Fullt hus i Gjøvik

I midten av mai hadde jeg gleden av å delta i innsettelse av Hege og Jostein Palmesen, som pastorer i Sentrumskirken Gjøvik. Menigheten ble startet av deres far og svigerfar, Arne Smedstuen, i 1998. Denne maidagen 24 år senere var det smekkfullt i lokalet, og folk stod langs veggene. Og det er nettopp noen av menneskene som fylte dette huset jeg vil si noe om i innledningen til pinsen. Hvem som fyller et pinselokale i en norsk by i dag, forteller oss mye om hva fremtiden vil bringe.

Orienteringspunkt og retningssans

Det var påfallende mange ukrainere og russere med tolkesett. Under den pågående krisen i Ukraina er dette som et lite mirakel å regne, at broderfolket som nå er i krig med hverandre, feirer gudstjeneste sammen. Forklaringen er at i Arne Smedstuen sitt sivile yrke, er daglig leder i Skogplanter Øst Norge, på Biri. Her har han etablert et stort nettverk av arbeidere, som er knyttet til menigheten. At Arne har reist som menighetsplanter og misjonær til Russland gjennom de siste tiårene spiller nok også en rolle med tanke på sammensetningen i pinselokalet denne formiddagen.

For det er sammenheng mellom hvem som fyller et lokale, og hvem som leder. Og Arne Smedstuen setter tydelig spor. I tillegg til ham selv, er den utvidede familien sentrale i mye av det som skjer i Sentrumskirken. I Norge er vi skeptiske til at mange familiemedlemmer innehar lederroller. Vi skal ta det hensynet, men ikke miste frimodigheten. Det er ikke bare i Sentrumskirken at menighet som livsstil har gjort at lederskap går videre til neste generasjon innad i familien.

Den egentlige makten i Pinsebevegelsen

Under forbønnshandlingen deltok hele lederskapet, samt Arnhild, Hege sin mormor. Hun anerkjennes av hele menigheten for sin rolle som forbeder. Det var også flere godt voksne med åndelig erfaring til stede. Etter en prat med forstander Egil Glemmestad i Filadelfia Gjøvik, skjønte jeg at hele andre rad var representanter fra denne menigheten. Det er mulig jeg overdriver litt, for på de to borterste setene satt Rikard og Linda Roise, som er pastorer i Livets Senter. Tre pinsemenigheter i en by, sammen om det store oppdraget.

At gudstjenesten skulle avsluttes med at søndagsskolebarna marsjerte inn og gav en rose hver til det nye pastorparet mens alle sang velsignelsen, var mer enn bare en velsignelse. For ikke bare er barna spredt i alder, de er også mangfoldige i kulturbakgrunn og etnisitet. Og de er på søndagsskole sammen, i en norsk pinsemenighet.

Være disippel før leder

Prøysen mente alle har «et syskjebarn på Gjøvik.» Det får jeg ikke helt til å stemme. Men det jeg vet er at alle har et forbilde på Gjøvik, og det er denne fine menigheten som helt klart er fylt av de rette tingene.