Fryktet for livet til tvillingene Josefine og Benedicte

– Vi er kroneksemplet på noen som kunne tatt tvillingabort. Vi hadde to gutter fra før, og vi skulle bare ha ett barn til. Når du får fire barn, må du endre på så utrolig mye.

Maria Victoria Kjølstad Aanje ser bort på de to små i sofaen. Josefine har fått lilla sparkebukse, Benedicte rosa. Pappa David tar opp Benedicte, og legger til: – Men for oss var det aldri aktuelt.

Likevel er det ingen selvfølge at de nå har fire friske barn. Maria har rhesus negativt blod, og alle de fire barna deres er rhesuspositive. Det betyr en rekke utfordringer i svangerskapet. Mest kritisk var det da tvillingene måtte få blodoverføring mens de ennå var ufødt. Mer om det kommer. Men først spoler vi tilbake åtte måneder.

– Sint

Gjennom jobben som kommunikasjonsrådgiver for organisasjonen Menneskeverd, er Maria tilstede når abortloven skal endres. Menneskeverd er en livsvernorganisasjon, og de deltar stadig i debatter når temaer som abort og aktiv dødshjelp skal diskuteres. Denne dagen er det retten til tvillingabort som skal stemmes over i Stortinget. Det var Menneskeverd som spilte inn saken for Kristelig Folkeparti (KrF) da de skulle velge høyre- eller venstresiden i politikken.

– Vi har nå en historisk mulighet til å endre abortloven, sa partileder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad, til det ekstraordinære landsmøtet i oktober 2018.

I juni året etter har dagen for avstemming kommet. Høyre, Venstre, KrF, Fremskrittspartiet, 17 av Senterpartiets 19 stortingsrepresentanter og to uavhengige representanter kommer til å stemme for en endring og dermed stoppe praksisen med at ett foster kan aborteres når en kvinne bærer på tvillinger. På Eidsvolls plass samler motstanderne seg: Arbeiderpartiets kvinnegruppe, Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar er blant de fremmøtte. Arbeiderpartiprofilene Ingvild Kjerkol og Jonas Gahr Støre er tilstede. Et rødt banner med «Stopp Regjeringens angrep på kvinners rettigheter» er plassert bak talerne. Fire unge kvinner har malt sine hvite truser røde. De har teip foran munnen og én bærer en kleshenger.

Maria er 12 uker på vei, og vet at hun bærer tvillinger. «To skatter», som hun sier selv.

– Demonstrasjonen gikk rett i kroppen på meg, og det ble en ny realitet for meg. Jeg ble sint av at man kan man kreve en sånn type rettighet i et land hvor vi har så gode ordninger.

Under demonstrasjonen går hun av gårde for å kjøpe Voksiposer som tvillingene skal bruke når de skal ligge i vogn.

– Jeg kjente på en glede, og jeg kjente meg så heldig som skulle ha tvillinger. Jeg tenker at det bør være reaksjonen, at man får oppleve dobbel lykke. Retten til tvillingabort er ikke en tapt rettighet, for det var en utvidelse av abortloven. Kvinner visste ikke en gang om at dette var en mulighet før det kom opp i 2016. Det er abortlovens yttergrense, det er en inhuman praksis, og jeg kjente det virkelig på kroppen da vi så demonstrasjonen. Det var så rart, sier hun.

Hennes foreldre er på besøk for å hjelpe til, for fire barn på fem år er nok til å sysselsette dem alle. De to eldste, Theodor og Philip, er i barnehagen enn så lenge, og Maria og David tar ansvar for at tvillingene får noen styrkedråper.

Maria har rhesus negativ blodtype. For kvinner med denne blodtypen er det ifølge Norsk Helseinformatikk 60 prosent sjanse for at fosteret er rhesus positivt. Da kan mor danne antistoffer mot fosterets blod. Dette kalles immunisering og kan føre til blodmangel hos fosteret. Mor og barn har adskilt blodsirkulasjon, men under fødsel kan mors og fosterets blod bli blandet. Det vil ikke påvirke den nyfødte, men hvis kvinnen blir gravid igjen, og dette fosteret også er rhesus positivt, er antistoffene allerede på plass. Det kan skade fosteret.

