Global internkommunikasjon

Det er den ikke-verbale eksterne kommunikasjonen vi tenker på med kroppsspråk, men apostelen Paulus lanserer også en intern variant: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen. Hilsen foten». «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen. Hilsen øret.» Og vi gjenkjenner at en del av internkommunikasjonen i alle ‘kropper’ avdekker utfordringer med å kjenne på tilhørighet. Kanskje fordi vi ikke alltid er like flinke til å bekrefte hverandre. «Jeg trenger deg ikke, hånd! Hilsen øyet». «Jeg har ikke bruk for dere, føtter! Hilsen hodet». Om vi ikke akkurat sier det, så var det dette med kroppsspråket, da.

Bildet Paulus bruker i 1. Korinterbrev kapittel 12 sier noe om mangfold og enhet, både i forhold til etnisitet, sivilstand og gaveutrustning. Og vi nikker bekreftende når vi relaterer ordene til våre lokale menighetsmiljøer. Klart vi ønsker at alle som identifiserer seg med Kristus, skal kjenne seg som fullverdige og betydningsfulle medlemmer av hans lokale menighetskropp. Selvsagt ønsker vi et miljø hvor ikke kroppsspråket ekskluderer fordi det får noen til å føle seg annenrangs.

Samtidig må vi spørre oss om passiv aksept for hverandres ulikheter er gullstandarden Paulus setter for kroppsspråket? Så definitivt ikke. I stedet beskrives et sett av holdninger og handlinger som trengs om kroppens enhet og kapasitet skal realiseres. Omsorg, gjensidig anerkjennelse, der en dekker opp for hverandre, hedrer, deler liv og lærer å spille hverandre gode – er et ansvar som hviler på hvert medlem. Det er tross alt Kristi kropp det snakkes om.

Hva med den globale kroppen da? Hvor lemmene er så langt fra hverandre som foten er fra hånden av geografiske og kulturelle årsaker. Hvor et hjørne av verden har vært vant til å opptre som hode og fortsatt primært tenker om andre deler av kirken som de villige føtter? Har vi i det hele tatt en global internkommunikasjon som gjør det mulig å bekrefte hverandre? Hvor mye anerkjennelse og ektefølt gjensidig avhengighet løper mellom de ulike delene av den globale kirken?

Uttrykket om at alle lemmene skal ha samme omsorg for hverandre, gir Kirken en global visjon. At våre styrker og erfaringer, bidrag og behov, kan variere fra ett himmelstrøk til et annet, men at vi tilhører hverandre og trenger hverandre. I det perspektivet blir mye av våre misjonærers virksomhet, vårt nettverksarbeid og konferanser en form for kroppslig internomsorg. Historisk har vi trengt våre misjonærer for å sørge for kontakt mellom de ulike lemmene på den globale menighetskroppen. Økt globalisering og forflytting har gjort misjonærkompetansen som kulturkobler mindre unik.

Samtidig trenger verken Gud eller mennesker stetoskop for å avdekke at den globale internkommunikasjonen i Kirken fortsatt har svært mye å gå på. Ikke bare den som foregår på de store arenaene som Lausanne eller pinsevennenes verdenskonferanse, men den du og jeg hver dag gjør valg på hvordan vi deltar i.