Gjøre og være

«Hva skal du bli når du blir stor, da?» Jeg husker fortsatt hvor vanskelig det var å svare på det spørsmålet. Ikke av mangel på alternativer, men fordi det var for mange av dem. I mylderet av boder og stands på utdanningsmessen bestemte jeg meg. Jeg ville bli pilot. Jeg likte å reise, og startlønna var god.

«Pilot» ble deretter standardsvaret jeg ga da jeg fikk spørsmål om mitt framtidige yrke. Men jeg ble aldri pilot. Jeg ble i stedet lovsangsleder og pastor i en pinsemenighet. Mange vil nok hevde at det var et vel så «høytsvevende» yrkesvalg.

Identitet

I gamle dager fikk man ofte tittel inngravert på gravsteinen etter sin død. Særlig dersom man hadde en tittel å skryte av, som lensmann, lege eller lærer. Heldigvis er vi ikke like opptatt av titler og rang lenger.

Men fortsatt presenterer vi oss gjerne med hva vi jobber med. «Hva vi gjør» blir dermed en identitetsmarkør for mange av oss, og en viktig del av hvordan vi oppfatter oss selv og ønsker å bli oppfattet av andre.

Har du noen gang forsøkt å presentere deg uten å si hva du holder på med? Prøv det. Forsøk å finne minst tre ord som beskriver deg som menneske.

For hvem er du egentlig dersom tittelen, funksjonen eller posisjonen tas ifra deg? Og er det mulig å ta bort «det du gjør», uten samtidig å miste «den du er»?

Være og gjøre

Vi lever i et samfunn som ofte måler et menneskes verdi etter nytte, evne eller titler. Det er ikke et kristent budskap. For dersom vår nyttighet blir en del av vår identitet, blir rekkefølgen feil. Salmisten snur på det og takker Gud for at han er skapt på «skremmende, underfullt vis». Og det før han hadde gjort et arbeidsslag eller tenkt en nyttig tanke.

Jeg har satt meg som mål å se meg selv som nyttig – både for mennesker og Gud – ved å bare være til. Og ikke ut ifra hva jeg får til. Det er med utgangspunkt i å være at du også kan gjøre.