Gikk på tysk teologiskole med bare menn

– Mangler det ikke et bilde av deg?

– Jo, men det kommer ikke før jeg slutter som rektor om to år, forklarer rektor og professor i kirkehistorie Ingunn Folkestad Breistein.

Den hvite veggen inne på et av møterommene til Ansgarskolen i Kristiansand prydes av en lang rekke portretter av tidligere rektorer og styreledere ved den raskt voksende høyskolen – med blant annet teologi, musikk og psykologi som hovedfag.

Under ansiktene er en gullplakett med årstallene de hadde vervene.

Helt siden John Christensen, ble innsatt som den første rektoren i 1913 har det gått en rød tråd fra rektor til rektor.

Alle har vært menn.

– Da jeg søkte på jobben i 2016 tenkte jeg først og fremst at jeg var kvalifisert. Så ser jo alle at det er noe som åpenbart skiller meg fra resten av gjengen, sier Breistein og flytter blikket fra veggen til vinduet med panoramautsikt over Topdalsfjorden.

– Jeg tror ikke «hvit mann» er et ideal for en leder i Guds rike, selv om det noen ganger kan føles slik.

Aktiv menighetsfamilie

Ingunn Breistad vokste opp mer eller mindre inne på Misjonskirken i Haugesund. Familien var meget aktiv i menigheten og lille Ingunn var intet unntak.

Etter at hun gikk ut av søndagsskolen begynte hun blant annet i speideren og gospelkoret, og hun sang ofte på gudstjenestene.

– Jeg fikk kjenne på en sterk tilhørighet og fant meg godt til rette, forteller rogalendingen.

På tross av en oppvekst med mye kirkeaktivitet, hadde Breistein ingen planer om å studere teologi. Likevel ble hun med en vennegjeng til Oslo etter videregående for å gå ett år på Ansgar bibelskole – som på den tiden lå i hovedstaden.

– Men det ble jo flere år enn det, sier Breistein og smiler.

Fikk øynene opp for ledelse

Rektor på Ansgarskolen den gang var Sveinung Lorentzen. Han skulle bli en viktig person for Breistein og flere andre av kvinnene på skolen.

– Han var bevisst på dette med kvinner i ledelse, som ikke var like vanlig da. Det gjorde nok at jeg tenkte at dette kunne være en yrkesvei også for meg, forteller hun.

I løpet av fem år med studier opplevde hun et kall til pastortjeneste. Men kallet ble ordentlig satt på prøve under et års studieopphold ved et teologisk seminar i Tyskland.

– Jeg var ikke klar over at skolen kun var for menn da jeg søkte, sier Breistein.

Omgitt av menn

Den vordende pastoren, læreren og rektoren blir oppfordret av sine lærere til å søke på skolen som lå like ved byen Frankfurt, sentralt i Tyskland.

Det ingen fortalte henne var at hun som kvinnelig student i utgangspunktet ikke var kvalifisert.

– Skolen må ha tenkt at Ingunn var et guttenavn, fordi jeg fikk ja til å komme, ler hun.

Da «glippen» ble oppdaget, mente tydeligvis skolen det var for sent å snu. Så Breistein ble den eneste kvinnen på kullet.

Av den grunn fikk hun ikke bo på studenthjemmet med de andre guttene, og fikk i stedet bo i et kollektiv bestående av gifte studentpar.

– Det var tøft, vil jeg si. Men medstudentene mine behandlet meg fint, selv om mange av dem var motstandere av kvinnelige pastorer. Du kan godt si jeg fikk en ilddåp når det gjelder standpunktet mitt, forteller hun.

Erfaringene fra året i Tyskland, med utallige diskusjoner og forsvarstaler, er noe Breistein i dag ikke ville vært foruten.

Fra pastor til lærer

Etter utdanningen i kirkehistorie på Ansgarskolen i Oslo, flyttet Breistein til Larvik og ble ungdomspastor i misjonskirken der.

