Meninger
Gå inn i Herrens tid
«Med løftet hode skal hver sjel gå inn i Herrens tid,» sang godeste Erik Bye i min yndlingssalme. Mon tro om det er tid for det nå?
I deres nye og oppsiktsvekkende bok, «Håb og handling i en kriseramt verden», har danskene Bjørg Tulinius og Michael Bach Henriksen gjennomført «eksistensielle samtaler med 16 internasjonale forfattere og tænkere».
Kriser i tiden
I forordet forteller de to om et radioprogram på Danmarks Radios P1, der studiogjesten ble bedt om å peke ut tidens mest alvorlige krise.
Han fikk tre valgmuligheter: Den første var klimakrise, den andre krigen i Ukraina. Nummer tre var de mange algoritmene på internett som velger nyheter og øvrige oppslag til den enkelte bruker, slik at hver og en blir presentert for forskjellige virkeligheter. Gjesten klarte ikke å velge og aksepterte ikke premissene for rangering av krisene. «For de var alle alvorlige,» som han sa.
Hva trenger vi så i denne kriserammede tid, når det er blitt så ille at vi ikke engang makter å velge hvilken krise som er verst? Hvordan holder vi ut?
Mørk nåtid
Den kjente danske psykologen og forfatteren Svend Brinkmann sier at «vi lever i en kompleks og kriserammet verden, hvor man raskt kan rammes av motløshet». Det er heller ikke mye håp å spore hos Natos generalsekretær Jens Stoltenberg, når han snakker om Putins krig i Ukraina.
Peter Sloterdijk, tysk filosof og professor emeritus, beskriver hvordan «den, som ikke merker panikken, ikke er til stede med situasjonen, antakelig lever han på avstand av begivenhetene, i en ikke-samtidig hule, forskånet og skånende seg selv, privatiserende, kanskje også lykkelig, hensatt til en provins, som ingen etterretninger når fram til».
Fortsatt håp
Den 74-årige tyske filosofen og sosiologen Axel Honneth sier at «jeg vil kalle nåtiden for den mørkeste tid i den del av mitt liv, hvor jeg har vært politisk bevisst. Men jeg vil fortsatt si, at det er ikke grunn til å gi opp håpet, ambisjonene eller forventningene.»
Jeg ser lite med håp uten Gud, for våre dager er korte og livet forgjengelig.
Dette skal det snakkes mer om på Protestfestivalen i september, og ikke minst det med håp i en håpløs tid. Derfor årets hovedtema: «Det er håpløst og vi gir oss ikke.» Sitatet fra Jan Erik Vold har aldri vært mer tidsriktig enn nå. For som Honneth sier, det finnes håp.
Det må være håp, for det er håp som driver oss mennesker videre og gir oss evnen til å overleve. Mange av disse lærde statsmenn og filosofer som er blitt intervjuet, tror ikke engang på Gud, men finner likevel håp.
Det i seg selv tenker jeg som lider av hypokondri og dødsangst, er imponerende, fordi vi alle går mot vår egen undergang, og iblant kan det føles som om livet går fortere enn klokka. Og mens livet finnes, mottar vi stadig nye prøvelser.
Lite håp uten Gud
Den canadiske historiker Michael Ignatieff mener at «trøstens utfordring i vår tid er å holde ut tragedien – selv når vi ikke kan se en mening med den, og å fortsette å leve i håp».
Jeg ser lite med håp uten Gud, for våre dager er korte og livet forgjengelig, men jeg tror det aldri har stått så dårlig til med den åndelige tilstanden til de som tror, som nå. Det kan forklare litt av vekkelsen på Vigeland i disse dager, som et sted for ånd, Gud og håp.
Motsatt på Vigeland
«Vi opplever en sult etter mening», slik psykiateren Finn Skårderud sier det, mens den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson mener at «vi har glemt at verden er hellig».
Det som skjer på Vigeland, går i motsatt retning av overproduserte og menneskestyrte møter. Da Arthur Robertsen som taler ble spurt om hvordan de forberedte seg til møtene, sa han at de bare møtte opp og overlot resten til Gud.
Jeg tror vi må tilbake til fromhet, ydmykhet og inderlighet, slik det var hos de gamle pietistene, og at vi må la Gud ta over og klamre oss til Gud, mer enn til mennesker, bankkontoen og tidsånden.
Sommer gir tid til å tenke, la den bli Guds tilbakekomst i våre liv. La oss gå inn i Herrens tid. Det er alt vi har når vi ikke har styring på resten.