Flyktninger, nei takk?

Tekst: Kent Andersen, misjonær og forkynner i Pinsebevegelsen

Foto: Shutterstock

«Vi er naive! Vi bør ta oss av våre egne, og ikke åpne dørene for alt mulig! Flyktningstrømmen er en bevisst strategi fra IS, gjennom masseinnvandring skal Europa bli muslimsk. Islam kommer til å ta over vårt kontinent!»

Kommentarer som disse er ikke vanskelige å finne på nettet. Min daglige Facebook-dose florerer med denne typen kommentarer. Det overraskende er at dette også er gode, herlige kristne som skriver. Ja, flere av dem som skriver eller deler den slags meldinger er forkynnere, mennesker som egentlig ønsker å nå verden med evangeliet. Det er på høy tid at vi våger å samtale om fremmedfrykt i våre egne rekker, for den fins.

Frykt

Det er ikke noen tvil om at flyktningstrømmen er en enorm humanitær utfordring for de mest grunnleggende europeiske verdiene. På den ene siden utfordrer det vårt ansvar for nestekjærlighet. Et Europa som lar flyktninger sulte, tørste og lide nød, er et Europa som har mistet hele sitt hjerte. Men flyktningkrisen handler om mer enn humanitær hjelp. Den handler også om et samfunn i kraftig forandring. Den handler om frykt for å miste sin egen identitet. Frykt for at vårt eget land skal forvandles så kraftig at vi ikke lenger lever i en norsk kultur, men i et Europa på vei til å bli et talibanvelde.

Denne frykten er ikke tatt ut av løse luften. Når millioner av mennesker kommer til Europa, endres også Europas kultur i like stor grad. Den som ikke erkjenner det, er naiv. Dypest sett er store deler av dagens fremmedfrykt en frykt for å miste nettopp det som forplikter oss til å hjelpe flyktningene: Våre demokratiske verdier og vårt syn på religionsfrihet og menneskerettigheter.

Paradoks

Det store paradokset i dagens flyktningstrøm er at de fleste flykter på grunn av islam, samtidig som de likevel bærer med seg disse verdiene som har skapt kaoset. Og ja, disse verdiene kan og får komprimeres i ett ord: Islam. Man flykter altså fra Taliban, men er likevel fortsatt enige i at konvertitter bør dø, at sharia bør praktiseres overfor kristne eller at jøder fortjener å undertrykkes, ja, helst dø.

Den største utfordringen i møte med flyktningstrømmen er altså ikke økonomisk, men kulturell og religiøs. Integrasjon må nødvendigvis også innebære at man lar seg av-islamisere, og tar til seg våre demokratiske verdier. Skjer ikke dette, vil skeptikernes mørke framtidsvisjon muligens bli oppfylt.

På prøve

Samtidig, hva slags sivilisasjon har vi om vi ikke vil ta imot den hjemløse, den fattige og den som lider nød? Det samfunnet ønsker jeg ikke å leve i. For det samfunnet har i sannhet sluttet å være kristent. Et kristent samfunn måles ikke på mengden kristendom i skolen og politiske støtteerklæringer til Israel. Flyktningkrisen setter Norge som en kristen nasjon på prøve. Å ikke ta imot flyktninger er like mye et uttrykk for avkristning som diverse lovendringer de siste ti årene.

Stenger hjertet

Å stenge grenser er å stenge av vårt eget hjerte. Å åpne grensene uten noen sortering eller begrensning, er å stenge av vår hjerne. Å holde begge deler i funksjon er utfordringen som våre politikere brynes med.

Men dette dilemmaet gjelder kun politikerne. For alle oss andre gjelder det å vise nestekjærlighet. For flyktninger er nemlig ikke et enormt tall, det er mennesker, som deg og meg. Vi kan ikke, og vi får ikke, stenge ute mennesker i nød som banker på vår dør, selv om det er en Taliban- eller IS-soldat. Gjør vi det, forvandles vi til et speilbilde av det monsteret som vi frykter. For islam kan ikke utslettes av mennesker som drives av frykt. Den utslettes gjennom å leve som Kristus gjorde. Elsk dem! Én etter én. Det er når vi slutter å gjøre dette, slutter å elske våre fiender, at vi som kristne har sviktet vårt kall. Det er nemlig sånn at en tidligere flyktning frelste meg. De første årene av sitt liv levde Jesus også som flyktning, i Egypt.

Så, kjære pinsevenner, la oss rette blikket mot Jesus i en tid som dette. Hva ville han gjort? Unådde folkeslag strømmer til våre byer og tettsteder. Hvem har ansvaret for å ta imot dem og gi dem evangeliet? Jo, vi som elsker Jesus. Vi skal rope ut: Flyktninger, ja takk! Hos oss kan dere bo, hos oss kan dere få møte Jesus.