Fra fjellgrunn til hengemyr

«Jeg er vokst opp i et bygdenorsk indremisjonsmiljø». Denne vedkjennelse gjør den kjente forfatteren seg. Kaj Skagen kom til verden anno 1949 i Hardanger, men ble konfirmert i Drangedal i Telemark.

Jeg la merke til hans navn – det lyste opp blant flere – allerede tidlig på 1970-tallet, ikke bare fordi vi er jevngamle, men han besitter en gullpenn, og denne skriver seg langt inn i sjelen min. Språket er så formfullendt og vakkert – som Våren av Grieg er i toneveldet.

På den ene siden serverer han «epler av gull i skåler av sølv». Men for fortsatt å si det salomonisk – «refsende ord» kan også være å betrakte som «et smykke av fint gull». Det fikk den uredde litteraten erfare ved utgivelsen av «Bazarovs barn», der han i sammenligning med de store russiske forfatterne og vår egen Ibsen, ikke er redd for å kritisere mange av sine samtidslevende norske forfattere! Jeg liker den apetittfremmende retten, «skagenrøre», men det må kunne sies at noen fikk brekninger.

Fyll og fromhet

I boken med den kryptiske tittelen, «Den nødvendige utopi», forteller Skagen om to diametralt motsatte, men populære kraftsentra – «fylleslagene i og omkring Folkets Hus, og den fromme inderlighet på bedehuset og i pinsemenigheten Sion». Hvilken av disse to kulturstrømmene tror dere Skagen valgte?

Dette gir han selv et ærlig svar på: «Jeg foretrakk Bibelen og tungetalen fremfor det blodige friluftslivet rundt Folkets Hus.» Ingen god reklame for den profane bygdekulturen akkurat! Han er ikke redd for å gi de nysgjerrige innsyn i eget liv: «Jeg ble kristen, oppnådde etter hvert direkte kontakt med Gud og ville bli prest.»

Som Bibelens Josef var sytten år og nidkjær for sin Gud, var Kaj Skagen omtrent det samme – en ivrig bibelstudent som glødet av nidkjærhet. Men som et gåtefullt, uforklarlig paradoks kastet den fryktelige migrenen seg over sitt unge bytte og gjorde at det svartnet for ham, særlig da han åpnet Bibelen og skolebøkene.

Det lysende unge skuddet på troens firmament, forlot suksessivt teologien og styrte mot litteraturen: «Det var oppgivelsen av kallet og tapet av troen som lot meg finne det som faktisk var mitt livsmotiv.»

Balansepunkt ble vippepunkt

Ungdommelig iver og gnistrende radikalisme har satt mange hjerter i brann, men for meg virker Skagens egne beretninger som en type åndelig overanstrengelse og stress, som om troen og kristenlivet skulle være konkurransebasert.

Jeg trekker denne radikale slutningen etter å ha lest hans eget vitnesbyrd: «Siden fjortenårsalderen hadde jeg stått opp klokken seks om morgenen, lest Bibelens mange bøker, studert nytestamentlig gresk, holdt dommedagsprekener på bedehusene i Telemark og Agder og vært formann i det kristelige skolelaget.» Var det ingen kjærlighetens apostel der ute som kunne trykke på veilederens fornuftige alarmklokke?

Uansett hva saken måtte gjelde, dersom man passerer balansepunktet mellom sunnhet og fanatisme, kan man havne i en tilstand av frustrasjon, i dette tilfelle – på den ene side – mellom troens hvileskjær i den uforbeholdne Guds nåde og – på den annen side – i overdreven, sjeleoppslukende aktivitet.

I Skagens tilfelle innrømmes følgende; «min sjel hadde mistet munn og mæle og var blitt dørgende stille». Dette førte til et opprør mot det moralske regime han hadde «underkastet seg». I Guds rike er det intet som heter underkastelse i «nidkjær og utidsmessig religiøsitet».

Jeg kan forstå den antireaksjon som gjorde at han slo kontra og opplevde åndelig revolt. Balansepunktet blir et vippepunkt, som i dette tilfelle fører mennesker fra det optimalt gode med troens liv forankret i Skriftens evangelium, til en tilstand Skagen uttrykker på følgende vis: «Lynraskt skrumpet min kristentro inn til en vag forestilling uten skriftgrunnlag.» Ergo fra fjellgrunn til hengemyr!

Likevel, «jeg regnet meg ennå for å være troende, og hadde stadig venner som studerte teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo».

Absolutt sannhet

Jeg undres hvor Kaj Skagen står i dag, med tanke på det jeg vektlegger i denne artikkelen og gjør en henvendelse. Jeg, som fremdeles plystrer på «amatørenes inntogsmarsj», går tross alt en meget kjent og dyktig forfatter på klingen. Skagen svarer høflig at han synes «å måle hva som er kristendom ut fra èn bestemt tilnærming, blir for snevert».

Han synes mine spørsmål blir for «kompliserte, mangesidige og personlige til å gi noe kort svar». Men som han sier, at hans forhold til kristendommen, slik jeg beskriver, «bygger på en kort episode fra 1968, da jeg var atten år gammel. Det er over femti år siden».

Herværende bok er egentlig et knippe antroposofiske essays samlet og utgitt til forfatterens 60-årsdag i 2009. Dette besørget de ikke ukjente herrene innen henholdsvis jussnorge og filosofinorge – Cato Schiøtz og Peter Normann Waage.

Antropos betyr menneske, og et av denne filosofiens mantra er formulert av en av Kaj Skagens gode venner, Karl Brodersen: «Hva som er sant, er ikke interessant, men hva som er sant for meg.» Slike postuleringer lar seg – som olje og vann – vanskelig forene med kristen tro.

I kristendommen er sannheten absolutt – sannheten om Gud og mennesket. Det norske akademis ordbok definerer antroposofien på følgende vis: «En lære som hevder at mennesket gjennom åndelig trening kan nå fram til erkjennelse av det oversanselige.»