Forstår vi den verden Gud har satt oss i?

Vi skal være takknemlige for at vi bor på en fredelig plett. Verken strømkrise eller en nærgående krig ser ut til å rokke vår grunnleggende tillit til at myndighetene vil oss vel. Tusen år som rettssamfunn setter sine spor.

Lovløshet og utrygt

Men tryggheten vi selv opplever, kan gjøre det vanskelig å forstå den virkeligheten flertallet av verdens befolkning lever i. En verden hvor kriminalitet ikke etterforskes, hvor politiet kan kjøpes og hvor den sterkestes rett er lov.

I Mexico blir bare hvert 20. drap oppklart, og de fleste blir ikke engang etterforsket. I Afrika sør for Sahara får terrorister og banditter herje uten frykt for straff. I Pakistan blir unge jenter fra kristen og hinduistisk bakgrunn bortført og tvangsgiftet med myndighetenes stilltiende velsignelse. Slik kunne vi fortsatt.

Kristne lover

I 2024 feirer Norge 1.000 år med kristne lover. Selv har jeg vært opptatt av det enorme tidsskillet som kristenretten må ha vært for våre forfedre. ‘Twelf vintr hafði kristendómr um rétt i Nóregi’, står det risset i runer på Kulisteinen, det kanskje eldste skriftlige vitnesbyrdet om kristentroen i Norge. ‘I tolv vintre hadde kristendommen forbedret lov og rett i Norge’.

Men romantiske forestillinger fra vikingtiden tåler ikke møtet med de historiske realitetene. Før kristningen var Norge et samfunn preget av stammekriger, overgrep som ikke ble straffet, barnedrap og bloting av mennesker. På få år ble vi en nasjon styrt av kristne lover, hvor ‘Kongen er vår venn og Gud er alles venn’, som loven sier.

For å sitere Snorre: «Etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet og stanset alt ran der i landet, og om det så var sønner av mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, da nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer.»

De dårlige hyrdene

Tilbake til Nigeria. Vi hadde vært på reise en uke. Alltid på forhåndsklarerte restauranter. Bevoktede hotell. Alltid usikre på om de mange veisperringene var bemannet av politi eller banditter, og alltid litt på vakt i forhold til hva vi sa til hvem. Det begynte å ta på. Nå sto vi foran blivende pastorer, og jeg skulle gi dem noe fra Guds ord.

– I Esekiel 34 tar Gud et oppgjør med landets ledere, begynte jeg.

– Hyrdene som ikke helbreder de syke, forbinder de skadde eller leter etter de bortkomne, men bare sørger for seg selv. Men Esekiel forteller at Gud ville gripe inn og selv være hyrde, fortsatte jeg. Når Jesus kalte seg ‘den gode hyrde’, var det nettopp for å fortelle at han var den som den som skulle ‘lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis’. Og det var den oppgaven Jesus ga videre dem – om det så skulle koste dem livet.

Lett å si, men blodig alvor for dem jeg talte til.

Lys og salt

Forrige uke, under årets framleggelse av Åpne Dørers ‘World Watch List’, fortalte jeg om kirken som forsvarer de svake eller får unge ut av kriminelle banders klør – en ikke-voldelig kamp hvor de som går i striden er sårbare for angrep. Politikerne kaller slike for ‘menneskerettighetsforsvarere’. Bibelen kaller dem lys og salt. For rettssikkerhetens og for evangeliets skyld er det viktig at kirken er der, og at den holder ut.

Det er et privilegium å få være med støtte slike brødre og søstre. De gjør en kjempejobb, og de gjør verden litt bedre.

Men det er også et privilegium å få være en del av et samfunn som har en grunnleggende forståelse av at myndighetene er der til beste for folket. Selv om det altså gjør oss litt mindre rustet til å forstå ondskapen i verden.