Fernando de Ornelas var toppscorer i norsk eliteserieklubb: – Det beste målet jeg har scoret er å ta imot Jesus

Fernando står fortvilet og alene igjen i leiligheten han og hans kone Andrine leier i Hong Kong. For noen minutter siden hadde Andrine stormet ut av hjemmet deres. Ekteskapet lå i grus. Der og da ble det helt bekmørkt for den populære fotballspilleren. Han ville gjøre slutt på livet.

Men slik ble det ikke. Han opplevd at noe inni han hindret han fra å gjøre det. I dag, et par tiår senere sitter han overfor meg på pastorkontoret i Pinsekirken Betania, Stathelle, og smiler fra øre til øre.

Det var en kontrakt med eliteserie-laget Odd fra Skien som brakte Fernando de Ornelas til et iskaldt Norge tilbake i januar 2005.

– Jeg tror Gud brukte fotballen for å få meg til Norge, men det var noe helt annet enn fotball han ville jeg skulle gjøre her. Det forsto jeg ikke før senere, sier venezuelaneren.

En legende

Veggene på det lille pastorkontoret er dekket med bilder fra avisoppslag, diplomer og bilder både fra 18 år som toppidrettsutøver over hele verden, men også fra tiden som pastor. På venstre side av skrivebordet ligger det en stabel med velbrukte bibler.

Fernando de Ornelas hadde spilt for en rekke ulike klubber i ulike land da han i 2005 kom til Norge og Odd Grenland. I hjemlandet Venezuela hadde han spilt 30 landskamper og scoret fem landslagsmål. I tillegg kunne han se tilbake på proffspill i tyske Nürnberg, skotske Celtic og engelske Crystal Palace.

Etter en litt tung start i Norge i 2005, ble han en av Odds mest profilerte spillere.

De daværende Odd-trenerne Arne Sandstø og Gaute Larsen mente de Ornelas var den raskeste spilleren som noensinne har spilt for Odd Grenland, og han var også kjent for sine mange spektakulære mål, ofte langskudd fra over 20 meter.

«Hurtigtoget fra Venezuela» ble han titt og ofte titulert som i norske aviser på den tiden.

Gir ut bok

Snart kommer boka om Fernandos eventyrlige liv ut på norsk. Boka med tittelen «Globetrotteren» er allerede utgitt på spansk og ble lansert i hjemlandet hans i fjor med brask og bram.

For kort tid siden ringte en journalist fra den kjente avisen The Sun og gjorde et stort intervju med ham om veien fra profesjonell fotballspiller til pastortjeneste. Navnet Fernando de Ornelas klinger fortsatt i ørene hos fotballinteresserte verden rundt.

Likevel er det pastor han helst vil være kjent for i dag. Og han er sikker på at årene som fotballspiller har gitt ham svært så verdifull kompetanse til å lede en menighet.

– Jeg ser mange likhetstrekk mellom menighet og fotball: Det å spille på lag, glede seg når de andre lykkes, bygge karakter og ofre noe for å se resultater, sier pastoren.

Han er takknemlig for at menighetens ledelse ser at fotball kan være en kanal ut til de i nærmiljøet som ikke tror.

Derfor mener Fernando at selv om han begynte i sin første pastorjobb uten noen teologisk kompetanse, hjalp fotballkarrieren ham å lykkes i tjenesten. Senere sørget han også for at han fikk teologisk utdanning.

Karriere

Den lille gutten fra hovedstaden Caracas i Venezuela utmerket seg i sport helt fra han var liten. Først i svømming, så i fotball. 19 år gammel spilte han sin første kamp som proff. To år senere forlot han familie og venner og reiste til Hong Kong for å spille fotball.

– For første gang var jeg uten familie og venner. Jeg kunne ikke språket og kulturen var ukjent. Jeg var ensom. Det bygde karakter i meg og formet livet mitt. Samtidig forsto jeg hvor viktig er stabil og trygg familie er.

Fernando ble toppscorer i Hong Kong og Europa begynte å bli interessert i ham.

Populariteten steg. Fernando spilte i Crystal Palace, Celtic og på landslaget i hjemlandet. Han var innom hele 14 klubber i åtte land på seniornivå, noe som gjør ham til den venezuelianske spilleren som har spilt i flest land.

Årsaken til fotball-suksessen tror Fernando selv var at han hadde et målrettet i forhold til drømmene sine og var villig til å gå ut av komfortsonen. Samtidig var drømmen å kunne representere sin nasjon på landslaget.

Til slutt oppfyltes drømmen. Han fikk også representere sitt land i Copa America, som er den største internasjonale fotballturneringen i Sør-Amerika.

– Fart og harde skudd var min styrke.

Det var imidlertid noe som manglet i livet til den suksessrike toppscoreren.

Turbulent ekteskap

– Jeg var ensom fordi jeg ikke hadde noe nettverk rundt meg. Det førte til en utagerende livsførsel, med fest, damer, røyk og alkohol.

