«Gud fremstår så påfallende inaktiv, gåtefull og mystisk»

Artikkelen ble først publisert i desember 2021.

– Det ble vel et farvel, et farvel til Gud. I hvert fall for nå. Jeg orker ikke å mase eller gjenta meg selv lenger.

Det var rundt 2015 at Per Søetorp hadde fått nok. I flere tiår hadde lovsangsartisten vært en svært synlig skikkelse i den karismatiske delen av Kristen-Norge. Særlig hadde han vært involvert i Oslo Kristne Senter og den såkalte trosbevegelsen – som regnes for å være en nykarismatisk bevegelse som vokste frem på 80-tallet med tydelig amerikansk påvirkning.

– Så det er ikke et endelig adjø?

– Jo. Eller nei, egentlig ikke. Sett fra min side ligner det nok mer på en uønsket separasjon.

Telefonsvareren

Søetorp leter etter ordene mens han fikler med en nymotens kaffemaskin på kjøkkenet sitt hjemme i Spikkestad, noen mil sørvest for Oslo.

I ny og ne kaster han noen blikk ut av vinduet, særlig når tankene strander. Landskapet der ute er kledd i hvitt, innrammet av det duse ettermiddagslyset som preger desember.

– Den bønnen jeg ba for seks år siden gjelder ennå.

Den erfarne musikeren forteller hvordan han stadig vekk forsøkte å få Gud i tale. Søetorp mener det var som at han løftet opp telefonrøret for å ringe Gud. Igjen og igjen. År etter år. Men det var ikke et forståelig svar å få. Til slutt fikk Søetorp nok.

– Nå er det Gud sin tur, mener 63-åringen.

– Hva er det Gud må gjøre?

– Svare. Være til stede. Møte opp. Han fremstår ofte så påfallende inaktiv, gåtefull og mystisk. Det er ikke mye jeg krever for å gjenoppta kontakten, men et begripelig livstegn hadde vært fint.

Per Søetorp stolte på Gud med hele sitt liv, men ikke lenger nå

Motvillig bønn

For Søetorp er ikke dette noe spontant brudd.

– Frustrasjonen har bygd seg opp over lang tid og kulminerte i en reaksjon. Jeg tenkte at nå må jeg være ærlig, ikke bare med meg selv, men med Gud. Dette telefonsvaret kom fra hjertet, som et hjertespråk og slik sett en trosbønn.

– Trosbønn? Er ikke dette tvert imot et brudd med troen?

– Nei, Gud tåler min klage. For meg er det en tillitserklæring til Gud. Jeg sa det som var. Nå gidder ikke jeg å henge på denne telefonsvareren lenger. Så får du svare når du vil. Så sa jeg «ha det godt». Siden har jeg ikke bedt.

– Aldri?

– Altså jo, gammel vane er vond å vende. Jeg tar ennå meg selv i å småprate med Jesus eller plutselig bryte ut i tunger. Jeg var en utpreget tungetaler en gang i tiden.

Tragedien fra barndommen

Tungetalen preget derimot ikke Per Søetorps oppvekst. I sin nylig publiserte bok «Kommer ikke far mer?» beskriver han en kjærlig oppdragelse der det aldri ble bedt en bønn eller snakket om Gud.

Dessverre skulle den lille familien fra Majorstua i Oslo rammes av en stor tragedie. Da Per var 10 år havnet faren i en frontkollisjon med Hønefoss-bussen – og døde.

I moden alder har Søetorp lurt på om hans hengivenhet til Gud egentlig var en reaksjon på dødsfallet til faren, derav bokens tittel. Han funderer også på hvor hans himmelske far har tatt veien.

– Gud virket så sterk og tilstedeværende i min ungdom og store deler av mitt voksne liv. Og jeg føler virkelig jeg besvarte ham med min overgivelse.

Han stirrer ned mot parketten i stua fra godstolen.

– Jeg ga alt, gjennom hele mitt voksne liv, gjentar Søetorp mens han nikker sakte med hodet.

Derfor har selve troen blitt dilemma. Enkelte ting vil han beholde. Andre ting vil han forkaste.

Forkaster «totalprosjektet»

– Er du kristen?

– Nei, eller jo, jeg vet ikke helt hva jeg kaller meg.

