Fellesskapet – i gode og onde dager?

I pandemien ble mange kirker kreative i å finne alternative måter å ha fellesskap på når alle de «vanlige» fellesskapsformene ble både vanskelige, og til dels «ulovlige».

Mange tydde til nettbaserte løsninger, med opptak av taler og lovsang som kunne streames fra sofaen hjemme. Vi gjorde så godt vi kunne med de mulighetene vi hadde. Men hva nå, post-korona?

Labert oppmøte

Jeg leser undersøkelser og tilbakemeldinger om at mange menigheter – både små og store forsamlinger – merker at det er betydelig færre som møter opp til samlingene, og færre som stiller opp som medarbeidere.

Har korona gjort kristenlivet mer bedagelig og nærmest egoistisk for mange? Har vi blitt enda mer formet av samfunnet rundt som heller drar på hytta hver helg, enn å dra på gudstjeneste? Har vi blitt slike som gjerne snakker høyt om at det må finnes ulike tilbud av aktiviteter og samlinger i menigheten, men helst bare vil benytte oss av dem når det passer oss?

Tilbake til kirka!

Etter flere år av og på med hjemmekontor har mange arbeidsplasser denne høsten hatt et «catchy» slagord: «Tilbake til kontorene!». Poenget er å oppfordre de ansatte til å droppe hjemmekontoret og komme tilbake fysisk til arbeidsplassen igjen. Det er nemlig ikke så lett å bygge et godt arbeidsmiljø hvis ingen møter opp fysisk på arbeidsplassen!

Det samme gjelder i kirkene våre: Vi må tilbake til kirka! Tilbake til fellesskapet! Det er nemlig ikke så lett å bygge gode fellesskap og bli kjent med andre i kirka når alle kommer en gang iblant, men aldri samtidig …

Å tilhøre en menighet er nemlig både et privilegium og et ansvar! Det er et privilegium i den forstand at man som medlem får muligheten til å være en del av et (forhåpentligvis) fantastisk fellesskap med Jesus i sentrum. Men det er også et ansvar i den forstand at medlemmene faktisk må møte opp for at det skal bli et fellesskap, og de må dele av seg selv og sine evner, talenter, ideer og erfaringer slik at fellesskapet blir best mulig.

Eller for å bruke Paulus’ eksempel om at vi alle er lemmer på samme kropp: Kroppen fungerer best når alle delene er koblet sammen og virker sammen. Du er viktig! Kom tilbake til fellesskapet! Setet ditt er tomt uten deg. Når du ikke er til stede når menigheten samles, mangler det noe. På samme måte som at man merker det på pauserommet på jobb når noen er syk eller bortreist.

Hva du kan gjøre

John F. Kennedy ble kjent for sitt sitat: «Spør ikke hva nasjonen kan gjøre for deg – spør hva du kan gjøre for nasjonen»! Hva om vi tenker det samme om menighetsfellesskapet: Spør ikke hva menigheten kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for menigheten!

La oss bli slike som tenker at «søndag = kirkedag», uansett om gudstjenesten starter klokka 11, 12, 17 eller 19! La oss bli slike som prioriterer det kristne fellesskapet og uttrykker glede og takknemlighet over å få være en del av det.

Prioritering

Tenk på ringvirkningene: Det at du kommer i kirka hver søndag, og er tydelig på at det er din prioritering – kan gjøre at noen (som kanskje ikke tør komme alene) også kommer – som igjen gjør at fellesskapet kan styrkes og utvides – som gir flere ressurser og muligheter til å nå enda flere med evangeliet, trene enda flere disipler osv.

Når du prioriterer fellesskapet, blir du glad i fellesskapet, og om du attpåtil snakker positivt og engasjert om hvorfor du er så glad i det – åpner det kanskje for gode samtaler om tro med kolleger og naboer. Kanskje vil noen av dem bli med i kirka på grunn av din fremsnakking?

Og ikke minst: Gleden du gir din pastor og resten av fellesskapet når du møter opp – (spesielt om du er en del av en menighet hvor din tilstedeværelse øker prosenten på oppmøte betraktelig)! En ekstra stol som blir fylt gjør mye med motivasjonen til de som har forberedt gudstjenesten. Tro meg – jeg kjenner den gleden hver eneste søndag.

Vi er kalt til å leve i fellesskapet – så la ditt ja til Kristus være et ja til fellesskapet!