Gjør profetisk tale «great again»

I Korsets Seier 19.02.21 advarer Nordens pinseledere mot antivaksine-profetier. I en felles uttalelse angående den pågående pandemien, advarer de mot at profetier kan gjøres til et politisk retorisk middel for å nå ut med egne standpunkt. De mener likevel at «Kirken og verden trenger profetiske røster».

Det er lett å forstå de utfordringer som falske profetier representerer for menighetsledelsen. Under lederen «Profetier under press», tror Karl Andreas Jahr (konstituert utgavesjef i Korsets Seier red.anm.) at de fleste kristne nå styrer unna profetier, og at det må en opprydningsjobb til for å gjøre profetier «great again».

Lære å lytte

Jeg tror heldigvis det er mange som ikke styrer unna profetier, men en del har nok gått under jorda. Mindre åpning i menigheten, og et mer striglet program, har gjort at frimodigheten ikke strekker til. Guds ord er klart på viktigheten av profetier som en av de ni åndelige nådegavene (1 Kor 12) og en av de fem tjenestegavene i menigheten. «Strev etter nådegavene», sier Paulus, «men mest av alt etter å tale profetisk». Det er et veldig tap for menighetens åndelige liv om profetiene blir borte.

Selv har jeg hatt en lang reise inn til profetienes verden. I studietida var vi så heldige å sitte under psykiater og sjelesørger Einar Lundbys talerstol hver høst, på helgetur til Modum bad. Som barn av Oxfordbevegelsen, med total overgivelse og «bunndeling» av synder til sjelesørger, la han også stor vekt på å få daglig ledelse fra Herren. Den mottok han i sin stille stund hver morgen. Det var utrolig spennende å høre om hans fantastiske opplevelser om hvordan Herren ledet, noe vi prøvde å kopiere, uten alltid å lykkes. «Mange holder enetale når de ber, og så legger de på røret før Herren får svart», hevdet han.

Vi lærte oss å lytte til Guds stemme. Ledelsen måtte også prøves på de fire «absolutter»: Absolutt uselviskhet, kjærlighet, renhet og ærlighet. Da var det nok ikke alt som holdt vann!

Profetier bommer og treffer

Tidlig en lørdag morgen midt i studietida befant jeg meg på Sørlandstoget på vei til Sarons Dal, uten klesskift og tannbørste. Jeg var blitt kapret av en venninne på vei til lesesalen. I et halvt års tid hadde jeg bedt om at noen skulle legge hendene på meg så jeg kunne bli åndsdøpt. Jeg følte at jeg ikke kunne be om det i den menigheten jeg da tilhørte. Jeg kortet togturen med å lese Aril Edvardsens bok «Åndens dåp, Åndens gaver», noe av det beste som er skrevet på området, tror jeg.

Vi skulle overnatte i Lovprisningens Hus hos tidligere Kina-misjonær Serene Løland. Etter å ha tatt av oss på beina, var første spørsmål: «Er dere åndsdøpt»? Det var et bønnesvar som kom litt mer bardust enn det jeg hadde tenkt meg. Så var det ned på kne, håndspåleggelse og forbønn for åndsdåp. Jeg «kom igjennom», og svevde på skyer de nærmeste ukene. Serene skrev meg opp i sin bok.

Noen har kanskje opplevd å få profetier som de følte hadde feil adresse. Selv har jeg flere ganger fått profetier som har gått rett inn i min situasjon. En gang sendte Herren meg opp til Hedmarktoppen for andre gang samme søndag. Etter siste møte med Evangeliesenteret, kom det en vilt fremmed mann bort til meg og ga meg et budskap som skulle forandret hele min planlagte livskurs fra karrière til et liv i Herrens ledelse. Det handlet om å legge noe jeg følte var urettferdig behandling, bak meg og se framover.

Åndsdåp som nøkkel

Vi skulle komme til å runde et nytt årtusen før jeg oppdaget at Herren hadde gitt meg en tjeneste; budskap til oppmuntring, formaning, trøst, men også av og til rådgivning. Det startet med et lite budskap til hver enkelt av dem jeg reiste sammen med på teamtur. Etter hvert begynte jeg å seile i profetienes utfordrende farvann. Kunne jeg skrive dette? Ville vedkommende bli såret? Var det mine egne tanker? Det hjalp at Herren oftest vekket meg om natta for å skrive. Da føltes det mer troverdig. Det hjalp også å ha få bindinger.

Jeg opplevde at Franklin Graham trygt kunne ønskes velkommen til Norge, trass i relasjonen til Trump. Herren sa at Graham hadde en Daniel-tjeneste overfor presidenten, slik som Daniel tjente kong Nebukadnesar. Jeg kjente at 1 Tim 2,1 om forbønn for alle mennesker inklusive konger og alle med høy verdighet, kunne brukes også i dette tilfellet. Under kampanjen ble mellom 200 og 300 mennesker frelst.

Jeg vil oppmuntre deg som søker åndsdåp, som strever med å finne din nådegave og din plass i menigheten: Gi ikke opp! Jeg gleder meg over alle bønnehus og bønnegrupper som popper opp over hele landet. I mindre fora er det lettere å åpne opp for de ulike gavene. La oss gjøre profetisk tale «great again»!