Forkynner for de fjonge

– Her skal det bli leiligheter, så da blir utsikten borte, sier Anne Hansli og peker ut av stuevinduet. Det er ikke mange meter bort til det gamle flytårnet på Fornebu. Innbyggertallet rundt den tidligere hovedflyplassen er nå 7.000. Det skal bli 30.000. At utsikten blir borte, er ikke Hansli bekymret for. Det er de mange menneskene som ikke kjenner Jesus hun er opptatt av.

Tidligere har hun ledet Pinsebevegelsens barne-og ungdomsutvalg (PBU), nå Pinse Ung. Hun har vært pastor i Misjonskirken og personalleder ved NLA høyskolen. Nå brenner hjertet for dette området, en brann som startet under et besøk i Los Angeles for mange år siden.

Overveldende

Hansli trådte sine barnesko i Vinje pinsemenighet. Som pinsevenn på et lite sted, kjente hun på å være marginalisert og litt på utsiden. Hun hadde venner, både i og utenfor menigheten, men erfaringen av å være annerledes har hun likevel tatt med seg.

Hennes første oppgave i menigheten var å sette stjerner i oppmøtekortene på søndagsskolen. Menighetens familiemusikk var hun også med i. Da hun ble en av de eldste ungdommene i menigheten, startet hun ungdomsarbeid. Det var ikke noe kristent arbeid på skolen hennes, så da startet hun det også.

– Jeg startet på en måte det jeg trengte selv, sier hun med et smil.

I studietiden i Notodden, fortsatte hun i samme spor. Hun gikk inn i pinsemenigheten Betania og startet tenåringsarbeid og kristent speiderarbeid. Ikke for seg selv, denne gangen, men for neste generasjon. Der ble hun også kjent med Torill Jahr, som da var leder i PBU. Derfra gikk veien inn i PBUs styre, men da hun ble spurt om å være leder, sa hun nei. Det var en overveldende oppgave, syntes hun. Da hun hadde svart, kjente hun at hun hadde tatt feil avgjørelse.

– Jeg måtte gå tilbake og spørre om tilbudet fortsatt sto ved lag, sier hun og ler.

Det gjorde det, men hun ga seg selv ett år. Hvis det ikke fungerte innen den tid, kom hun til å slutte.

– Jeg var jo oppvokst i Vinje. En liten plass. Jeg var ikke vant til å stikke meg fram. Janteloven er kanskje sterkere der enn andre steder. Og hvem var jeg, blant alle de flotte menneskene i PBU? Jeg følte jo ikke at jeg hadde utrettet så veldig mye liksom.

Reiste mye

For Hansli, som er glad i å møte mennesker, var det lett å sette seg på et fly og besøke små og store barne- og ungdomsgrupper rundt i landets pinsemenigheter. Hun forteller at hun reiste mye, og møtene med mennesker rundt i landet gjorde inntrykk. Hun forteller spesifikt om et besøk til Porsanger pinsemenighet i Lakselv. Der møtte hun Alf Friskille. Han fortalte at han som regel var alene på bønnemøtene. Men noen ganger kom det én eller to andre, og da var det veldig inspirerende.

– Det gjorde kjempeinntrykk på meg, for det er det som er sannheten mange steder. Men han er der fortsatt, og det er helt fantastisk.

På sørvestlandet hadde pinsemenigheten på Jørpeland bygd nytt lokale med stor gymsal i kjelleren og fokus på barn og unge. Hansli fikk besøke dem, og hun gledet seg over satsingen på neste generasjon.

I hennes tid som leder ble søndagsskolemateriellet «Helt konge» utviklet og lansert. Det samme ble konfirmasjonsopplegget «Tentro». PBUs årlige konferanse gikk fra 300 deltakere til over det dobbelte. Hansli var en sterk pådriver for å gjøre konferansen mer profesjonell.

– For meg var det viktig at PBU-konferansen ble noe folk hadde lyst til å komme på, og at de kunne se og oppleve nye ting som de kunne ta med hjem til menighetene sine. Jeg ville at de skulle få se at PBU-konferansen endret seg for å nå nye målgrupper, og at det må også menighetene gjøre. I utviklingen av konferansen fikk hun med seg det hun beskriver som «de rette folka». Til dem delte hun noe om hva hun så for seg og tenkte. Hun forteller at hun gjerne ser indre bilder av hvordan noe skal bli.