I Venezuela traff han Andrine, og de to ble gift. Men starten på ekteskapet ble vanskelig.

– Vi hadde giftet oss raskt, og når vi begynte å leve sammen kom det fram mye vondt fra vår fortid som vi ikke visste om hverandre. Det gjorde at vi havnet i et stort mørke.

En dag pakket Andrine sammen og forlot leiligheten.

– Da Andrine dro, var jeg så fortvilet at jeg ville ta mitt eget liv. Men det var noe som stoppet meg, forteller Fernando.

– Det var ingen stemme, men noe inni meg som hindret fra å gjennomføre det jeg hadde tenkt å gjøre.

Det endte med at hele slekten ble dratt inn i kranglene deres og en god stund bodde paret fra hverandre.

Pakt med djevelen

– Men Andrine ga ikke opp. En dag tok hun bussen i seks timer, til byen hvor jeg var, og var klar for å kjempe for oss, og legge alt bak seg og begynne på nytt. Jeg begynner fortsatt å gråte hver gang jeg tenker på det, sier Fernando og tørker tårene.

Tilbake i England ønsket det unge paret å forme ekteskapet sitt på nytt. Begge kom fra katolske familier, men uten noen personlig gudstro. Katolisismen de vokste opp med var godt blandet med okkultisme, og denne dimensjonen søkte de to seg til for å få hjelp i samlivet.

– Vi trengte hjelp, men ingenting fungerte. Kort, spådommer, medier som fortalte spådde om framtiden. Det endte opp med at vi gjorde en pakt med djevelen. Vi søkte der vi trodde det fantes svar.

Det var da Fernando kom over boken om en brasiliansk toppscorer ved navn Mario Jardel. Han tenkte at det sikkert var noen hemmeligheter å lære fra denne legenden. Det Fernando ikke visste var at i boka fantes også vitnesbyrdet om hvordan Jardel fant Jesus.

– Da jeg leste var det som å se inn i et speil. Hans historie kunne vært min, forteller Fernando, og viser til at de begge hadde et liv med alkohol, gambling og ekteskapsproblemer bak seg.

– Så forteller han om Jesus, og hvordan evangeliet helbredet ekteskapet hans og ga ham et helt nytt liv, forteller Fernando.

Til slutt fikk han møte denne brasilianeren og bombarderte ham med spørsmål. På den tiden visste han ikke at det fantes evangeliske kristne.

«La oss prøve Jesus»

– Jeg ringte til Andrine, som var på Madeira (øy utenfor Portugal journ.anm.) akkurat da. «Nå har vi prøvd alt, la oss prøve Jesus», sa jeg til henne. Hun var enig.

27. mai 2002 ga Andrine og Fernando sine liv til Jesus. Siden har de fulgt ham.

Da de flyttet tilbake til Venezuela for at Fernando skulle spille på landslaget igjen, var det imidlertid ingen som trodde på at han hadde blitt kristen. Lagkameratene minnet ham stadig om hans gamle liv, og mobbet ham. «Aldri verden, du med din bakgrunn kan aldri bli en kristen!» lo de.

– Det var vondt, men det bygget karakteren min.

På tross av motstand i hjemlandet, begynte ekteskapet deres å blomstre.

– Overnaturlig fred og kjærlighet erstattet krangling og frustrasjoner, forteller Fernando

Ringvirkninger

Det unge parets omvendelse fikk store ringvirkninger i familiene deres. I dag er begge Fernandos foreldre blitt troende. Det samme gjelder svigermoren og en svigerinne.

– De ble frelst her i Norge, og jeg fikk døpe dem her i menigheten, sier Fernando og smiler.

Det familien har fått oppleve mener han ikke kan beskrives med ord.

– I dag har vi vært gift i 23 år. Vi har et fantastisk ekteskap med to flotte gutter, og står i tjeneste sammen for Gud, smiler pastoren fra Stathelle.

Det var i Kypros at Fernando fikk kontakt med Norge. Mens familien bodde der fikk Fernando en telefon fra Tommy Svindal Larsen fra Tyskland.

– Vi hadde spilt sammen i Tyskland og ble gode kamerater. Gjennom han ble jeg kontaktet av Odd, forklarer Fernando.

De første seks månedene i Norge ble tøffe. Det tok tid å bli kjent med systemet i Odd, forstå kulturen og språket. Men da sesongen startet spilte han bra og scoret mål. På tross av en tung start ble han snart en av klubbens mest profilerte spillere, godt likt både blant fansen og medspillere.

Æret Gud på banen

Hver gang han scoret gjorde han tegnet som pekte opp mot Gud og han løp ofte mot tribunen for å kysse og klemme sin kone og sønn.

– Det vakte oppsikt. De hadde aldri sett før at målene ikke ble feiret med medspillerne på banen, men med familien. De så hvordan jeg hadde fokus på Gud og familien. Da nasjonal tv og aviser kom hjem til oss, fortalte jeg dem at Jesus var midtpunktet i vår familie, forteller Fernando.