Søetorp stilner og ser tankefull ut.

– For å være helt ærlig, jeg vet vel ikke helt hva jeg skal definere meg som lenger.

Søetorp lener seg fremover og tar en bit av en skolebolle. Deretter skyller han den ned med kaffe fra finserviset. Så lener han seg tilbake i stolen og oppretter blikkontakten.

– Jeg føler at ordet «kristen» krever at jeg identifiserer meg hele det kristne totalprosjektet.

– Hva er totalprosjektet?

– Ja, du vet, hele pakka. Det som står med liten skrift.

For Søetorp handler det om to stikkord: Misjon og menighet.

– Dette skal vi mennesker holde på med som kristne, samtidig som intet kan gjøres uten Guds kraft. Det er så hjelpeløst.

Søetorp tenker tilbake. Hele hans voksne liv har handlet om menighet og misjon, grunnleggende sett, selv om lovsangen og musikk har vært hans konkrete og praktiske hovedtjeneste.

Som lovsangsleder i Oslo Kristne Senter på 80- og 90-tallet var han en markant skikkelse i Kristen-Norge.

I tillegg har han vært aktiv i Pinsebevegelsen i til sammen 20 år, Ti av dem i forbindelse med konseptet hans Salmodiskolen, som for det meste ble arrangert i pinsemenigheter på 90-tallet. Der reiste han rundt i Skandinavia for å undervise om lovsang og tilbedelse.

– Spør du derimot om jeg tror på Gud, og om Jesus døde på korset og stod opp igjen for våre synder, så synes jeg det er en nydelig tanke.

Brøt med Pinsebevegelsen – ble prest og maratonløper

– Bør ikke denne nydelige tanken deles med andre?

– Frelsesverket er så suverent fra Guds side, uten innblanding fra oss mennesker. Det er Han som gjør verket fra A til Å, og sier «Det er fullbrakt». I så fall må det gjelde alle.

– Er det ikke nok at alle som vil kan bli Guds barn?

– Nei, fallhøyden blir så stor og feilmarginene blir så liten. Hvem kommer med og ikke? Hvem får høre og ikke, og med hvilke forutsetninger? Når er man frafallen? Når er du troende? Når er du frelst? Skal man tro på det enkle evangelium, så må det gjelde alle. Uansett! Så jeg har blitt en sånn, hva heter det?

– Universalist?

– Ja, og det er ikke fordi jeg vil ha det enklest mulig. Er det fullbrakt, så er det fullbrakt.

Uforståelig Gud

– Hvorfor tar du ikke steget helt ut og avviser Guds eksistens?

– For meg har dette vært et dramatisk steg allerede.

Søetorp puster tungt ut og stirrer ut i luften.

– Jeg kan ikke bare avskrive Guds eksistens. Jeg har sett for mye til å tro at alt er tilfeldig. Heller ikke fra et intellektuelt ståsted har jeg problemer med å tro på Gud som skaper og at det står et intellekt bak alt.

– Har du blitt en deist, som tror på en distansert Gud?

– Jeg har i hvert fall problemer med å tro på en overordnet regi sånn til daglig. Troen på en slik Gud er lei, og den tror jeg ikke så mange skjønner så mye av.

– Mener du en nær Gud er umulig å tro på?

– Det blir for vrient og ender med bortforklaringer. De fleste godt voksne kristne jeg snakker med forklarer dette med at disse spørsmålene ligger for høyt for oss, men at vi velger å stole på Gud. Underforstått, vi mennesker er for dumme til å forstå.

– Er ikke vi mennesker begrenset da?

– Joda, men for meg som aktiv kristen ble det for vanskelig å leve med en uforståelig Gud. Det blir for usikkert, for mange variabler. Tro meg, jeg har prøvd. Så mye. Så lenge.

Ifølge Søetorp har det kostet han dyrt – ikke bare økonomisk, men rent helsemessig også, med depresjoner og tankekjør.

– Jeg vil ikke skylde på Gud. Jeg har tross alt valgt dette livet selv, men prisen man må betale er så høy at jeg ofte bruker begrepet risikosport.

