Gyngestolen har gitt Petter et nytt forhold til tid og bønn

«Ny dag, ny nåde. I dag er det overskyet og elleve grader», skrev Fritz Myhr i en tekstmelding til barna sine i 2004.

Fritz Myhr var en kjent skikkelse i Namsos. Han var blant annet søndagsskolelærer i 50 år og fikk eneansvar for fem barn da kona døde brått i 1974.

– Ville la meg inspirere av pappa

Tekstmeldingen er en del av den nye boka til sønnen Petter Fiskum Myhr. Han var tidligere direktør for Olavsfest, jobbet i NRK og har også skrevet flere bøker.

Da han pensjonerte seg i 2022, hadde han en plan. Inspirert av sin far skulle han starte dagen med en stille stund for seg selv med farens bibel.

– Jeg har hatt en jobb som har krevd tanken og oppmerksomheten min 24/7. I en alder av 65 så jeg behov for å være mer til stede. Jeg ville la meg inspirere av pappa, men jeg ønsket å gjøre det på min måte, forteller han.

«Jeg vil telle mine dager»

Han sitter alltid på det samme stedet; i en enkel gyngestol, trukket med grønt ensfarget stoff. Han skriver om den i boka som «kom til ham» i stillheten. Der skriver han mye om faren og om moren som døde så altfor tidlig.

Boka har fått tittelen «Ny dag, ny nåde». Også den inspirert av faren som døde i 2007. Han var da 90 år gammel.

«Jeg har ikke behov for å få dagene til å gå. Det er ikke så mange igjen, og jeg vil at de som er igjen skal vare lengst mulig. Jeg vil ta meg tid. Jeg vil telle mine dager slik at jeg får visdom i hjertet, som det står om i pappas bibel. Jeg vil telle mine dager i takknemlighet,» skriver Myhr.

Tekstmeldinger

Tekstmeldinger fra faren fungerer som en rød tråd i boka. De har alltid noe lyst over seg, og de er fylt med takknemlighet. Ofte deler han et bibelvers, slik som i denne meldingen fra november 2004:

«Kom nettopp hjem fra bytur. Et nydelig vær, nesten som en vårdag med blå himmel, ti grader og vindstille. Aldeles nydelig. Ellers føler jeg meg vel og er ved godt mot. Ord for dagen: «Jesus Kristus er en soning for alle dine synder.» Godværshilsen fra Beste.»

Myhr fyller 67 år i juni. De siste to årene har han brukt mye tid til å kjenne på følelser han ellers ikke ville følt og på tanker han ellers ikke ville tenkt om det ikke var for at han tilbrakte så mye tid i den grønne gyngestolen.

Han forteller at folk flirer av ham når han forteller at han bruker så mye tid der.

– Gleder meg til hver morgen

I starten, da han satte seg ned for å bare være stille, opplevde han at tiden gikk langsomt.

– Jeg er en som spiser raskt og går raskt. Jeg har et høyt tempo i kroppen og søker fort stimuli i stedet for å være i ro og kjenne etter. Men hver mandag til fredag i nesten to år har jeg øvd på å bare være i stillhet.

– Hvordan oppleves det nå?

– Det er så fint at jeg gleder meg til hver morgen. Det er en henvendelse bare å sitte der, for jeg sitter ikke alene. Jeg opplever at det er en resonans med veldig mye.

Først satt han kun i stillhet. I en ordløs bønn. Men med tiden har han begynt å be med ord. Om velsignelse for seg selv og sine og for dem som trenger det mest.

– Jeg ber ikke om noe mer, sier han.

Kreftdiagnose

I fjor sommer nærmet han seg slutten av boka som utgis i disse dager. Da fikk han en kreftdiagnose.

– Det var underlig å få den beskjeden, for et sted inne i meg var det en liten gutt som begynte å grine. Det var veldig rart, ikke minst siden jeg har vært opptatt av døden i 50 år, etter at min mor døde.

Svulsten var i tykktarmen, men legen var raskt ute med å berolige ham. Adressa skriver at legen så Myhr rett inn i øynene og sa: «Du skal leve!».

Lukter fortsatt av faren

Farens slitte skinnbibel ligger like ved gyngestolen. Store deler av den er gulet ut og streket under. Underveis i boken gjør Myhr seg noen betraktninger om hvorfor han valgte å streke under akkurat de versene, og ikke andre som kanskje er like sentrale.

Den gamle Bibelen er fylt av papirlapper, og den lukter fortsatt av faren hans.

Etter å ha tilbrakt tid i stillhet med bibel og bønn, blar han i en av poesibøkene og finner fram et dikt. Deretter tar han fram laptopen og skriver dagens dato, etterfulgt av ordene «Ny dag, ny nåde».