Så åpnet dørene seg inn i menigheter og kirker.

Fernando begynte å dele sitt vitnesbyrd over hele Norge, der han fikk muligheten. Han begynte å smake på det å formidle evangeliet.

Så begynte en ny prosess for familien. Mye av det skjønte de ikke før senere. Fernando ble så syk i beina at han nesten mistet dem. Dermed fikk han ikke fornyet kontrakt hos Odd.

I 2008 flyttet familien til hjem til Venezuela igjen, denne gangen med to sønner.

– Vi tenkte det var en god plan, og at det ville være fint for barna å vokse opp sammen med besteforeldrene. Vi solgte alt i Norge og sendte møbler og eiendeler med container til Venezuela.

Men etter bare to måneder i hjemlandet, ble han skadet. Han spilte dårlig og ble lynsjet av trenerne på banen. Det hele kulminerte i at sønnen Fernando junior gråt på nyttårsaften fordi han ville tilbake til Norge.

Var det virkelig det Gud ville, spurte de seg?

Tilbake i Norge

Snart kjente de at Gud ville ha dem tilbake til Norge. Gode venner ga dem en liten leilighet å bo i. Etter hvert fikk begge jobb i barnehage og begynte et nytt, norsk liv.

På fritiden begynte Fernando som ungdomsleder i den internasjonale menigheten The Way i Skien, og sakte men sikkert begynte han å preke på søndagsmøter. En venn tipset ham om en ledig pastorstilling i Misjonskirken.

Fernando tenkte at han sto nederst på listen blant mange gode søkere. Han hadde lite å vise til, foruten proff-fotballen, bibelkurs av den kjente kristenlederen Louis Palau og frivillig arbeid i en menighet. Menneskelig sett ikke imponerende greier.

Det varte og rakk uten noen respons fra menigheten, og Fernando slo seg til ro med at han vel skulle modnes for andre oppgaver. Men så kom telefonen.

18. januar 2013, etter menighetsmøtet, ringte de, og sa han hadde blitt valgt.

De ønsket en utadvent og engasjert person som kunne få unge familier til menigheten.

Derfra bar det videre til hovedpastortjeneste i Pinsekirken Betania. Da Benjamin Jensen skulle slutte for å bli pastor i Tabernaklet, Bergen, kalte menigheten på Fernando som Jensens erstatter. Her har han nå vært pastor i ni år.

Byttet bane

– Tenk hva Gud kan gjøre, utbryter Fernando.

Den tidligere fotballspilleren er i dag lykkelig over å ha byttet bane.

– Jeg kommer aldri til å slutte å være pastor.

Manglende teologisk kompetanse sørget Fernando for å gjøre noe med. Han studerte på Høyskolen for Teologi og Ledelse (HLT), og fullførte et treårig studie på spansk ved Logos University.

Fernando er utdannet trener fra UEFA (det europeiske fotballforbundet) og ser klare likheter mellom en fotballtrener og en pastor. Begge skal spille andre gode og se potensialet i forsamlingen.

– Både i fotballen og i menigheten bygger du karakter gjennom motstand.. Til og med de som sitter på benken har en stor rolle i laget. De står klar til å komme inn og gjøre en forskjell. Det samme gjelder i menigheten, forklarer pastoren.

Fernando er takknemlig over at menigheten han betjener ser muligheter i fotballbakgrunnen hans. Ved siden av pastorstillingen har han vært trener for gutter i alderen 14-16 år i lokalmiljøet.

Da laget han trente vant en cup i Danmark, samlet han spontant guttene og sa at nå måtte de takke Gud. Han ba en kort bønn, og da han så opp etter bønnen oppdaget han at tårene rant, både hos de unge spillerne og foreldrene som var med.

Ber med spillerne

– For to år siden ble vi kretsmestere, og da gjorde vi det samme. Vi takket Gud etter kampen. Vi snakker om 14-åringer, altså. Foreldrene er begeistret og kommer og ber meg om råd, og om jeg kan snakke med sønnene deres om utfordringer i livet. På den måten får vi sådd noen frø av evangeliet blant folk, forklarer Fernando.

At han er tidligere Odd-spiller bruker han aktivt overfor kommune og idrettsliv lokalt. At det bidrar til å trekke ungdommene bort fra negativ påvirkning er han overbevist om.

– Det var stort å spille for de store, kjente klubbene. Men nå spiller jeg på samme lag som Jesus, sier Fernando de Ornelas, før han plukker fram en fotball og en bibel og gjør seg klar for fotografering.

Seriestart

I disse dager er det seriestart, og Fernando er fortsatt spent på hvordan det går med sitt gamle lag, Odd.

– Jeg håper virkelig at Odd kan komme på topp fem, sier han.

Om han får til å se noen av kampene vet han ikke.

– Jeg skal prøve men det kan bli vanskelig. Kampene spilles akkurat når vi har møte i menigheten, forklarer han.