Gikk i forbønn da Malenes barnebarn ble tatt

De sto på hver sin side politisk – far og sønn. Dag Steinfeld legger ikke skjul på isfronten som bygde seg opp mellom ham og faren. Dag «hadde stått for noe av det verste han visste; 'en autoritær og udemokratisk ideologi'». Fra talerstolen i Studentersamfunnet fornektet Dag sin egen far og kalte ham «brun kloakk som rant gjennom salen».

Steinfeldene på Landås virker stridlynte, og forfatteren hevder at «en av grunnene til at jeg satte i gang med å skrive denne boken, var ønsket om å undersøke hvor denne egenskapen – 'kompromissløsheten' hos far og sønnene kom fra, og om den også hadde preget min farfar og oldefar gjennom deres liv».

Nok en jødeskjebne

Er det den historisk dårlige norske samvittigheten som rettferdiggjør at det stadig gis ut bøker om jødenes skjebne under krigen? Jeg innrømmer at min ryggmargsrefleks reagerte sporenstreks på navnet Steinfeld, ikke minst grunnet den populære tidligere korrespondenten for NRK, Hans Wilhelm, forfatterens bror. Imidlertid hadde min kone og jeg i flere år bopel på Lægdene, ikke langt fra barndomshjemmet til Dag og Hans Wilhelm.

«Fedre og sønner» – jeg opplever dette medrivende opus som et symfonisk dikt, som rører ved mine emosjoner, som om publisisten er en pianovirtuos som spiller på et klaviatur av mitt personlige følelsesregister bestående av både svarte og hvite tangenter. Han berører de fleste, legger inn modulasjoner – ikke atonalt, men melodiøst.

Utstråler atmosfære

Noen ganger har jeg følelsen av å oppholde meg i samme rom, sitte ved samme bord som Dag, Hans Wilhelm, faren og moren. En bok formidler gjennom ord og uttrykk et «åndelige budskap». Fenomenet bøker kan brennes, men ordene kan ingen ta livet av.

Som all forkynnelse er preget av forkynnerens ånd, slik siver den ånd som preger forfatteren ut av hans publikasjoner. Ånd er i så måte identisk med atmosfære, noe egentlig vi mennesker – bevisst eller ubevisst – utstråler.

Steinfeld-søstrene

Nå tillater jeg meg å være litt personlig. Litteratur om jødene og deres historie har alltid interessert meg, og jeg er storforbruker av de ymse litteraters utgivelser.

En absolutt medvirkende årsak til at Dag Steinfelds rystende historie denne gang ble foretrukket, er at jeg som forstander i bergensmenigheten Tabernaklet anno 1973–1977, ble oppmerksom på to kvinner, som ofte var til stede i menighetens gudstjeneste. De hadde Steinfeld som familienavn og ble ofte omtalt som «Steinfeld-søstrene».

I ettertid har jeg sett hvordan familiebåndene er knyttet. De to nevnte søstre var Esther, f. i 1919 og Ruth, f. i 1928 – søstrene til Dags far, Herman.

Jeg husker deres lille, innbydende butikk på nedsiden av Tabernaklet, i krysset Kaigaten/Fjæresmuget, hvor de blant annet solgte blonder, knapper og godterier. Et av Tabernaklets medlemmer på min alder, forteller at Esther og Ruth av barna ble kalt «sjokolade-damene».

Jødene i Bergen befestet sitt ry som dyktige angående handel og forretninger, særlig innen herreekvipering. Ved begynnelsen av forrige århundre var det 14 jødiske forretninger bare i Strandgaten!

Heljøder og halvjøder

De hete døgnene i oktober og november 1942 utkrystalliserer seg også i Steinfelds bok, da jakten på norske jøder resulterte i massesendelse mot Hitlers tilintetgjørelsesleire i Auschwitz.

Elisabet – etnisk norsk – var gift med Jacob, forfatterens farfar, men de var blitt skilt. Da politiet uanmeldt sto på døren hjemme i Michael Krohns gate og rev de minste barna fra henne, ble hun desperat, men fikk være med i den store politibilen.

Takk til Dag Steinfeld som involverer hendelser som vil gripe mange: «Elisabeths sterkt religiøse mor, Malene, samlet flere av sine pinsevenner rundt seg. Nå var det bare én som kunne hjelpe. I timevis satt de i forbønn for Malenes barnebarn.»

Livet bak kulissene til 20 tsarer gjennom 300 år

Der satt de i husarresten i Bergen – «jøder og halvjøder». «Der satt også Elisabeth Steinfeld, som hadde insistert på å få være med sine barn. Nå gikk hun i forbønn for barna.»

Her eskalerer dramatikken, og mye skjer bak kulissene. Det ble foretatt en utsortering mellom heljøder og halvjøder: «Samtlige halvjøder ble løslatt» etter ordre fra Gestapo. Da dukket en leder opp og meddelte: «Fru Steinfeld, ta barnene med Dem og gå.»

Vedgår under

Livets tilfeldigheter eller bønnesvar? Dag Steinfeld vedgår dette underet og skriver følgende: «Da bestemor fortalte om dette på sine eldre dager, trodde hun ennå at det var Vårherre som hadde grepet inn. Hennes mor Malenes og deres trosfellers intense forbønn der utenfor murene i arresten hadde nådd fram da Oscar Berntsen kom og reddet dem og kjørte dem hjem. Et under hadde skjedd.»

Etter et bønnesvar begynte Knausgård å be hver dag

Jeg skal ikke opptre invaderende overfor bokens forfatter, men han erkjenner kristne tanker som tenåring og leste i Åpenbaringsboken at «det var bedre å være kald enn lunken overfor Gud», for han ville ikke bli spydd ut av Guds munn, «jeg hadde valgt den kalde agnostikerens vei videre».

Men Gud alene kjenner hjertene.