Flyktningen som ble pastor og nettverksbygger i Norge: – Jeg ser likheter mellom meg og drømmeren Josef

– Vi skal av her.

Peter Ngaidam gir sjåføren signal om å stoppe pickupen. Tilsynelatende midt i ingenmannsland langs en humpete jungelvei i staten Mizoram, helt øst i India ved grensen mot Myanmar.

Lasteplanet er dekket av gule sekker med til sammen flere hundre kilo ris.

Den norsk-burmesiske evangelisten, som i dag jobber som integrasjonspastor i Det norske baptistsamfunn, klatrer ut av passasjersetet. Å forlate det svale klimaanlegget i bilen til fordel for den dampende heten utenfor er lite fristende.

Men Peter har ikke reist 4.500 kilometer fra Drammen til Øst-India for å kose seg.

Tvert imot har han ingen tid å miste. Han har planlagt dagene her nede i detalj og alt bygger på hans eneste misjon;

Å hjelpe folket sitt som har flyktet til India på grunn av krig i hjemlandet.

– Jeg vet hvordan de har det. Helt siden jeg kom til Norge som flyktning i 2003 har jeg kjent at Gud kaller meg til å stå opp for mine brødre og søstre fra Myanmar, sier Peter.

Dagen har fått blir med baptistpastoren på hans andre reise til India siden militærjuntaen i februar 2021 kuppet makten i hans kjære Myanmar.

Tilhører Chin-folket

Mens den varme lufta tvinger fram svetteringer under armene, får vi øye på to unge menn på hver sin motorsykkel. Peter vinker dem til seg.

– De skal frakte risen helt fram for oss, forklarer han.

Pekefingeren rettes noen hundre meter i luftlinje vekk fra veien, ned i en dal omgitt av busker og trær. Der skimter vi noen blå presenninger som skiller seg ut i det grønne og frodige landskapet.

De er tak på bambushyttene som utgjør en liten flyktningleir. Slike finnes det mange av i denne staten.

Burmeserne som har flyktet hit kommer fra delstaten Chin i Myanmar. En fattig stat hvor over 90 prosent av befolkningen er kristne.

Det var også der Peter Ngaidam ble født for 52 år siden.

– Chin-folket elsker Gud. Vi er et evangeliserende folk og føler Gud har en plan med våre liv. Selv om militæret river ned tre-korsene som står rundt om i våre landsbyer, kan de aldri rive ut Jesus fra våre hjerter, sier han.

Sekkene med ris stables på motorsyklene og vi rusler ned i dalen mot flyktningleiren.

Vanskelige oppvekstkår

Foreldrene til Peter Ngaidam hadde lite penger. Det var så vidt de klarte å brødfø seg selv og sine sju barn.

De bodde trangt og måtte klare seg med det den lille landsbyen i Chin-staten i Myanmar kunne by på.

Til gjengjeld ga foreldrene barna rikelig med åndelig føde gjennom høytlesning fra Bibelen og fortellinger om Jesus. Peter trippet ofte hjem fra skolen mens han sang på søndagsskolesanger.

En søndag tok faren sin ti år gamle sønn på fanget ved sengekanten. Peter får fremdeles gåsehud av å tenke tilbake på episoden.

– Pappa sa: «Sønn, du kommer til å tjene Gud og jobbe for Guds rike».

Reddet av kona

Peter var en engasjert, kristen ungdom som både sang, spilte og prekte i kirken. I tillegg var han lysende flink på skolen.

Men han fikk en gedigen knekk da foreldrene fortalte ham at de ikke hadde råd til å sende sønnen på lege- eller ingeniørstudiene han hadde jobbet så hardt for.

I sinne og fortvilelse begynte Peter både å røyke og drikke. Han kunne være ute og feste hele natten, sove et par timer og dra rett til kirka for å lede lovsang.

Selv om han deltok i kirken følte han seg langt unna Gud.

Kona Esther, som han møtte i kirka på denne tiden, får mye av æren for at det ikke gikk fullstendig galt.

– Hun fikk meg opp da jeg var nede. Hver dag ba hun for meg. Hun er mitt største forbilde, forteller Peter. I dag er de gift og har de tre barn sammen.

Det var i bønn en natt sammen med henne at han opplevde å ta imot Jesus.

