Halloween – fra himmelen eller helvete?

Denne artikkelen ble først publisert 31. oktober 2019.

Dagene blir kortere.

Lyset blir dusere.

Bladene som fortsatt makter å klynge seg til trær og busker har skiftet farge. Grønt har blitt gull, rødt, oransje, burgunder og brunt.

Halloweens herkomst

Det er et sikkert tegn på at halloween – denne amerikanske, kapitalistiske gaven til kjøpesentrene – nærmer seg.

Men representerer halloween noe enda verre, noe dypere og ondere? Det hevdet bønneleder fra Prayer House i Halden, Arild Helgestad, i leserbrevet «Halloween er satanisk» (2019).

Svaret er ikke åpenbart. Uttrykket halloween stammer fra en gammelskotsk forkortelse for «Hallows evening». Som kommer av «All hallows day». Som igjen kommer fra «All saints day», som på norsk betyr «allehelgensdag».

– Prøv alt og hold fast ved det gode, anbefaler teolog og førsteamanuensis Martin Jakobsen ved Ansgar Teologiske Høyskole i Kristiansand.

– Høsten, mørket og døden bør være en del av kirken der vi minnes dem som har gått bort. Det kan eksempelvis være en tid der vi ser oss tilbake, og kanskje mimrer i takknemlighet, foreslår han.

Hedenske fester

Den keltiske festivalen Sawhain trekkes ofte fram som halloweens opprinnelse. Den ble også feiret 31. oktober, og markerte årsskiftet og inngangen til vinteren. Mye irsk folklore er knyttet til Sawhain, men i virkeligheten vet vi veldig lite fordi det førkristne Irland manglet skriftspråk. Lenge etter at Irland ble kristnet begynte munker å skrive om øyas røtter, tradisjoner og historie.

Man antar at Sawhain var en mørk høstfest der man trodde at grensene mellom vår verden og underverdenen forvitret, og at rare skapninger vandret over til vår verden. Kelterne holdt seg derfor nær sine familier på gården eller i landsbyen. De tente store bål og ofret dyr og dyrebare ting for beskyttelse. Man trodde også at egne forfedre kunne vandre over og velsigne familien og landsbyen.

På lik linje med norrøne tradisjoner i Norden, finnes det neohedenske grupperinger i særlig USA og Storbritannia som ønsker å gjenopplive disse tradisjonene. halloween-feiringens gjenoppvåkning i moderne tid har nemlig også kastet et nytt lys på Sawhain.

Gamle germanske og romerske høstfester trekkes også fram når halloweens røtter drøftes. Tross enkelte likhetstrekk vet vi heller ikke mye om disse.

– Nærmest alle kulturer har hatt sine høstfester knyttet til innhøsting og mørkere tider, og kan dermed løst knyttes til halloween, påpeker den samfunnsengasjerte myteknuseren Bjørn Are Davidsen i tankesmien Skaperkraft.

Festivaler og åndskamp

At Europa ble kristnet medførte at mange hedenske tradisjoner ikledde seg kristelig drakt. Å rense landet for hedenske tradisjoner skulle vise seg å bli en blodig affære. Derfor begynte kirken å tillate videreføring av fester og feiringer med bud om at den kristne Gud skulle få hovedfokus, eller i det minste at festivalens budskap ikke skulle gå imot kirkens lære.

Dette gjør det vanskelig å vurdere røttene til halloween eller «allehelgensdag». Selv om noen trekker fram hedenske Sawhain, så tok brorparten av halloweens tradisjoner og ritualer form i en kristen kontekst under middelalderen og renessansen.

Hovedproblemet er at vi knapt vet noe om de hedenske høstfestene utenom spekulasjoner fra munker og andre lærde mange år senere.

Spørsmål om opphav og opprinnelse blir dermed fort subjektiv gjetning.

Den pensjonerte folkloristen Ronald Grambo fra Universitetet i Oslo er likevel trygg på at hedningenes dødsfest, Sawhain, ble kristeliggjort til en minnefest for alle helgener og martyrer.

