«Glem ikke lederne deres», eller?

Samfunnet vårt er i en rasende utvikling vekk fra de normer og regler det har vært bygget på gjennom generasjoner, basert på den kristne tro. Ta for eksempel hvordan kjønn og identitet formidles som noe man skal finne ut av på egen hånd, allerede i barnehagealder. Dette kan lett bli en byrde de burde vært foruten. Alt er greit!

Landets ledere, de som styrer og bestemmer, som skulle være klippen i samfunnet – har plutselig blitt de som står imot oss og vår tro. Da er vel i alle fall kirker og dets ledere den faste klippen i alt dette, da? Eller er vi det?

Tillitsbrudd

De siste årene har de som skal styre landet vårt, bestemme lover og regler og handle på innbyggernes vegne, skuffet mer enn en gang. Alt fra pendlerboliger, falske reiseregninger, triksing og miksing med skatteregler og kjøp og salg av aksjer viser at de har feilet gang på gang.

Ja, lista er lang. Og sannsynligvis er dette med på å skape politikerforakt. Valgløfter som brytes bygger heller ikke opp tilliten.

Jeg vet jeg generaliserer veldig nå, men etter min mening er hovedbildet at synet på de som bestemmer i vårt land, mister troverdighet.

Trygg kirke?

Så hva er det vi da står igjen med? Kirken – kirkene våre er vel bastionen som står trygt og solid i stormen? Ja, jeg velger å tro det og håper det – men iblant tviler jeg.

Også her skjelver grunnen, og vi har de siste årene sett det ene sjokkerende eksemplet etter det andre på hvordan ledere høyt på strå har falt som fluer, etter enten å ha innrømmet, eller blitt tatt på fersken i løgn, pillemisbruk, alkoholmisbruk, pengemisbruk, misbruk av makt, utroskap eller som det så fint kalles på kirkespråket; «uakseptabel seksuell atferd».

I glasshus

De fleste av oss sitter nok i glasshus når det gjelder å leve rett. Tro meg, min intensjon er på ingen måte å kaste stein, jeg har også mitt, og har egentlig nok med det. Så hvorfor skriver jeg dette da?

Jo, fordi jeg er bekymret for de som kommer etter oss! For de som ser opp til kristen-ledere og følger dem nærmest slavisk. For de som preges av ledere, bygger opp verdier de strekker seg etter og ønsker å leve etter.

Hva skjer når de ser lederne som gikk foran falle pladask ned fra pidestallene, og verdiene de bygget på faller i tusen knas? Har vi satt våre ledere så høyt at de virkelig tror de er opphøyet? At de bare kan forsyne seg av «fatet», og at de nærmest er Guds gave til menneskeheten?

Den som skrev Hebreerbrevet, skriver i kapittel 13,7: «Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!»

Følge lederen eller mesteren?

Har vi kommet dit at det kanskje er nettopp det vi bør gjøre, glemme dem? Har lederrollen blitt så sentral i tros- og gudslivet at når lederen faller, så faller de med? Har lederen blitt opphøyet til å ta den høyestes plass? Er det lederen som følges og ikke Mesteren selv?

Vers 8 i samme kapittel er vel det som hjelper i alt dette kaoset både i profan og i åndelig sammenheng; «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid».

Han er uforanderlig, ham kan vi stole på og han er den som står selv når alt annet rundt oss faller. Og det er jo lett å si! Så hvordan skal vi få generasjonene etter oss til å ha ham som klippe og ikke bakkemannskapet hans?

De som blir borte

Hva gjør vi med alle de som mister tro, kirketilhørighet og forlater oss med hjertet fullt av skuffelse og bitterhet over de lederne som falt så pladask? For etter en stund så tilgir vi jo de som falt og så er de tilbake i «farta igjen». Mens de som ble borte, er og blir borte.

Hvilket ansvar vi har som ledere! Jeg blir helt svett! Og jeg får vel mest lyst til å rope som disiplene ropte da Jesus sov i båten mens stormen raste; «Herre, frels! Vi går under!» (Matt 8,25).