Bokstavelig bibel

Søetorp tilføyer likevel at han er «freidig nok» til å stille Gud til ansvar i sin nye bok. Den erfarne kristenlederen snakker om Guds mange utvetydige løfter, og at særlig Det nye testamentet er skrevet på en slik måte at det må tas bokstavelig.

– Mange kristne, også nære venner, forsvarer Gud med å si at Bibelen må tolkes hit og dit.

– Jeg var et lite troll

Søetorp kontrer sine venner med å sitere sin gamle læremester Åge Åleskjær, pensjonert pastor og grunnlegger av Oslo Kristne Senter: «Hvis ikke Jesus mente det han sa, så hadde han sagt det han mente».

– Det synes jeg er veldig godt sagt, og jeg synes det står seg i dag.

Radikale kristne bevegelser og ledere har de siste årene møtt sterk kritikk fra tidligere medlemmer. Men ifølge Søetorp kan ikke pastorer og predikanter lastes for å oppfordre sine medlemmer til å ta opp sitt kors og gi Jesus 100 prosent. Til det er Bibelen for tydelig, mener han.

Spektakulært nederlag

I boken nevner Søetorp flere episoder der han opplever at Gud taler til ham. Et tilfelle kulminerte i lovsangskonserten Glory i Oslo Spektrum, som samlet over 5.600 publikummere 1. nyttårsdag 2005.

I forkant hadde mange mennesker lagt ned tid, penger og arbeid. Da hjalp det at både Søetorp og andre medarbeidere følte at Gud bekreftet visjonen stadig vekk.

At flere tusen mennesker møter opp til lovsangsfest høres kanskje bra ut, men Søetorp følte at Gud hadde lovet noe mer, noe han beskriver i boken.

«Jeg hadde jo sett, og følgelig også forventet at Hans herlighet skulle komme ned midt iblant oss, omtrent som en jumbojet landet på rullebanen. Det skjedde ikke. I stedet ble det, slik jeg selv opplevde det, en høytidelig og helt grei kristen konsertkveld.»

– Jeg skulle gjerne blitt troende igjen

I garderoben bak scenen etter konserten satt Søetorp sammen med vokalist Uffe Christiansson i det svenske rockebandet Jerusalem. Derfra sendte han opp noen megetsigende, frustrerte meldinger til Gud selv.

«Hallo? Hva er galt med deg? Her ruller vi ut den røde løperen for deg, satser alt hva remmer og tøy kan holde, for å gjennomføre noe som du selv faktisk har bestilt. Og så, når det virkelig gjelder, så er du så tilbakeholdende med det viktigste av alt – det som bare du kan skape? Jada, jeg vet at du er Gud og gjør alt hva du vil på din måte. Jeg vet også at vi ikke kan tvinge eller mane fram noe som helst på dine vegne. Jeg mener heller ikke å være utakknemlig eller frekk. Men hva er egentlig problemet ditt? Hvorfor glimrer du med ditt fravær, så det hele liksom bare blir redusert til enda en «flink» kristen konsert? Hvorfor kommer du ikke ordentlig? Er det virkelig for mye forlangt? Har jeg overvurdert deg?»

Store forventinger til Gud

Søetorp står fast ved sin spontane beskjed til Gud 16 år senere.

– Jeg synes faktisk ikke det er bra nok. Hvis store deler av bakketroppene feiler gang på gang, så må man etter hvert spørre seg om det ikke er noe feil med lederskapet eller instruksene. Selv er jeg imponert over hvordan lekfolk, pastorer og misjonærer kjører på med full innsats, med begrenset resultat. Kort sagt, jeg synes ikke Gud leverer i henhold til sitt eget ord.

Søetorp minnes en pastor som mente han forventet for mye av Gud.

– Da reagerte jeg kraftig. Hvordan kan du påstå noe sånt? Det går imot alt vi står for. For lite, ja, men ikke for mye.

Skuffet over kallet

Opphisset siterer Søetorp enn rekke bibelvers, blant annet Efeserbrevet kapittel 3 vers 20: «Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraften som er virksom i oss».

– Mer enn alt, gjentar Søetorp nærmest ropende med ekstra trykk på «mer».

– Er du bitter på Gud?

