Frykten lammer og raner

En respektert pastor sa til meg; det jeg og mine kolleger frykter mest av alt, er media. Han hadde ligget våken en hel natt etter et angrep i avisen. Det var uvant og skremmende.

Henger frykten som en svøpe over oss ledere i Guds rike? Hvorfor er vi redde? Omdømmetap? Stigmatisering? Bli stemplet som kontroversiell? Det er vel nesten det verste.

Hvordan påvirker det oss som forkynnere? Vi vet hva de ømtålige temaene er. De omgår vi. Alle skal jo trives i menigheten. Ingen skal føle noe ubehag. Eller bli støtt. Det er nok av hyggelige temaer i Bibelen.

Kulturskifte

Men hva med de vanskelige sidene ved livet? Og der Skriften kolliderer med det samtiden omfavner?

Vi gjennomlever et kulturskifte. Grunnmuren i samfunnet forvitrer. Det som i vår tusenårige historie med kristendom var selvsagt og sant, også av dem som ikke bekjente troen, er det ikke lenger. Vi er ikke lenger talsmenn for den tause majoritet. Vi er en marginalisert minoritet. Men det er et bra utgangspunkt for vekst. Om vi tror Skriften og regner med Den hellige ånd.

Skal vi da gå stille i dørene og tie, mens verden tuter sitt budskap døgnet rundt i alle kanaler? Hvem er det da som disippelgjør flokken vår?

Tier om troen

Undersøkelser gjort av Lagsbevegelsen, viser at ungdom som studerer ved våre universitet og høyskoler tier om sin tro. De vil helst gå under radaren. Det er bedre å kamuflere egen tro enn å søke å utbre den. Hvorfor? Kostnaden er for stor. Utfrysing og latterliggjøring blir for belastende, skal vi tro det de sier.

Da spør jeg: Hvor har de sine forbilder som kan sette mot i dem?

Menighet i motvind

Vi er ikke første generasjon som møter opposisjon fra omgivelsene. Guds menighet har vært i motvind fra dag én. Er det ikke på høy tid at vi som forkynnere legger bort forsiktigheten, toner flagg og taler tydelig der Bibelen utfordrer til omvendelse?

Da kan unge kristne rette ryggen og få mot til å trosse frykten og vise troen de bærer i hjertet.