Mors antistoffer reagerer sterkere for hver gang hennes kropp blir utsatt for rhesus positivt blod. For å demme opp for immunisering, får kvinner i denne gruppen en sprøyte etter fødsel. Maria fikk en slik sprøyte etter første fødsel. Det hun ikke visste, var at sprøyta ikke hadde fungert som den skulle. Da hun ble gravid med nummer to, en gutt som fikk navnet Philip, var fosteret også rhesus positivt.

– Da jeg fikk Philip, hadde kroppen min begynt å lage antistoffer uten at jeg visste det. Da angrep jeg hans røde blodceller, så han fikk lav hemoglobin. Det kan i verste fall føre til død.

Legene fant ut at hun hadde dannet høye antistoffer mot Philip, og han ble tatt med hastekeisersnitt fire uker før fullgått svangerskap.

Rhesus-immuniseringen begynner rundt fire uker tidligere for hvert svangerskap. Derfor fikk Maria og David beskjed fra landets fremste eksperter på Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs hospital i Trondheim, at de måtte konferere med dem før de valgte å få flere barn.

Så ble hun gravid med tvillingene.

Fordi svangerskapet var definert som komplisert, var Maria på ultralyd i uke 9. Det var da hun fikk vite at det var tvillinger. Det var gode nyheter, som paret ble enormt glade for. Samtidig ble et allerede komplisert svangerskap enda mer komplisert, og falt inn i kategorien høyrisikosvangerskap.

Da opplevde hun å få hjelp av et bibelvers hun leste tidlig i svangerskapet.

– Jeg hadde fått et ord: «Det som er født av Gud, seirer over verden.» Jeg kjente at jeg fikk det av Gud, og det har hjulpet meg i svangerskapet. Når tøffe tanker har kommet, har jeg kommet tilbake til det ordet, sier hun og ser bort på jentene som ligger på sofaen.

Verset var godt å ha da hun kom til tolvte uke i svangerskapet og det viste seg at hun hadde skyhøye nivåer av antistoffer i blodet.

– Da Philip ble tatt med hastekeisersnitt, var nivået på 2.000. Og jeg hadde et nivå på 1.000 i uke 12. Da fikk jeg en telefon fra Fostermedisinsk. De var usikre på om dette kom til å gå.

– Kunne de dødd?

– Ja.

Hun hadde kommet for kort i svangerskapet til at de kunne gjøre noe. Ingenting kunne gjøres før i uke 23-24. Så da var det bare å vente. Og be.

Blodoverføring

I uke 27 blir fosterets lunger i stand til å puste luft. Målet var derfor å komme til svangerskapsuke 28 uten å måtte gjøre noen inngrep. I uke 26 steg verdiene kraftig, og Maria, David og legene var bekymret.

– Jeg husker jeg gikk ut av Rikshospitalet og gråt. Gråt da jeg gikk ut fra den timen. Så kjente jeg at Gud sa til meg: «Om tusen faller ved din side, ti tusen ved din høyre hånd. Til deg skal det ikke nå.» Så kom jeg på kontroll neste uke. Da hadde verdiene sunket, og legene kunne ikke forklare hvorfor, sier Maria og smiler.

David reiser seg. Han må hente Theodor og Philip i barnehagen, og fotografen tar ansvar for de to minste og bysser etter beste evne. Barnas morfar har begynt å lage middag, og lukten fra grytene siver inn i stua.

Maria forteller at i svangerskapsuke 30 hadde verdiene igjen steget. Da hadde hun to alternativer: Reise til Trondheim samme kveld for en blodoverføring. Det vil si skifte ut fostrenes blod inni magen. Eller så måtte tvillingene tas med keisersnitt to dager etterpå. Etter råd fra fostermedisineren reiste de til Trondheim for blodoverføring.

– Det var veldig spesielt å møte disse legene som jeg har referert til mange ganger i jobben i Menneskeverd.

