«Hæ, skal Egil gi seg?»

Flere emojier med gråtefjes etterfulgte. Meldingen kom fra en trofast seer som ikke hadde et naturlig tilhold i en kirke.

Det kom flere meldinger den dagen da det ble offentliggjort at Egil Svartdahl kom til å gi seg i TV-ruta etter over 30 år og hundrevis av TV-programmer på de nasjonale TV-kanalene.

Ingen tungetale

Da han ble presentert for TV-publikummet til den nystartede TV-kanalen TV 2 i 1992, ble han spurt om hva slags programmer og innslag han skulle lage.

Pinseskikkelsen svarte med å si at han ønsket å fortelle historier om enkeltmennesker, og at han ville styre unna kirkepolitikk og kirkeledere.

Ambisjonen hans var å utføre det på en ny og kanskje enda friskere måte enn det som var vanlig i riksmediene på starten av 90 tallet.

Programlederen responderte med spørsmål om det nå ble tungetale i programmene fra pinsepastoren. Egil svarte med et smil at hvis det ble det, kom det i så fall til å bli tekstet.

Sekulært og åndelig

Det ble ikke så mye tungetale i programmene hans, men det ble mange møter med mennesker og fortellinger om tro og tvil – som både provoserte, engasjerte og skapte refleksjon blant seere langt utenfor menighets-fellesskapet, og som mange ganger evnet å knytte et bånd mellom det sekulære og det åndelige rommet.

Egil var ikke redd for å stille vanskelige spørsmål, eller vise sårbarhet i møte med mennesker.

Det gjorde han til en troverdig skikkelse som de fleste kunne identifisere seg med, uansett hvor de befant seg på trosreisen.

Det hjalp selvfølgelig også at historiene han fortalte i programmene ble bearbeidet av dyktige og kreative historiefortellere.

En tid med kontroverser

Mediemarkedet har forandret seg drastisk siden Egil først entret TV-ruta.

Vi lever i en tid der strømmetjenester og sosiale medier i stor grad har tatt over for tradisjonell TV, og der seerne forventer et mangfold av innhold som er tilgjengelig når det passer dem.

I tillegg er det kort vei fra ideene dukker opp til man kan realisere og publisere videoer og poster i sosiale medier.

Det gir oss en unik mulighet til å fortsette å fortelle de gode historiene, samtidig som utfordringen nå er blitt enda større.

I en tid der mye av mediedekningen av kristne og kristen tro ofte handler om konflikt eller kontrovers, må vi fortsette å fortelle de gode historiene på en åpen og inkluderende måte.

Det er ingen tvil om at det vil kreve både mot og kreativitet, for å kunne snakke til de som er i samme situasjon som seeren i meldingsboksen, som ikke har et naturlig tilholdssted i kirken.

I 2009 måtte noe gjøres – for at stevnet skulle overleve