Ritualer

– Bare det å skrive de ordene har en effekt. Det gir meg en forståelse av at ritualer virker. De jeg har valgt meg gjør meg mer «jordet» og mer til stede, selv om jeg aldri kommer til å være like mye til stede som pappa var.

De siste årene har han reflektert mye over ritualer som har forsvunnet. Han omtaler dem som «verktøy» man tidligere kunne ty til, men som er ukjente for de fleste i dag. Selv tror han at hvis folk bare øver seg på å gå i kirken eller å finne tid til stillhet, så vil de finne nye skatter.

– Døden skjer hele tiden

Som pensjonist har han lagt merke til at folk langt opp i 80-årene har mye oppmerksomhet på det å få tiden til å gå. Og grunnen, tror han, er at de ikke tenker at de skal dø nå.

– Vi skal aldri dø nå, og vi skal alltid dø et annet sted. Når vi tenker slik, mister vi øyeblikket. Men ingen kan garantere at man lever i morgen, for døden skjer hele tiden. Om vi innser det og våkner opp i morgen og lever, kan vi si til oss selv: Ny dag, ny nåde. Da kommer tiden til oss.

En sorgarbeider

– Du skriver mye om sorg i boken. Har den vært et slags sorgarbeid?

– Ja, og det slår meg at nå til sommeren er det 50 år siden mor døde, og jeg griner fortsatt.

Dagen snakker med Myhr på telefon. Flere ganger underveis snakker han med gråten i halsen. Innimellom må han ta en kort pause før han kan fortsette.

Etter mange år som yrkesaktiv har han landet på at han er en sorgarbeider, en jobb han aldri kommer til å bli pensjonert fra.

Han var 17 da moren døde. Den gang var det lite kunnskap om hvordan man kunne snakke om sorg, og han visste ikke hva depresjon var. Han mislikte gymnaset sterkt på den tiden og trodde at det handlet om skolen. I ettertid har han forstått at han egentlig var deprimert.

Tokulturell

– Tekstmeldingene viser at din far var veldig frimodig i det å dele troen med dere. Hvordan opplevde du det?

– Jeg opplevde det som veldig fint og naturlig. Det var pappa. Han var veldig frimodig i møte med alle. Hele Namsos visste hvem han var. Å være sønn til Fritz kunne nesten sammenlignes med det å være sønn som presten. Og fordi pappa var slik, var det nok mange som forventet at jeg også skulle være som han.

Myhr og søsknene vokste opp på bedehuset Salem i Namsos. Foreldrene var aktive i Indremisjonen. Selv gikk han på søndagsskole til han var 15, i likhet med sine søsken.

– Jeg opplevde meg som tokulturell. Det var bedehuset på den ene siden og fotballen på den andre siden. Jeg var ekstremt opptatt av å spille fotball.

«Fritz var en god mann»

I dag tror Myhr at hvis faren hadde vært en fyr som folk ikke likte, så ville han selv også fått det vanskeligere.

– Men alle i Namsos sa at pappa var et godt menneske, og det sier de fortsatt.

Dette kommer tydelig fram i boka «Ny dag, ny nåde».

«Denne uka skjedde det igjen, som så mange ganger før, at en fremmed mann kommer bort til meg, holder meg forsiktig i overarmen, lener seg mot meg og sier, som i fortrolighet: «Jeg vil bare fortelle deg at jeg kjente faren din. Jeg gikk på søndagsskolen hos ham for nesten 70 år siden, og jeg glemmer ham aldri. Fritz var en god mann. Det var bare det jeg ville si», nesten hvisker han, før han slipper taket i armen min og går videre.»

Sorg er undervurdert

I motsetning til da moren døde brått i 1974, så har Myhr opplevd faren som nærværende etter at han døde.

– Jeg følte et nærvær da jeg var sammen med ham like etter at han døde og hver dag etterpå. Det er et nærvær som ikke finnes på kirkegården, men der jeg er.

Også faren erfarte at noen av hans nærmeste døde da han var ung. Han mistet begge foreldrene og en bror. Disse tidligere erfaringene med døden lærte ham at vi alle er «forgjengelighet underlagt», som han ofte formulerte det.

– Jeg har selv kjent på den forgjengeligheten og takknemligheten for at jeg har fått nye og dag og ny nåde.

– Er du redd for døden?

– Nei. Jeg er fortrolig med den, men det er også en sorg.

Myhr mener at sorg er undervurdert, noe man tenker på som negativt.

– Men det kan også være en drivkraft, slik den ble for meg etter at mamma døde og for alt jeg har gjort senere i livet. Å akseptere at vi er underlagt forgjengelighet gjør ikke livet meningsløst, men meningsfylt. Det skaper ikke bitterhet, men takknemlighet, sier han.