– Det er ikke alltid jeg snakker om det, men det er en drivkraft for å få til det jeg ønsker. Jeg så nok PBU-konferansen lenge før den ble slik den endte opp med å være.

I arbeidet med konferansen var hun også på Brunstad Christian Church sitt konferansesenter utenfor Tønsberg, for å se om det var et aktuelt sted. Nå er det nettopp der Pinsebevegelsen arrangerer sin årlige lederkonferanse, Led. Etter noen år med stigende deltakertall på PBUs konferanse, var det motsatte tilfellet for den tradisjonsrike predikantkonferansen som hvert år ble arrangert i Filadelfia i Oslo. Da de to slo seg sammen, ble Led-konferansen født, og siden har deltakertallet ligget på rundt 1.500.

Mye frustrasjon

Det var også i det tidsrommet at Pinsebevegelsens lederråd ble etablert. Lederrådet leder og representerer Pinsebevegelsen i Norge på nasjonalt nivå. Hansli ble valgt inn i Lederrådet.

– Hvordan opplevde du det?

– Både og. Det var mye frustrasjon.

– Over hva?

– Alt!

Så ler hun igjen. Høyt. Så blir hun alvorlig.

– Det var fokuset og måten å lede på. Ting gikk litt sent. Og måten predikantkonferansen var lagt opp på. Det var frustrerende som lederråd å skulle lede en slik predikantkonferanse, sier hun og beskriver en kultur der de ulike fløyene sto sterkt og alle visste hvem som var på hvilken side i ulike saker. Diskusjonene gikk friskt i konferansen, og noen kunne også ta fram avisa og lese midt i samlinger, for å demonstrere hva de mente om det som foregikk.

Hun roser de ulike lederne i lederrådet som tok grep for at konferansen skulle få bedre struktur og innhold. Hennes frustrasjon var ikke rettet mot menneskene, men mot det faktum at hvis dette fortsatte ville de miste en hel generasjon og flere generasjoner etter det. Barn og unge, samt mennesker som ikke kjenner Jesus, var hennes fokus da som nå.

– Det var en bekymring for at pinsemenigheter skulle legges ned. Den bekymringen er der fortsatt. Jeg tenker ikke at man skal ha en menighet for en hver pris, for det må være noe livskraftig og vitalt over det, men det er jo litt krevende at vi går bakover liksom, i stedet for at vi blir flere.

Ubrukt potensiale

«Dette kan ikke du noe om. Du er jo ikke pastor.» Beskjeden fikk hun mer enn én gang da hun uttalte seg som PBU-leder. Barne- og ungdomsarbeid har tradisjonelt vært sett på som en passende tjeneste for kvinner, så sånn sett var Hansli heldig med stillingen. Likevel var det nok av dem som mente at hun burde være forsiktig med å mene så mye.

Hun forteller at hun har kjent seg begrenset fordi hun er kvinne. Dører har ikke blitt åpnet, og hun har kjent på skuffelser. Fristelsen til å bare gi opp, og slutte, har vært der i tunge stunder.

– Men jeg tror jeg hadde dødd inni meg, hvis jeg hadde gjort det. Da må man heller finne andre muligheter og andre plasser der det kanskje åpner seg noe, så man får hjelp til å jobbe med det man har på innsiden, sier hun.

Hun forteller at hun føler seg veldig heldig. Hun har fått muligheter både i Pinsebevegelsen og i andre kristne sammenhenger. Hun har blant annet vikariert som pastor i tre Misjonskirker, noe hun trivdes godt med. Det kunne hun gjerne gjort mer av, men hun tror ikke det hadde vært like lett å få jobb som kvinnelig pastor i Pinsebevegelsen. Hun synes også at pastorrollen har vært ensrettet i Pinsebevegelsen. Det tror hun har hemmet både kvinner og menn.

– Jeg tror pastortjenesten generelt har gått i retning av at man skal være karismatisk og sterk på plattformen. Det er dem man ser mest til, sier hun før hun blir stille en stund.

– Men det er mye gull i de pastorene som er rundt omkring, legger hun til.

