slik det er. Vi har med oss høydepunktet og vil måle framtidige åndelige erfaringer i lys av denne.

Kristne i vekkelsestradisjoner flyr høyt. Det sies at fuglen tror at den første skikkelsen den ser idet egget klekkes, er dens mor. Sånn er vi. Vi låser oss enkelt til den fornyelsen som fornyet oss selv, og blir lett påståelige i hva som vil bringe fornyelse til dem som er rundt oss også i framtiden. Risikerer vi å kjøre oss fast i egen fornyelse?

Her og nå

Det er sant at alt som skjer nå ikke er perfekt, og noe var sikkert bedre før. Like fullt er det sant at det er nå vi lever. Side etter side i Bibelen oppfordrer oss til å følge Åndens ledelse, være formbare og i stadig fornyelse.

2.000 år med kirkehistorie og personlige erfaringer lærer oss at det er enklere sagt enn gjort, men fornyelse smaker best i presens form. Det som skjer her og nå.

Jeg har kommet til at når vi erkjenner at det er en overhengende fare å fastne i egen erfaring av fornyelse, så tar vi på alvor risikoen av at vi stivner til.

Tenk om vi heller kunne forvente, med et åpent sinn, at Gud vil fornye oss slik han mener best i tiden som kommer? At vi lener oss inn over det som kommer, i bønn og forventning, og tror at Gud fornyer oss igjen.