Førti år ved fronten

Da jeg var i tenårene mente mange at kristen tro var skadelig. Jeg møtte det i tekster og fortellinger, for ikke å si i politisk kamp, men mest av alt i samtaler.

Jeg snakker selvsagt om 1970-tallet.

Tre ting fikk meg likevel til å bli kristen: For det første slet jeg som historieinteressert med å bortforklare oppstandelsen. Av samme grunn klarte jeg ikke å dele et helsvart syn på kirken. Og så møtte jeg kristne som brukte av sin fritid på å hjelpe andre, i og utenfor et kristent fellesskap.

Selv forsøkte jeg å formidle at Jesus ikke var en myte. Gud fantes. Vi kunne stole på mye i Bibelen.

Så kom humorfilmen Life of Brian. Kristne delte ut advarsler. Jeg forklarte i studentavisen hvordan vi kunne vite at Brian ikke var Jesus. Flere fortalte etterpå at de nå så Jesus i et nytt lys.

Rett etter laget en gruppe kjent fra ungdomsprogrammer på NRK en revy med svarte myter om kirken. Tramteatrets Det går alltid et korstog formidlet fortellingen om veien fra middelalderens mørke til dagens opplyste samfunn: Kirken har siden antikken forfulgt de som står for vitenskap og gode verdier. Ikke rart at kristne lenge mente at jorden var flat og at kvinnen ikke hadde sjel.

Ja, kirken er ikke perfekt eller alltid like moderne. Men det gjør ikke mytene til sannhet. Det var kort sagt bare å gripe pennen. Jeg har ikke tall på alle som har takket for det.

Når vi førti år senere fortsatt møter myter i samtaler, læremidler og populærvitenskap mangler heldigvis ikke lenger motstemmer.

Kristen tro har vært en positiv kraft i historien og vil være det i fremtiden. I Skaperkraft ser vi mange anledninger til å løfte dette frem på vei mot tusenårsjubileene for kristenretten i 1024 og Nasjonaljubileet i 2030.