Overlege Birgitte Heiberg Kahrs ved Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs hospital i Trondheim gjennomførte inngrepet. Hun hadde vært på konferansen «International Fetal Medicine and Surgery Society» i Sveits to uker tidligere. Der hadde hun lært at det var mulig å gjøre blodtransfusjon til én tvilling, hvis de delte morkake, og at det ville renne over til den andre tvillingen.

– Heiberg Kahrs sa: «Vi prøver», forteller Maria.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Hva tenkte du da?

– Jeg tenkte at enten så går det, eller så må de forløses. Da var vi i hvert fall i uke 30. Jeg kjente at jeg var rolig og hadde fred for det, sier hun og tørker litt gulp av én av tvillingene.

Maria har fritatt Heiberg Kahrs for taushetsplikten, og hun svarer på mail da dagene er ekstra hektiske i helsevesenet i disse tider.

– Hva husker du fra inngrepet?

– Alle blodoverføringer til fostre er spennende, og siden det her var to fostre var det ekstra spennende. Inngrepet gikk som planlagt, og det er vi naturlig nok glade for.

– Stemmer det at dette var første gang at det i Norge ble gitt blod som skulle gå fra én tvilling til den andre?

– Ja. Her var det to fostre som trengte blod, og på denne måten fikk begge det via én prosedyre.

Heiberg Kahrs førte en lang nål gjennom Marias mage, inn i morkaka. Det var bare navlesnora til Josefine som var tilgjengelig, så derfor ga de friskt blod til henne. Maria overnattet til neste dag. Da tok de nye prøver. Det viste det seg at inngrepet hadde fungert.

På operasjonsstua

Ytterligere to blodtransfusjoner var planlagt, men bare den første ble gjennomført. Maria husker at Heiberg Kahrs ventet lenge før hun stakk på blodtransfusjon nummer to.

– Husker du hvorfor?

– Det som tar lengst tid ved et slikt inngrep er å finne rett sted og tidspunkt for å stikke. Vi er avhengig av at fosteret ligger stille og ikke i veien, og da må vi av og til vente til dette skjer. Det er helt normalt.

11. november reiste Maria til Rikshospitalet for kontroll. Da var igjen verdiene altfor høye, og Josefine hadde begynt å samle vann i magen. Det er et tegn på blodmangel.

– Jeg så på skjermen, og det så ikke bra ut, sier firebarnsmoren.

Samme ettermiddag ble Philip og Theodor sendt til besteforeldrene, og tvillingene ble tatt med keisersnitt.

– Da var det åtte personer på operasjonsstua, og åtte personer i rommet ved siden av der de ble lagt.

Så ble alt blodet til de nyfødte byttet ut. De hadde lav blodprosent og måtte ha mye hjelp i begynnelsen. Det var mange ledninger og sondemat i de fem ukene de var på sykehuset.

– Når de ble født så tidlig, blir man mamma før man egentlig er klar for det. Det blir en stor følelsesmessig omveltning. Jeg var på en måte ikke helt klar for det. Og så er det spesielt når barna ligger i hver sin kuvøse. Det gikk en uke før jeg fikk ha dem ordentlig inntil meg. Jeg følte meg liksom litt som en...

Maria tar en pause før hun fullfører: – Mamma på avstand.

Avstanden kjentes også stor til de to små guttene hjemme som hadde blitt storebrødre, og som måtte være lenge borte fra moren sin.

– Jeg husker jeg snakket med Theodor på telefonen. Han lurte på når jeg kom hjem, for han savnet meg. Da måtte jeg være sterk i telefonen, men da jeg la på gråt jeg.

Troen var viktig for henne gjennom det som var vanskelig.

– Jeg kjente at Gud hadde kontroll oppi alt. Han har virkelig vist sin trofasthet. Jeg har virkelig kjent at det å stå på Guds løfter er sterkt. Det å velge å tro på at Guds løfter er sanne, selv om vi ikke ser det ennå, har blitt en dyrebar erfaring for meg. «Det som er født av Gud, seirer over verden», har virkelig blitt en realitet, sier hun.

Så er barnehagedagen over, og Theodor og Philip er kjapt på plass i stua. Storebrødrene er rause med klemmer og gode ord til lillesøstrene sine, og Maria, David og de to besteforeldrene har igjen hendene fulle.