– Jeg lå på kne mens Esther ba for meg. Så ble jeg fylt av den samme følelsen som da pappa sa jeg skulle tjene Gud. Det var Den hellige ånd som tok bolig i meg, sier Peter.

Herfra var det bare ett spor som gjaldt; å bli pastor.

Men det skulle koste.

Arrestert og fengslet

I 1988 kuppet militæret i Myanmar makten i landet på brutalt vis.

Befolkningen ble undertrykket og til og med drept. Verst gikk det ut over de mange minoritetene i landet. Chin-folket som Peter var en del av var intet unntak.

Mange burmesere engasjerte seg i et opprør mot militærregimet. Demonstrasjonen 8. august 1988 er kjent som den viktigste dagen for demokratibevegelsen. Om lag 3.000 mennesker ble drept da militæret slo ned på aksjonen.

Peter engasjerte seg sterkt, og var blant annet lokal leder for studentopprørsgruppen National League for Democracy. Men spenningene etter demonstrasjonene gjorde at han flyttet til Mizoram i India i tre år.

1991 flyttet han tilbake og studerte teologi i seks år. Utenom studiene underviste han for ungdom og evangeliserte så ofte han kunne.

Men militærregimet fulgte med på ham. De likte ikke at han var så aktiv blant unge med sin religion og sine meninger. De mente han hjernevasket dem.

– Jeg gjorde jo ingenting galt. Det eneste jeg gjorde var å dele Guds ord. Så jeg ville ikke stoppe, sier Peter.

En dag i 1999 trappet væpnede soldater opp uventet på døra hans. De la ham i bakken og arresterte ham.

I to år satt Peter i fengsel og isolasjon.

Etter løslatelsen tok han beslutningen han så seg nødt til å ta; flykte.

Aha-opplevelse

Peter havnet i en flyktningleir i Malaysia i 2001 og ble der i to år før han fikk høre at et ukjent land langt borte i Nord-Europa skulle ta imot en gruppe flyktninger fra Myanmar.

– Jeg hadde hørt om A-ha. Fordi jeg elsker musikk. Ellers var Norge et blankt lerret for meg, forteller Peter.

Han fikk innvilget søknaden om asyl og sammen med drøyt 13 andre burmesere satt han seg på flyet mot det ukjente.

Idet de lettet følte han på en blanding av sorg og savn over å forlate sin del av verden og familien, men også forventning av hva Gud hadde lagt av planer for ham.

Kvinesdal i Vest-Agder ble endestasjon etter den lange reisen fra Asia.

Et forferdelig regnvær ga ingen spesielt hyggelig mottakelse fra oven. Men de kommende årene opplevde Peter å få en rekke bønnesvar.

Reiste på besøk

Sakte, men sikkert ble Peter tryggere i norsk språk og kultur. Han fant en lokal baptistmenighet og studerte teologi på Baptistenes Teologiske Seminar.

Mye av fritiden ble brukt til å reise rundt og besøke andre burmesiske kristne som også var kommet til Norge.

Blant disse er kona Esther og deres tre barn. Familien kunne dermed for alvor etablere seg i Norge.

I 2008 fikk Peter tilbud om jobb i Det norske baptistsamfunn som integrasjonspastor. En jobb han fremdeles har i dag.

Som integrasjonspastor er oppgaven hans å skape inkludering og bygge broer mellom kulturer i Det norske baptistsamfunn.

– For meg handler inkludering om å bli akseptert som den du er. Guds rike består av mange typer mennesker. Derfor må vi gi hverandre rom og akseptere at vi er annerledes men at vi alle tilhører den samme Far, sier Peter.

I 2010 fikk han norsk pass og har på sine reiser med Baptistsamfunnet skaffet et globalt nettverk av baptister og burmesere.

Så, i februar 2021, skjedde det som Peter håpet aldri skulle skje igjen; Militæret kupper på nytt makten i Myanmar.

Nytt kupp

Peter ser elendigheten utspille seg fra sitt hjem like utenfor Drammen. Men han sitter ikke stille.

Han mobiliserer norske baptistmenigheter, chin-menigheter og Baptistsamfunnet. Penger til nødhjelp og prosjekter ved grensen til India og Thailand, hvor chiner mange flykter til, blir samlet inn.

Peters oppgave blir å sørge for at hjelpen kommer fram. Da hjelper det å ha et stort nettverk.

