Fredsprisvinneren opplevde et mirakel på sykesenga

Denne artikkelen stod først på trykk i Korsets Seier 28. juni 2019.

– «Victory of the cross», for et flott navn, utbryter dr. Denis Mukengere Mukwege (64), når han får høre hva vår avis betyr på engelsk.

Fredsprisvinneren har invitert Korsets Seier til sitt eget sykehus, Panzi, for en samtale.

Den mørke dressen fra Nobelprisutdelingen i Oslo er byttet ut med en lang og elegant legefrakk.

Doktoren trives best i hvitt.

– Karibu! Welcome, sier den høyreiste kongoleseren, med et stort smil om munnen.

Helt på hjemmebane

Panzi Hospital ligger i byen Bukavu, på østsiden av Den demokratiske republikken Kongo.

Bybildet kan beskrives som lettere kaotisk. Husene ligger hulter til bulter i det kuperte landskapet, og noen bygninger ser ut som om de nærmest klamrer seg fast til skråningene.

Innbyggerne vrimler omkring på kryss og tvers langs de hullete gatene. Trafikken er basert på tut og kjør-prinsippet.

Overalt hvor vi ferdes ser vi store plakater med Dr. Mukweges ansikt på, og påskriften «Prix Nobel de la Paix 2018».

Idet vi spaserer mot hovedkontoret på Panzi, springer en kongolesisk dame i en lyseblå kjole forbi oss og kaster seg i armene på Mukwege.

Hun omfavner doktoren og roper ut noen gledens ord på swahili.

Mukwege ser vennlig på henne og de ler i kor. På et halvminutt skapes et vakkert lite øyeblikk mellom en lege og en pasient.

Vi kan ikke annet enn bli varm om hjertet over denne lille scenen.

Misjon og medisin

Mukwege tar oss med inn på det romslige kontoret sitt.

På de lyse veggene henger det afrikanske kunstverk utskåret i tre, og ytterst på den nakne arbeidspulten står et lite kongolesisk flagg og troner for seg selv.

Legen ber oss ta plass i den svarte skinnsofaen. Han vil at vi skal sitte godt under intervjuet.

Vi går rett på sak og spør hvordan det var å motta Nobels fredspris.

– For meg føltes det som et seier for korset. Prisen reflekterer jobben som kirken har gjort i DR Kongo. Jeg tror oppriktig at det jeg gjør i dag, er et resultat av kirkens påvirkning. De kristne verdiene la grunnlaget for mitt virke, sier Mukwege, med sin fransk-engelske aksent.

64-åringen vokste opp med åtte søsken, og en far som var pastor.

Kallet om å jobbe med medisin har sitt utspring i to spesifikke opplevelser som liten gutt.

Åtte år gammel var han med pappa på pastorbesøk hjemme hos en familie, hvor barnet var sykt.

Etter å ha bedt for barnet, tok pastoren farvel med familien og dro sin vei.

– Dette sjokkerte meg! Hvordan kunne han bare be, uten å dele ut medisiner? Pappa svarte meg og sa: «Denis, jeg er ingen doktor.» Det var da jeg tenkte at jeg skulle bli lege, for å kunne gi medisiner til de som ble bedt for av pappa. Min far smilte da han hørte lille meg fortelle dette, humrer den nå erfarne doktoren. Kallet ble ytterligere styrket to år senere, da en norsk lege gjorde et helt spesielt inntrykk.

Mukwege leter etter navnet, før han plutselig knipser med fingrene.

– «Doctor Årrlyn!» At han var både lege óg pastor, var for meg helt unikt. Måten han behandlet mennesker og hvordan han tilnærmet seg pasientene på, var rett og slett rørende. Han ble virkelig en person som inspirerte meg til å utdanne meg innen medisin, oppsummerer Mukwege, som prater om misjonslegen Osvald Orlien.

Norsk mentor

Båndene til Norge har bestandig vært sterke hos fredsprisvinneren.

Orlien ble den første norske innflytelsen, men senere gikk Mukwege på en ungdomsskole drevet av norske og svenske misjonærer. Her trivdes han bra, og tilegnet seg gode, kristne verdier.

Da han reiste tilbake til DR Kongo tidlig på 80-tallet, etter å ha utdannet seg som barnelege i Burundi, fikk han en jobb på Lemera Hospital, som ligger to– tre timer sør for Bukavu.

Der jobbet den norske legen og misjonæren Svein Haugstedt.

Navnet får det til å glitre i øynene bak brillene til Mukwege.

– Svein har betydd enormt mye for meg. Ikke bare var han min mentor, men han ble i tillegg en veldig god venn. Å bli kjent med Svein ble livsforvandlende, sier Mukwege.