– En flere tusen år gammel tradisjon ligger til grunn for feiringen av halloween. Sawhain var ingen hyggelig feiring. De døde vekkes til live. Heksene flyr. Alver, feer og svarte katter kryr rundt deg. Alle slags demoner er løs. Og du kan til og med påkalle djevelens hjelp for å spå fremtiden, hevder Grambo.

Kristelige skikker

Blant kristne i middelalderen ble dagen brukt til å minnes de som har gått foran. Altså kristne forbilder. Såkalte helgener. Før reformasjonen fokuserte kristne særlig på bønn for nylig avdøde slektninger og venner som sannsynligvis fortsatt ble renset i skjærsilden.

I både det katolske sør og lutherske nord i Europa utviklet det seg folkelige tradisjoner. Folk begynte å kle seg ut som helgener. Halloween ble den ene dagen i året der adel, husmann og fattigfolk kom sammen for å danse den såkalte dødsdansen. Dansen var en påminner om at foran Gud står vi alle likt. I møte med døden er krone, septer og sverd uten betydning.

Særlig barn begynte også å gå fra dør til dør for å be om «sjelekaker», søte kaker med kors på. Til gjengjeld ba barna for særlig husstandens avdøde slektninger. Uskyldige bønner, altså barns bønner, ble ansett som særlig effektive. Kaker ble også satt ut til sjeler som var på vei fra dødsriket og skjærsilden til himmelen. Man trodde nemlig at sjelene stoppet innom familien en siste gang.

Man begynte også å tenne lys for å minne de døde, noe som skulle beskytte mot Satans demoner.

Avviser Halloween

Halloween møtte ifølge Davidsen ikke motstand før i 1600-tallets Nord-Amerika. Protestantiske puritanere feiret verken halloween, jul eller påske. Andre, som katolikker, anglikanere og flere andre protestantiske grupper, videreførte halloween.

– Puritanerne fjernet seg fra kulturen og motsatte seg egentlig alt av fester, dans, musikk og mye annet. «Allehelgensdag» ble ansett som katolsk, som igjen ble ansett som den store skjøgen, sier Davidsen.

Særlig fokuset på skjærsilden knyttet halloween til katolisismen og overbeviste puritanerne.

– Om katolske røtter er avgjørende, burde vi ikke også avvise jul- og påskefeiring, spør Skaperkraft-rådgiveren retorisk.

Han mener at handelsstandens kommersialisering av halloween og julen er mer treffende kritikk. Denne type halloween-feiring fengslet USA på 1930-tallet som en reaksjon på økonomiske nedgangstider etter børskrakket i 1929.

Gjeninnta kulturen

Verken Ansgar-teolog Martin Jakobsen eller Bjørn Are Davidsen ser halloween som en farlig blanding av religioner.

– Her vil jeg si et tydelig nei, innleder Jakobsen, og henviser til at Paulus tillot spising av brukt kjøtt fra avgudsofringer (1 Kor 8,4), og konkluderer med at «ved ham er alle ting».

– Tradisjoner har ofte mange røtter, men det er opp til oss hva vi fyller dem med. Prøv alt og hold fast ved det gode. Vi tror for eksempel ikke på bønn for de døde. Derfor dropper vi det og fyller det med noe annet.

Davidsen mener kristne må gjenerobre høytider som halloween.

– Istedenfor å distansere oss, og dermed tillate andre krefter å redefinere halloween, så må vi heller heve oss over dette. Halloween har en type kristne røtter og sier oss noe om livets alvor, om døden og dermed evangeliet. Den gir oss gode kort på hånden.

Davidsen fnyser av ideen om at halloween er satanisk og bærer med seg demoniske krefter, slik Helgestad og Grambo hevder.

– Hovedpoenget med halloween var fra gammelt av å le av døden og ondskapen. Og som C.S. Lewis skriver i boken «Djevelen dypper pennen», så hater djevelen å bli gjort narr av. Det tåler han rett og slett ikke. Så den påstanden faller på egen urimelighet.

Heller ikke Jakobsen virker merkbart redd.

– Som kristne tror vi på Jesus og ikke på Satan. Kristus seiret over Satan, over mørket, over døden. Vi har ingenting å være redd for.