Frihet i lenker

Nylig møtte jeg en eritreer som hadde sittet ti år i fengsel for sin tro. La oss kalle ham Josef – for akkurat som Bibelens Josef, var det også her en medinnsatt med rette kontakter som måtte til for at han skulle bli løslatt.

«Jeg ba for angiveren min», forteller Josef. «Jeg ba Gud velsigne ham, for at han gjorde det mulig for meg å lide for Kristus. Før jeg ble arrestert, var jeg umoden, redd for alle ting og jeg hadde ingen klar retning i livet. Fengslet gjorde meg til den jeg er – en moden mann og en kriger for Gud.»

Et utfordrende perspektiv

Jeg kjenner at jeg utfordres og inspireres av en mann som Josef og andre med lignende perspektiv på liv og tjeneste. Som Paulus. «Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, har tjent til fremgang for evangeliet», skriver han til filipperne (Fil 1,12).

«På grunn av disse lenkene har de fleste av våre søsken fått større tillit til Herren, så de enda modigere enn før våger å forkynne Ordet» (Fil 1,14). Ingen klaging over soningsforhold eller anklage mot romerske myndigheter – kun en overbevisning om at budskapet om Jesus er viktigere enn friheten selv.

Det er lett å glemme at Paulus’ og Josefs erfaringer har vært det normale for Kirken – til nesten alle tider og nesten alle steder. «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere» (Joh 15,20), forberedte Mesteren oss på. «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2 Tim 3,12), skriver Paulus til sin venn Timoteus.

Under press og forfølgelse møter vi ofte en kirke i sitt ess: Et annerledes folk som trener disipler, bygger sunne familier, hjelper fattige, kjemper mot urett og forkynner Kristus som konge. En surdeig som forvandler det samfunnet den er en del av, selv om takken gjerne er at den blir motarbeidet, foraktet, nedvurdert og forfulgt. Vi ser det sør for Sahara, i Iran, i Kina, ja, nær sagt over hele kloden. Det skjer en mirakuløs forvandling som går antropologer flest hus forbi.

Ute av trening

I vår del av verden har moral og lovverk blitt definert av vår kristne og lutherske monokultur. Vi har vært et etnisk og religiøst homogent folk som har hatt én sannhet, som tilfeldigvis også har vært vår sannhet. Når monokulturen vender seg mot oss, når rett og galt defineres på nye måter, får vi panikk. Frykten for å bli mislikt, uthengt i sosiale medier eller straffeforfulgt gjør at vi føyer oss. Vi mangler trening i å være annerledes. Vi mangler trening i å være en motstrøms kirke.

Gudsrikets verdiskala

Om menigheten i Jerusalem heter det at ‘folket satte dem høyt’. Det er ikke galt å bli likt. Samtidig kan ikke ‘likes’ være et mål på om vi er på rett vei: «Ve dere når alle taler vel om dere», sier Jesus, for «det samme gjorde fedrene med de falske profetene» (Luk 6,26). Evangeliet har en brodd som vekker motstand. I noen deler av verden er det kampen for rettferdighet og omsorg for de svake som provoserer. I vår del av verden kan det være kampen for livets ukrenkelighet, forkynnelse av livets to utganger eller familie og samliv.

Spørsmålet for alle kristne er om vi er rede til å formidle hele evangeliet, også de delene som kan gi oss vanskeligheter.

Vel forberedt

«Kirken i Eritrea var ikke forberedt på det som skulle komme», sier Josef. «Derfor gjorde vi også dumme ting som gjorde at flere ble arrestert og forfølgelsen forverret.»

Hvor godt forberedt er vi, når vi opplever at ærlige, velmenende forkynnere blir stilt rettslig til ansvar for sin forkynnelse eller sjelesorg? Hvordan skal vi klare å møte dét om vi ikke på forhånd har trent oss i å løfte evangeliets sannheter i det svekkede uttrykksrommet vi befinner oss i?

For; skal vi først være en minoritet, skal vi sannelig være en minoritet som har forstått at vår lojalitet ikke står til denne verdens herskere, men til ham som er gitt ‘all makt i himmel og på jord’.