Hvorfor det ble livsforvandlende, handler ifølge Mukwege om Haugstedts evne til å bygge selvtillit hos den da nyutdannede doktoren.

På et sykehus med få leger, fikk Mukwege tett og jevn oppfølging, og mye tillit fra sin norske sjefslege.

Det toppet seg i 1982, da Haugstedt brått måtte reise bort i en periode.

– Et mirakel

25 år gamle Mukwege ble utpekt som øverste ansvarlige på sykehuset. En voldsom oppgave for den unge legen.

Allerede første kveld etter at mentoren var reist, kom den første store prøven.

– Jeg husker det som om det var i går. En kvinne med store blødninger og en ødelagt livmor ble lagt inn i all hast. Slike alvorlige saker hadde jeg aldri håndtert på egen hånd før. Da jeg var i ferd med å få panikk, tenkte jeg på de ordene Svein hadde fortalt meg gjentatte ganger: «Ikke bekymre deg! Alt kommer til å gå bra. Stol på kvalitetene dine.» Det hjalp enormt for min selvtillit, sier Mukwege ivrig.

Den vordende fredsprisvinneren ba til Gud om å lede hendene hans. Deretter gjennomførte han operasjonen på kvinnen.

Kvelden ble ubehagelig lang. Tidlig neste morgen våknet Mukwege opp og sprang bort til senga hvor kvinnen lå. Hadde hun overlevd natten?

– Da jeg kom fram, lå hun våken og smilte mot meg. Det var et mirakel, forteller Mukwege, med trykk på det siste ordet.

– Denne opplevelsen ble for meg et eksempel på at når noen støtter deg og viser at de tror på deg, kan det komme noe veldig positivt ut i den andre enden. Å ha et forbilde som Svein, en god kristen med en vennlig holdning, påvirket meg positivt både som lege og som menneske. Erfaringen jeg fikk som følge av hans tillit, gjorde at jeg ble overbevist om at jeg kunne takle vanskelige oppgaver framover, sier han.

Endret retning

Et helt år var Mukwege ansvarlig på Lemera Hospital.

I løpet av denne perioden ble doktoren fortvilet over å se mengden kvinner som led og døde i etterdønningene av voldtekter og påfølgende fødsler.

Så beveget ble han, at han valgte å skifte retning; fra barnelege til gynekolog.

– Jeg innså at kvinnene var, om mulig, enda mer sårbare enn barna. Hvordan skal det gå med barna, om mødrene deres får store skader eller dør før barna deres i det hele tatt har rukket å bli én dag gamle? Jeg bare måtte gjøre noe, forteller Mukwege.

Fem nye år med studier senere begynte den kongolesiske legen jobben med å hjelpe kvinner i Øst-Kongo.

Da krigen i landet brøt ut, måtte han flytte fra Lemera til Bukavu.

Mukwege ble overrasket over at problemene der var vel så store som lenger ut på landsbygda, og det var her tanken om Panzi Hospital oppsto.

Det startet som et lite behandlingssenter i to gamle hus, men allerede på åpningsdagen begynte det å strømme inn med pasienter.

Etter tre måneder hadde doktoren allerede behandlet 45 kvinner. Antallet har i dag steget til 50.000, ifølge ham selv.

– Voldtekt ble en del av hverdagen i Øst-Kongo. Fremdeles pågår volden mot kvinner. Nå behandler vi til og med barn som er blitt voldtatt. Antallet pasienter stiger hver dag. Det er helt forferdelig, sukker legen.

Måtte ut av landet

I 2012 ble Mukwege utsatt for et attentatforsøk i sitt eget hjem i Bukavu.

Familien ble holdt fanget i huset av fire væpnede menn, mens de ventet på at doktoren skulle komme hjem.

Idet Mukwege ankom, ble våpnene rettet mot bilen han satt i. Vakten Joseph Bizimana kom til unnsetning, men døde av skadene som ble påført ham.

De fire mennene gikk ifølge Mukwege tom for ammunisjon og rømte stedet.

– Jeg var helt knust. Å se min venn dø like foran meg, og redselen i mine barns øyne, var grusomt. Da tenkte jeg at grensen var nådd. Jeg måtte forlate landet, forteller han.

Familien forlot DR Kongo, men Dr. Mukwege var sårt savnet blant kvinnene.

Uten gjennomslag hos lederne om å overbevise legehelten om å komme tilbake, tok de saken i egne hender.

Hver fredag troppet kvinnene opp på markedsplassen i Bukavu, og solgte det lille de hadde dyrket av frukt og grønnsaker.