– Nei, eller jeg har nok vært bitter tidvis, men det er bearbeidet nå. For meg er tiden inne for å gjøre opp et sobert regnskap. Jeg ønsker å være ærlig om mine opplevelser og oppfatninger etter et langt liv i Guds tjeneste, på godt og vondt.

– I det kristen-karismatiske verdensbildet nevnes Satans og egen stemme, i tillegg til Guds. Kanskje du bare har hørt feil noen ganger?

– Da er du inne på feilmarginene. Bibelen forteller oss om et vanntett prosjekt som selv dåren skal forstå og ikke fare vill.

Søetorp gjengir på ny en rekke bibelvers for å underbygge påstanden.

Han rister på hodet mens han forteller om utall seminarer og andre samlinger han har deltatt på for å lære og høre Guds stemme, og der man praktiserer profetier på hverandre.

– Må man virkelig tørrtrene og hobbyprofetere for å forstå når den himmelske Far snakker til barna han elsker?

Etterlyst

– Er du ikke redd du lar deg styre av egne anekdoter og erfaringer nå?

– Helt sikkert, og det er derfor jeg heller ikke konkluderer.

Søetorp har hentet inspirasjon fra rockepresten Bjørn Eidsvågs forestilling «Etterlyst: Jesus».

– Etterlyst er treffende. Også jeg lurer på hvor denne fantastiske Gud har blitt av? Alvorlig talt, han kan bedre enn dette, som Bjørn sier i en av sine låter.

Lever på pappas tro

– Bedre enn hva?

– Rammeverket er der. Evangeliet er jo virkelig klasse og unikt. Islam og Buddhismen er ikke i nærheten. Hadde bare Gud vært mer på banen, sukker Søetorp.

– Vurderte du aldri bli katolikk eller melde deg inn i Den norske kirke?

– Nei, vet du hva. Blitt katolikk? Jeg ble sjokkert da jeg hørte om Ekman. Fullblods pinsevenner som henfaller til sakramentalisme? Helt ubegripelig.

Her forteller Ekman menigheten at han skal bli katolikk

– Kanskje du kunne tatt noen av disse bibelske løftene med knusende ro?

– Nå henger jeg ikke helt med?

– Kunne du ikke byttet ut mirakeltro med sakramenter og veltygd teologi?

– Det har jeg faktisk aldri tenkt på.

Søetorp ler godt.

– Kanskje jeg skal bli katolikk.

Latteren fortsetter å trille.

– Neida, for meg er ikke det et alternativ. Jeg synes Gud virker veldig pinsevennsk i Bibelen, men da må han også levere det han gang etter gang lover.

Ble skylt ut av munnen

For 10-12 år siden tok livet en ny vending for Søetorp. Vonde opplevelser i samspill med Gud og kristne mennesker hadde blitt for mange. Det resulterte i tankekjør og depresjon. Tre måneder lå han inne på Modum Bad for å bearbeide traumer og vanskelige følelser.

Søetorp sier han føler seg som Karius og Baktus da de endelig ble skylt ut av munnen til Jens, ut i vasken, ned i røret og ut på det åpne hav. Det føles som en ny start. Samtidig beskriver Søetorp at det føles stort og utrygt.

– Jeg er takknemlig også. Vi har hatt det gøy. Det er jo spennende å kaste seg inn i det uvisse, og stole på noe utenfor deg selv.

– Har ikke du et ansvar for alt du har forkynt med patos og overbevisning, når du endrer kurs?

– Det jeg gjorde der og da, gjorde jeg ut ifra min dypeste overbevisning. Og det var helt oppriktig.

– Men er det ikke forvirrende for mennesker du har ledet?

– Jo, men vi mennesker forandrer oss. Jeg har forandret ståsted etter en flere år lang prosess. Annet kan jeg ikke gjøre, så jeg føler ikke jeg kan ta ansvar for eller be om unnskyldning for det jeg sa da.

For Søetorp er det ingen tvil om hvem som sitter med hovedansvaret.

– Gud har et overordnet ansvar for å stå ved det ordet som jeg og andre tillitsfullt og troskyldig har referert til. Hvis noen har prøvd etterleve det jeg har postulert, men opplever at det ikke fungerer, så henviser jeg videre til hovedkontoret.

– Hovedkontoret?

– Gud. Gud selv. Det er på tide at han svarer.