Også her hadde hun en pastor som ble en mentor for henne.

– Jeg har hatt mange gode forbilder i livet. I tillegg synes jeg Misjonskirken Norge alltid har vært åpne og flinke til å ivareta meg som pastor i fellesskapet.

Etter tre år i Vestfold fikk hun jobb som lærer på Ansgarskolen, denne gangen i Kristiansand hvor skolen hadde flyttet til. Her underviste hun i kirkehistorie samtidig som hun tok en doktorgrad på Menighetsfakultetet i Oslo.

Selv om hun trivdes på Ansgarskolen, valgte hun etter 20 år å begynne som instituttleder ved Universitetet i Agder i en femårsperiode. Her trodde Breistein at hun skulle bli en god stund.

Men så dukket den gylne stillingsannonsen opp. Skolen hun hadde tilbrakt så mange år av sitt liv på trengte en ny rektor.

Breistein var likevel tvil om hun i det hele tatt skulle søke.

Dveler ikke

– Har du hatt ambisjoner om å bli rektor tidligere?

– Jeg har vært opptatt av å ta de utfordringene jeg får, og har gått inn de dørene som har åpnet seg. Etter noen runder med meg selv kjentes det riktig for meg å søke, sier Breistein.

58-åringen har nå vært rektor på Ansgarskolen i seks år. To gjenstår før hun slutter som rektor og går tilbake til undervisning og forskning.

Hun er ikke en som liker å dvele for mye ved det gamle, men heller søke videreutvikling.

Det er ikke nødvendigvis en enkel øvelse, mener hun.

– Når man kommer inn som leder et sted, er det naturlig at man har ambisjoner og vyer. Men det gjelder å finne en balanse mellom tradisjon og arv og utvikling slik at en både videreutvikler skolen til å utdanne unge mennesker i en ny tid, samtidig som en tar vare på skolens verdigrunnlag og oppdrag.

Breistein er klar over at hun som rektor hadde en fordel av å ha vært en del av skolen lenge. Under hennes ledelse har tilskuddet på høyskolen økt til det dobbelte, studenttallet har steget jevnt, staben har blitt større og campus er utvidet.

– Som leder er det en glede å jobbe sammen med så mange flinke kollegaer med stort engasjement for studenter, elever og skoleutviklingen, skryter hun.

Rogalendingen synes at den vakreste delen av campus er kapellet, som er designet av kunstneren Kjell Nupen og sto klar i 2008.

– Kapellet er virkelig diamanten vår. Et rom til stillhet, undring og endring, som står åpent for byens befolkning, sier hun, og inviterer Korsets Seier til å bli med inn.

Tanker om det hellige

På utsiden blender kapellet inn med resten av byggverkene på Ansgarskolen. Men innenfor dørene kan ingen andre klasserom måle seg med utsmykkingen.

Dype, sterke farger skinner gjennom fra det triangulære glasset i taket og fra tynne, høye glassøyler i hver krok av rommet. Lyset som treffer de ulike fargede glassene, blandet med de mørke veggene skaper en alvorlig tone i luften.

Breistein setter seg på en av de tomme stolene i salen.

– Det er flott at vi som er en del av frikirkeligheten har fått et slikt rom som innbyr til tanker om det hellige, sier hun og kikker opp mot den ensomme Kristus-figuren på veggen.

Hun tenker tilbake på da hun selv var ensom kvinne blant de mannlige, skeptiske studentene i Tyskland. Veien er lang derfra til å i dag være rektor både for en høyskole og en bibelskole.

– Jeg ønsker at våre kvinnelige studenter blir sett på på lik linje som de mannlige, med samme muligheter. Vi er ikke i mål der ennå, verken i Kristen-Norge eller samfunnet generelt.

Brenner for mangfold

Ingunn Breistein har valgt å bruke sin posisjon og stemme til å tale kvinnenes sak i Kirke-Norge. Hun er synlig i den offentlige debatten og deltar i ulike kristne arrangementer.

