Global internkommunikasjon

Det er den ikke-verbale eksterne kommunikasjonen vi tenker på med kroppsspråk, men apostelen Paulus lanserer også en intern variant: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen. Hilsen foten». «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen. Hilsen øret.» Og vi gjenkjenner at en del av internkommunikasjonen i alle ‘kropper’ avdekker utfordringer med å kjenne på tilhørighet. Kanskje fordi vi ikke alltid er like flinke til å bekrefte hverandre. «Jeg trenger deg ikke, hånd! Hilsen øyet». «Jeg har ikke bruk for dere, føtter! Hilsen hodet». Om vi ikke akkurat sier det, så var det dette med kroppsspråket, da.

Bildet Paulus bruker i 1. Korinterbrev kapittel 12 sier noe om mangfold og enhet, både i forhold til etnisitet, sivilstand og gaveutrustning. Og vi nikker bekreftende når vi relaterer ordene til våre lokale menighetsmiljøer. Klart vi ønsker at alle som identifiserer seg med Kristus, skal kjenne seg som fullverdige og betydningsfulle medlemmer av hans lokale menighetskropp. Selvsagt ønsker vi et miljø hvor ikke kroppsspråket ekskluderer fordi det får noen til å føle seg annenrangs.

Samtidig må vi spørre oss om passiv aksept for hverandres ulikheter er gullstandarden Paulus setter for kroppsspråket? Så definitivt ikke. I stedet beskrives et sett av holdninger og handlinger som trengs om kroppens enhet og kapasitet skal realiseres. Omsorg, gjensidig anerkjennelse, der en dekker opp for hverandre, hedrer, deler liv og lærer å spille hverandre gode – er et ansvar som hviler på hvert medlem. Det er tross alt Kristi kropp det snakkes om.