Noen måneder senere hadde de klart å spare opp nok penger til å betale for en flybillett tilbake for Mukwege.

Doktoren legger hånda på brystet, før han trekker pusten dypt.

– Dette er kvinner som ikke engang tjener én dollar om dagen. Hva de gjorde, var ufattelig rørende, og helt uforståelig for meg. Sammen med familien diskuterte vi hva vi skulle gjøre videre. Etter mye bønn og samtaler, besluttet vi som familie å reise tilbake. Kvinnenes handlinger ble Guds måte å fortelle oss at vi skulle fortsette det vi hadde startet, sier Mukwege.

Jesus som lederstjerne

I en hverdag preget av mye elendighet og nød, er det naturlig å spørre hvordan han takler de mange vanskelige situasjonene han møter.

Fredsprisvinneren svarer på spørsmålet med ett enkelt navn: Jesus.

– Hver dag spør jeg meg selv: hva ville Jesus gjort? Disiplene fikk lære at det største i loven, ved siden av å elske Herren din Gud, er å elske din neste som deg selv. Empatien som Jesus viste gang etter gang er forbilledlig. Denne empatien har jeg bygget min tjeneste på. Jeg kunne aldri hatt denne jobben hvis ikke jeg var i stand til å sette meg selv i andres situasjon, sier Mukwege alvorlig.

Han titter kjapt ut av vinduet, hvor en solstråle trer inn og speiles i det blanke glassbordet, før han fortsetter:

– Hele livet kjemper vi for å oppnå hellighet og suksess. Dette begjæret er nok sterkere hos enkelte av oss. Likevel er det bare Guds nåde, gjennom Jesus Kristus, som kan lede oss til målet; et evig liv med Herren. I en tilsynelatende grusom verden, minner Jesus oss om budet om å elske hverandre. Veien her på jorden er endeløs for oss mennesker, fram til vi en dag dør. Men å gå med Jesus gjør veien så veldig mye enklere å gå, nærmest forkynner Mukwege.

Trenger rettferdighet

Historien til Kongo er lang og brokete.

Det ville tatt for lang tid å forklare i detalj, men kort fortalt har både folkemord, uro mellom stammer, kamp om verdifull jord og mineraler, samt korrupsjon og maktmisbruk preget landet.

Veien fram til fred er med andre ord full av svinger og fartsdumper.

Mukwege blir naturlig nok engasjert når samtalen dreier seg om utviklingen i hans egen nasjon.

– Å skape fred er den største utfordringen til DR Kongo. Hvis det ikke er fred, er det veldig vanskelig å skape utvikling. Det blir som å slukke branner. Men det er mulig å gjøre en forskjell! Land som Norge har en sterk stemme i det internasjonale samfunnet, og kan være med å løfte fram det som skjer her nede og rett og slett forlange at det stopper, sier Mukwege, og ser på de norske representantene i rommet.

Et nøkkelord han trekker fram, er rettferdighet.

– Uten rettferdighet er det krevende å oppnå fred. Rettferdighet handler ikke om å ta hevn, men å få folk til å innse det fæle de har gjort og deretter si at dette aldri vil skje igjen. Å implementere en slik rettferdighet i DR Kongo er oppnåelig for det internasjonale samfunnet. Men bare hvis viljen blant befolkningen der ute eksisterer, understreker Mukwege med en aktiv pekefinger i været.

Ingen superkrefter

Livet etter fredsprisen ruller videre for Dr. Denis Mukwege.

I 2019 skal han reise til forskjellige steder i verden for å promotere fred og rettferdighet. På tross av økt oppmerksomhet og mange invitasjoner, fører også Nobels fredspris med seg noen byrder.

– Siden det ble klart at jeg skulle motta fredsprisen, har det ført til en forventning blant enkelte her om at jeg nå sitter med løsningen på alle problemer. En pris gir deg ikke automatisk superkrefter. Men det er tøft å skulle si det til de som ser opp til deg. Du ønsker i utgangspunktet å hjelpe alle, sier en ærlig Mukwege.

– Hva er din største drøm for DR Kongo?

– Min drøm er å oppleve fred og rettferdighet i landet. Å se at barn som fødes som følge av voldtekt kan få en identitet og bli behandlet som mennesker. Virkelig, håpet er at all voldtekt skal forsvinne helt. Det kan oppnås, men kun hvis menneskeheten sammen løfter sine stemmer og sier høyt ifra at vi ikke aksepterer at våre medmennesker opplever slik elendighet. Sammen kan vi bli som et kollektivt hjul som til slutt ikke kan stanses, konkluderer doktoren.