Rektoren mener at det er veldig viktig at frikirkeligheten og lavkirkeligheten gir rom til et mangfold av stemmer.

– Det gjelder ikke bare kvinner og menn, men mennesker med ulike etnisk bakgrunn og ulik sosial status, slik Galaterne 3,28 sier vi skal. Mann og kvinne utgjør til sammen Guds bilde, og sammen speiler vi Gud. Derfor bør det også være en balanse mellom menn og kvinner når det gjelder hvem som forkynner og leder gudstjenestene, sier hun.

– Hvorfor er det så viktig med denne balansen?

– Kvinner i salen fortjener å høre andre enn menn tale til seg. Medlemsmassene i norske menigheter er som regel 50/50. Da bør stemmene de hører være mer eller mindre tilsvarende, mener hun.

Historisk kvinnesyn

Breistein har reflektert rundt kvinnenes posisjon i kirkene gjennom hele sin karriere og utdannelse innen kirkehistorie.

Hun forundres over at kristne ikke går foran i å fremme større kjønnsbalanse i samfunn og menighet.

– Kjernen i Bibelen er at evangeliet skal ut til mest mulig, og da må vi også bruke flest mulig. Ved å begrense eller undervurdere kvinnene setter vi i stedet opp sperrer, mener rektoren og professoren.

Hun trekker fram noen av de kjente skikkelsene i kirkehistorien som eksempler.

– Pinsevennene fulgte Thomas Barratt (pinsebevegelsens grunnlegger journ.anm.) i alt han gjorde, bortsett fra kvinnesynet. Selv om han ikke var en feminist etter dagens målestokk, ønsket Barratt at kvinner også kunne få være eldste. Det var lenger enn flere på den tiden ville gå.

Breistein nevner også Fredrik Franson, grunnleggeren av Misjonskirken Norge og haugianernes opphavsmann Hans Nielsen Hauge som to kristen-ledere som mente at kvinner kunne være ledere og forkynnere.

– Hvorfor er kjønnsbalansen blant kristen-ledere og forkynnere fortsatt såpass ujevn i Norge?

– Makt kan være en faktor. At enkelte tror på et nullsumspill. Hvis kvinnene får mer plass, tror kanskje noen at mennene blir tilsidesatt. Slik er det ikke i Guds rike. Der er det plass til alle, og så mange som mulig bør være med å forkynne evangeliet.

– Hva med teologien?

– Som regel er det to måter å tolke Bibelen på når det gjelder kvinnesynet. Den ene mener mannen er kvinnens hode og skal styre, mens den andre fremhever det likestilte og komplementære mellom kjønnene. Jeg mener det er mer enn nok bibelsk bevis for at Gud kaller alle type kristne til å bruke sine nådegaver. Ikke bare kvinner og menn, men også gamle, unge, rike, fattige og med ulik bakgrunn, sier hun og legger til:

– Det er viktig for meg å understreke at man kan forsvare kvinners tjeneste ut fra et konservativt bibelsyn.

Praksis, ikke bare teori

Nå venter to år igjen før Breisteins andre periode som rektor er over.

Da får hun omsider sitt eget portrett opp på den hvite veggen i møterommet – sammen med de 19 mannlige rektorene og styrelederne.

Hun håper det ikke blir like mange menn mellom henne og den neste kvinnen i rektorstolen.

– Hvis lavkirkeligheten sier at kvinner ikke kan være ledere og pastorer, tror jeg de svikter den grunnleggende tanken om hvem Gud kaller, sier Breistein og minner samtidig om at jevn balanse mellom kjønn ikke skjer av seg selv.

– En ting er teori, en annen ting er praksis. Vi må ha bestemmelser i strukturene og vedtektene våre. Det bør være kjønnsbalanse i styrer og stab. Der har vi i Kristen-Norge en vei å gå fremdeles, mener Ingunn Breistein.