Gudsfornekter og svovelpredikant

Jeg blir overrasket, for hans bibelkunnskaper er flatterende; han virrer fra Davids salmer, Jobs bok, Apostlenes gjerninger, apostelen Paulus' brev til korinterne og til det han kaller apokalypsen i Johannes' åpenbaring.

Jeg presenterer Jantelovens far, den dansknorske litteraten, Aksel Sandemose, som postulerer at «det som Jante venter av et menneske, skal mennesket oppfylle». I sin utgivelse av 1933, «En flyktning krysser sitt spor», sier opphavsmannen selv at loven er både «hjerteløs og nådeløs». I så måte kan den minne om Moseloven, eller det som kalles «loven». Jeg glemmer aldri at pinseprofilen Netel Åshammer hevdet at «det er ikke en dråpe nåde i loven»!

Vi må tenke at jeg-personen her er 17 år gamle Espen Arnakke. Forfatteren hevder at han helt fra skolealder følte seg som et offer for «åndsforvirring» og trykker følgende ut av tuben: «Det er sånn for meg nu at det aldri har vært noen himmel, og aldri noen Gud i den.»

Hvorfor skal ateistiske erkjennelser grassere og nærmest parkere kristne tanker?

Forresten, stopp en hal. Jeg vet ikke om jeg helt kan tro på deg, Sandemose. Er du ærlig nå? Jeg konfronterer deg og spør, hvorfor finner jeg da så mange «troens spor i ord» i ditt opus? Ved annen gangs gjennomgåelse finner jeg nærmere 70 henvisninger til Bibelen og kristeninspirerte tanker!

Og du påstår endog følgende: «Jeg leste i Bibelen fordi jeg hadde satt meg i hodet at det måtte være noe der.» Hvis du virkelig er gudsfornekter, hvorfor er du da – som mange gudsfornektere – så opptatt med kristne, åndelige spørsmål?

Innser ikke du også nå, at det er formålsløst å renvaske seg for religiøse grublerier og åndelig tenkesett, likesom det er umulig å drukne en badeball! Det er som teolog og universitetslektor Oddmund Hjelde sier i en bok: «Mennesket er av naturen et kontemplativt vesen.»

Om jeg har eksempler? Jo, du nevner en skjellsettende opplevelse fra hverdagslivet – at mor gikk i bønn til Gud da lillegutt ble syk og fikk krampe. Mor ba også for deg, den gangen du lå bevisstløs i stuen og fikk noen svære krampeanfall og hjernebetennelse: «Mor lå knelende ved vuggen og anropte Gud.»

Kjære Sandemose – du skildrer et tragisk dødsfall, men sier følgende, «Herren ga, Herren tok, Herrens navn være priset». Hermed erkjenner du mer enn eksistensialisme, du annonserer et vitnesbyrd om Gud! Tror du dette var dine egne tanker eller var det sådd noe i din barndom som kom til overflaten?

Du nevner en bok som gjorde sterkt inntrykk på deg i din ungdom, og du virker brennemerket for alltid av en eneste årsak, «den kriminelles bønn til Gud om at den stakkars kvinnen som led drukningsdøden måtte oppleve at 'Vårherre så i nåde til hennes sjel etterpå'».

Jeg vil ikke kline kontroversen utover veggen og utmale årsaken til det tragiske dødsfallet til din ungdoms venn. Du ble i alle fall kraftig ydmyket, for du sier, «jeg la meg på knærne og bad for den døde. Det trøstet meg til og med litt at jeg gjorde det».

Sandemose er så kraftfull i språket at det kan føles som om jeg som leser blir stukket i brystet av en høygaffel, når han nærmest spavender vår norske, postkristne forsiktighet. Han hevder nemlig at «moderne mennesker har avskaffet helvete».

Mange vil saktens gi ham medhold i følgende planetariske diagnose, idet han betrakter kloden som «et helvete vi har beholdt, men alle troverdige etterretninger tyder på at Satan er et senilt fjols, og hans regjering nokså parlamentarisk!» Ikke akkurat et kirkelig idiom, der han mer minner om en svovelpredikant.

Dette er bokstavelig talt brennaktuelt. Ser vi på kloden med argusøyne i dag, kan vi ikke kritisere hans ekspresjonisme. Spør dem som flykter fra flammene eller blir brent levende i sine raserte hjem!

Men fra ille til noe bra – assosierer han Espen Arnakke med Bibelens bortkomne sønn, eller som vi leste tidligere, den fortapte sønn? Han beskriver en av Skriftens edelstener og taler om «sønnen som drives hjemmefra, farter rundt i verden, og ber om nåde igjen. Jeg kan den utenat som en saga».

Sandemose streifer innom både «dogmet om jomfrufødselen» og «den beryktede synd mot Helligånden» – altså det diametralt motsatte innen biologien og arvesynden. I beskrivelsen av dette punkt virker forfatteren ambivalent: «Jeg er vel ikke akkurat vanvittig fordi jeg sier noe de kristne har trodd i et par tusen år. Guds sønn, selv Gud, født av Maria gift med Josef, som har fått en tvilsom ære.»

Dette er også to eksempler på teologiens uuttømmelige rom.

Dine tanker spiller pingpong, Sandemose, når du i neste øyeblikk vifter med en antikristelig rød klut: «Det går folk omkring og søker den historiske Jesus. Undres på hva de vil bruke ham til? En historisk Jesus fins ikke.»

For noe tøv, Sandemose. Milliarder av mennesker har opplevd ham – den historiske Jesus er min Frelser, han er «oppstandelsen og livet – troens opphavsmann og fullender».