– Mange har traumer

Vi er tilbake i flyktningleiren India. Peter og reisefølget hans blir tatt imot med faste håndtrykk og store smil. Han reiser sammen med pastorer, leger og andre ressurspersoner med Chin-bakgrunn som han har blitt kjent med gjennom årene.

Leiren består av små bambushytter som chinene har bygget selv. Nok vann, mat og medisiner er hovedutfordringene til flyktningene som ikke får lov til å jobbe av indiske myndigheter.

– De er helt avhengig av nødhjelp for å klare seg. Det vi bidrar med fra Norge er bare en liten del av det enorme behovet som er her, sier Peter.

Vi blir invitert med i en hytte som er noe større enn de andre. Her inne står det noen trebenker på rad og rekke foran et hjemmesnekret alter. En enslig lyspære dingler fra en ledning i taket.

Peter får ordet og griper det i 15-20 minutter i strekk. Alle i reisefølget blir grundig introdusert og talen avsluttes med en bønn.

– Alle har mistet hjemmet sitt. Mange har traumer. Jeg forsøker å bruke min erfaring som pastor og coach til å oppmuntre dem, sier Peter.

Besøker så mange som mulig

Etter den lille seansen er det flere i leiren som vil hilse på Peter. Primært er det kvinner, eldre og barn som har flyktet.

Flere av de unge mennene er igjen i Myanmar for å gjøre motstand mot militærregimet i håp om å oppnå fred og demokrati.

Peter sørger for at alle sekkene med ris er levert, før han får skyss tilbake til hovedveien på en av motorsyklene.

I løpet av turen til India besøker han opptil 30 ulike flyktningleirer.

Han tenker tilbake til da han reiste rundt i Norge og besøkte burmesere som hadde kommet dit etter kuppet i 1988.

– Det handler om å se hver enkelt og være et lite bønnesvar. Og jeg kan undervise dem om Jesus. I en av leirene fikk jeg være med å døpe 24 ungdommer. Det var fantastisk, sier Peter.

Sammenligner seg med Josef

Forrige søndag holdt Peter preken i en av de større flyktningleirene med over 600 mennesker.

Pastoren fokuserte på Salme 23; Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.

– Selv om Chin-folket har det vanskelig nå, så søker de Gud. Jesus er den som står fast uansett omstendigheter. Men de trenger at vi i Norge ber for dem, sier Peter.

Neste søndag er han tilbake i Norge. Men han vil aller helst bli.

– Jeg ser hvor mye jeg får bety her de dagene jeg tilbringer i Mizoram med flyktningene. Hadde jeg bodd her, kunne jeg brukt all min tid med dem, sier han.

Det lokale språket i staten har han allerede plukket opp. I tillegg har han kontakter på begge sider av grensen – og i Norge.

Peter mener hans historie viser hvordan Gud jobber i det store bildet.

– Jeg ser likheter mellom meg og drømmeren Josef i Bibelen. Han ble sendt vekk, mot sin vilje, men endte opp med å få sterk innflytelse og påvirkningskraft i Egypt. På samme måte tror jeg Gud ledet meg til Norge slik at jeg kan bruke min posisjon i dag til å hjelpe mine brødre i Myanmar, sier han.

– Så du føler du har gått i Guds plan hele veien?

– Ja, det gjør jeg. Gud har en plan for oss alle, selv om den ser rar ut utenfra.

Ber om åpne dører

– Betyr det at du takker Gud for at du ble en flyktning?

– Jeg takker Gud for muligheten til å være hans tjener. Så har jeg mye å takke lederne i Baptistsamfunnet for, som har lagt til rette for meg. Og ikke minst min kone som har støttet meg og tatt vare på barna når jeg har vært mye på reise over hele verden.

Med voksne barn som har flyttet hjemmefra og en kone som også kunne tenke seg å reise nærmere sin familie, venter Peter på et bønnesvar.

– Hvis det legger seg til rette økonomisk, og hvis Gud vil, flytter Ester og jeg hit. Baptistsamfunnet i Norge har ikke råd til å sende meg, men vi vil stille oss disponible. Vi er begge pastorer og kjenner på kallet hit. Så det er min ærlige bønn, at Gud åpner en dør for oss, sier Peter Ngaidam.