Meninger

EMPATI: Enkelte betoner det åndelige og «bibelske» på en måte som også fratar dem normal empati og omsorg overfor medmennesker, skriver David Åleskjær.

Gnostisisme som gjør verden til et verre sted

Moderne «gnostikere» er slike som får angst om det går tre minutter uten at samtalen dreier seg om noe åndelig.

Publisert Sist oppdatert

Selv om det ikke er mange som tror på konseptene som opprinnelig lå til grunn for gnostisismen, er det fortsatt mange kristne som har en anstrengt vektlegging av det åndelige, en vektlegging som går på bekostning av alt annet.

«Overåndelighet», om du vil.

De vil ikke anerkjenne sin egen personlighet. De har satt likhetstegn mellom NTs negative beskrivelser av «kjøttet» og absolutt alt sjelen måtte trakte etter. Ja, de opplever rett og slett fordømmelse bare fordi de er mennesker.

DAVID ÅLESKJÆR: Skribent og redaktør for davidsavis.no.

Moderne «gnostikere» er slike som får angst om det går tre minutter uten at samtalen dreier seg om noe åndelig. Slike som er nervøse i møte med alt som fremstår rent menneskelig.

Natur får lite verdi

En gnostisk kristendomsform tillegger dessuten naturen og skaperverket liten verdi. Det er liten plass for naturvern eller dyrevern, da alt handler om åndelig frelse og evighet.

Dyrene er lite betydningsfulle innenfor et slikt paradigme, da de kun har sjel og ikke ånd.

I tillegg betoner enkelte det åndelige og «bibelske» på en måte som også fratar dem normal empati og omsorg overfor medmennesker. Her er vi i lavkirkeligheten definitivt verst.

Endetid og Israel

Noen har for eksempel et endetidsbilde som sier at det ikke skal bli fred i Israel før Fredsfyrsten (aka Jesus) kommer. Det er jo i seg selv et teologisk syn som kan ha mye for seg. Problemet er bare at enkelte lar sitt syn føre til at enhver overskrift om konflikt i Midtøsten blir til en slags bekreftelse av teologien, og dermed noe som – kanskje ubevisst – er ønskelig.

Forvalteransvaret burde vært en inngrodd tanke i kristenheten.

Det virker som om enkelte blir ekstra ivrige hver gang det smeller der nede, fordi de da endelig får dratt fram sine gamle kjepphester. Ja, de blir rett og slett oppstemte!

På samme måte når de leser om jordskjelv, pest, krig og hungersnød. Siden Jesus snakket om disse tingene, vil de nikke og si ting som: «Dette har jeg alltid visst.» Eller: «For de som bare leser aviser er nok dette sjokkerende, men for oss som kan vår bibel er dette som ventet.»

Feil skytebane

Ergo: Den aller første responsen, før sorg og fortvilelse på vegne av andre, er en slags selvgod bekreftelse eller endog indignasjon på teologiens vegne. Så tror de selv at de er noen «Issakars barn», mens de i praksis er en slags form for «gnostikere».

Og problemet med en slik form for gnostisisme, er at den i praksis gjør verden til et verre sted dess flere som blir kristne, rent logisk sett. Det burde jo vært motsatt. Forvalteransvaret burde vært en inngrodd tanke i kristenheten. Hvis det i teorien blir mindre dyrevern, naturvern og fredsskapende arbeid dess flere som blir kristne, har vi ikke bare bommet på målet, men er på feil skytebane.

Utstrakt hånd

Jo da, han holder hele verden i sin hånd. Men i øyeblikket er det faktisk Menigheten som skal være den utstrakte hånden, siden den utgjør Kristi legeme på jorden.

Som Ray McCauley en gang sa: «Don’t be so heavenly minded that you are no earthly good!»

Powered by Labrador CMS