Kulturpastoren
ATEISTEN: Ser vi på kloden med argusøyne i dag, kan vi ikke kritisere hans ekspresjonisme, skriver Terje Berg. Her er Aksel Sandemose sammen med sin kone Hanne i 1965.
Aage Storløkken / NTB
Gudsfornekter og svovelpredikant
Hvorfor er det så mange troens spor i ord i ateisten Sandemoses verk?
Jeg blir overrasket, for hans bibelkunnskaper er flatterende; han virrer fra Davids salmer, Jobs bok, Apostlenes gjerninger, apostelen Paulus' brev til korinterne og til det han kaller apokalypsen i Johannes' åpenbaring.
Jeg presenterer Jantelovens far, den dansknorske litteraten, Aksel Sandemose, som postulerer at «det som Jante venter av et menneske, skal mennesket oppfylle». I sin utgivelse av 1933, «En flyktning krysser sitt spor», sier opphavsmannen selv at loven er både «hjerteløs og nådeløs». I så måte kan den minne om Moseloven, eller det som kalles «loven». Jeg glemmer aldri at pinseprofilen Netel Åshammer hevdet at «det er ikke en dråpe nåde i loven»!
Vi må tenke at jeg-personen her er 17 år gamle Espen Arnakke. Forfatteren hevder at han helt fra skolealder følte seg som et offer for «åndsforvirring» og trykker følgende ut av tuben: «Det er sånn for meg nu at det aldri har vært noen himmel, og aldri noen Gud i den.»