I løpet av sin karriere i kristen-Norge har hun møtt mange kvinner som aldri har fått brukt sitt potensiale i menigheten, nettopp fordi de er kvinner. I 2019 var hun med på å arrangere fagdag om kvinner i kristen tjeneste ved Høyskolen for ledelse og teologi. Gjennom foredrag og samtaler ble kvinners muligheter og utfordringer i kristen tjeneste satt under lupen. Selv tror hun strategien for å få fram kvinnelige ledere ikke er annerledes enn når man vil få fram menn. Det handler om å ta dem på alvor, trene dem, gå sammen med dem og gi dem utfordringer. Samtidig understreker hun at kvinner har et ansvar for å si ja og anerkjenne sitt eget kall.

– Det er kanskje det viktigste. Man kan jo alltid skylde på andre at man ikke får gjort det man vil, men det er en farlig vei. Til syvende og sist handler det om hva man sier ja til og hvor man er. Det handler om å anerkjenne det Gud har lagt i hjertet og sette seg i posisjoner der man får lov til å se det som ligger i hjertet, skje. Det gjelder både kvinner og menn.

En annen fattigdom

På 90-tallet startet en gruppe kristne amerikanere opp Dream Center i Los Angeles, et arbeid som hjelper fattige, arbeidsledige og hjemløse. Hansli besøkte senteret sammen med Jostein Krogedal, som senere startet og ledet Hillsong i Norge. De møtte Aaron Jayne, som hadde besøkt Norge og talt på ungdomsfestivalen under Pinsebevegelsens sommerstevne på Hedmarktoppen. Jayne viste dem rundt i de fattige områdene i Los Angeles. Så fortalte han dem at de skulle inn i et annet område med like stor, men helt annerledes, fattigdom. Han tok dem med til Hollywood.

– Det har nok preget meg. Jeg ser at Oslo vest og Bærum er et område med få livskraftige menigheter, men fattigdommen her er like stor som i Oslo øst. Det er bare på en annen måte. Det er nok noe av drivkraften min. Hvordan kan vi gjøre dette blant vestkantfolk, spør hun.

Nå er Hansli ansatt i Misjonskirken. Hun deler sin arbeidstid mellom en administrasjon og kirkeplanting. Ti prosent av jobben består av å plante en menighet på Fornebu. Det foregår ved at Anne bruker tid på å bli kjent med folk i området. For å oppnå det, har hun vært med å starte en strikkeklubb og et tilbud for barn etter skoletid. Nå har hun knyttet til seg fem andre personer som hun jobber sammen med, og før koronapandemien kom hadde de to familiesamlinger. Da var de mellom 20 og 30 mennesker. Bibelgruppe for damer er også på plass, og en for menn er under planlegging. Hun snakker forsiktig om dette. Sier at det er litt prematurt, for de er helt i startgropa. Men menighetsplanting generelt snakker hun gjerne om.

– En menighet er et fantastisk verktøy for å vinne nye mennesker, til å trene dem og la dem vokse i troa. Det finnes ikke noe mer genuint fellesskap enn en menighet. Og jeg ønsker å tilby det til flere. Det fellesskapet rundt Jesus.

Hun blir stille en liten stund før hun legger til:

– Men så er det vanskelig da. Det er vanskelig å få den urbane nordmannen til å få lyst til å bli kjent med Jesus. Det er mye åpenhet, men det er vanskelig å ta det skrittet. Jeg forteller til andre at jeg går på gudstjeneste, og at vi har en bibelgruppe, men det er en høyere terskel å spørre folk om de vil ta imot Jesus.

Vil ha flere nye menigheter

Selv om det er vanskelig, vil hun at flere skal starte nye menigheter. Hansli understreker viktigheten av at de får god oppfølging, og at det legges til rette for at flere skal plante. Hun vil bort fra stereotype menighetsplantere og ønsker seg et mangfold av mennesker som starter kirke.

– Fallhøyden kan føles veldig stor når man planter en menighet. Jeg tror vi må bygge den ned, for det er tross alt mye bedre at vi prøver. Det handler jo ikke primært om at jeg skal få til noe. Det handler om et driv, om å få fortelle om Jesus til andre. Hvis det ikke går etter tre år, har vi i hvert fall prøvd.

Hun er ikke så redd for å mislykkes, for arbeidet er ikke hennes. Det er Guds, mener hun.

– Det jeg driver med, er jo ikke egentlig mitt verk. Om det blir en menighet her eller ikke, er opp til Gud. Jeg får bare lov å være med på en periode, og det er litt sånn jeg tenkte i PBU også. Det var fantastisk det Gud gjorde, og så var det en kjempevelsignelse at jeg fikk være med.