Kulturpastoren
Galeislavens ondskap, omvendelse og heltemod
Å stjele to franc fra en guttunge forandret den mest hardhjertede i «Les Miserables»
Biskop Myriel lever som han lærer. Hans Kristus-lignende vesen fyller landsbyen med «en slags øm og barnslig ærefrykt».
Men hva gjør biskopen når det står en lurvete kledd straffange – en galeislave - ved døren og søker husrom? Det gule passet åpenbarer at han er «en meget farlig person». Derfor blir han avvist av alle. Men kirkens mann har i sin bibel med sirlig håndskrift definert forskjellen på en lege og en prest:
«Forskjellen er at døren til en lege aldri bør være lukket, mens døren til en prest alltid bør stå åpen».
Konklusjon: Hjelp for fysiske, sjelelige og åndelige behov bør være tilgjengelig for alle mennesker.
Samvittigheten bråvåkner
Den noble biskopen byr ham inn og gir ham ly for natten. Han sover rolig med døren åpen inn til galeislaven, hvis navn er Jean Valjean.
Galeislaven hadde «aldri hørt et vennlig ord eller fått et velvillig blikk – samfunnet hadde aldri gjort ham annet et ondt».
Midt på natten stjeler han sølvtøyet og stikker av.
Men da han raner «Lille Gervais», en ti år gammel gutt for «et tofrancsstykke» og gutten springer hulkende av gårde, skjer det noe i galeislavens indre. Med ett våkner samvittigheten – i dette tilfelle Guds stemme, som en knurrende hun.
«Jeg er en usling!» roper han. Hans indre er proppfullt av forstenet, gammel søppel – akkumulerte ugjerninger, lag på lag. Nå brister demningen. Det opphopede bare renner ut.
Timeslange tårer
Det måtte altså et overgrep til, en umåtelig simpel og urettferdig handling.
«Da smeltet hjertet i ham og han ga seg til å gråte. Det var første gang på nitten år at han gråt.»
Han gråt i mange timer. Det skjedde noe i hans hjerte, i det usynlige. Ingen så dette, uten en fraktemann som ikke kjente ham: Ved tretiden om morgenen så han «at en mann likesom i bønn knelte på stenbroen i skyggen foran døren til til biskopens hus».
disse ondskapens lakeier opptrer fordervelig overfor barnet.
Den store helten i dette ruvende verket er Jean Valjean. Med tiden blir han borgermester under navnet Madeleine. Han anskaffer seg en stor fortjeneste og opptrer forbløffende gavmild og raus.
Han redder et lite barn fra klørne til et ondskapsfullt ektepar, madam Thenardier og mannen. De driver et lite vertshus der de på bestialsk vis manipulerer de Fantine, barnets mor, som tror hennes lille datter, Cosette, er i gode hender.
Men disse ondskapens lakeier opptrer fordervelig overfor barnet. De er slavedrivere og setter jentungen til de aller verste jobbene og lar henne spise med kattene under bordet.
Klatrende flukt
Jean Valjean gjør sitt ytterste for å hjelpe og planlegger en dramatisk flukt som gjør at han kan frelse Cosette fra dette grusomme reiret.
Han gjør noen akrobatiske øvelser som virker halsbrekkende på leserne, men slik er Victor Hugos stil. Han presser sine romanfigurer til det ytterste.
Jeg tenker flere ganger under lesningen – dette overlever ikke Jean Valjean, tenker jeg. Men maken til figur, jeg taper mitt hjerte fullstendig!
På grunn av de mange fluktforsøkene på slaveriet, var han blitt en mester i den utrolige kunsten å kunne klatre.
Om nødvendig kravlet han seg opp til syvende etasjes høyde av en mur – «uten stiger, uten haker, bare ved muskelkraften og ved å bruke nakken, skuldrene, hoftene og knærne», og nytte et og annet murspring i et vinkelhjørne av muren.
Ondsinnet politimann
Jean Valjean har en grusom motstander i den kyniske politimannen Javert, som raskt får ferten av den tidligere ransmannen.
Han organiserer til tider et nettverk av medsammensvorne. De opptrer svært intrigerende og dukker opp på de utroligste steder for å lokke Jean Valjean i fella.
Men han synes å ha ni liv, ikke minst da han skal redde både seg selv og lille Cosette, som han etter befrielsen fra det voldelige ekteparet, tar ansvar for.
Victor Hugo har en forunderlig evne til å parkere handlingen, for så å gå tilbake for å beskrive «baksiden» av de dramatiske hendelsene – i «en slags» retrospektiv hensikt.
Han vrenger fortellingen. Innsiden kommer ut. Dermed får leserne ofte svar på spørsmål som melder seg under lesningen.
Jeg vil ikke røpe for mye. Bare nok til å pirre lesernes nysgjerrighet. Jeg innrømmer å ha pløyd en del litteratur gjennom årene, både de gamle klassikerne og nyere norsk litteratur, men dette bokverket rager absolutt høyest og fremstår som roman i særklasse.
Anbefales i norsk oversettelse, med Inge Debes som translatør.