Hans Inge Fagervik – motvillig kristen-artist i 50 år

I sommer er det akkurat 50 år siden den kjente trubaduren fra nord gjorde musikken til sitt levebrød. Det skal blant annet behørig feires under Skjærgårdssang i Langesund om noen dager.

Der stiller Hans Inge Fagervik på scenen med et knippe nyskrevne låter samlet på et flunkende nytt album som kommer ut i disse dager.

Hans Inge Fagervik skrev sine første sanger allerede som tenåring. Da han ble en kristen, fikk sangproduksjonen fart i seilene, og den første plata, «Hans Inge» var det den kjente svenske duoen Curt og Roland som produserte.

– Jeg var så beskjeden at jeg ikke turte å si nei når slike kjendiser ringte, husker Hans Inge.

Så ble han oppdaget av plateselskapet Storm, med Finn Pedersen i spissen.

Fagervik er fra Seløya på Helgeland, og bodde mange år i Svolvær, Finnsnes og Bodø. Paradoksalt nok har den kjente sangen hans «Bare ikke nordover», ført mange søringer nordover.

Bare ikke nordover

– Ni prester har kontaktet meg og sagt at det var den sangen som førte dem nordover for en periode. Og noen har blitt. Sykepleiere, leger, politi, lærere, ja folk fra mange forskjellige yrker har meldt meg om akkurat det.

For Hans Inge selv bar det imidlertid etterhvert sørover. Nå har han funnet seg godt til rette på sørlandsøya Tromøya, der kona hans, Merete er fra. Fra de store vindusflatene i stua er det fri utsikt til det åpne havgapet. I hagen samler han og kona Merete ofte naboer til sommerkonserter.

I kristennorge er Fagervik antakelig mest kjent for sin sterke påskesang, Thomas sang, som synges i bedehus, kirker og menighetshus over det ganske land 1. påskedag.

Troskrise

– Den ble til midt i en krisetid. Jeg hadde begynt å jobbe i en menighet i Bodø, men kom inn i en troskrise for å ta betalt for å snakke om Gud. Det balla seg til for meg, sier Hans Inge, fortsatt på klingende nordlandsdialekt.

Midt i dette tankekjøret gikk han en dag til kirken og satte seg ned bak pianoet. Her sang han ut det han følte.

– Jeg bare sang ut, uten tanke på å lage en sang. Men en ungdom hadde kommet seg ubemerket inn i kirken, hørte hva jeg sang, og skrev ned teksten.

Thomas sang, som så dagens lys den dagen ble en så markant opplevelse for Hans Inge at han ikke klarte å synge den før et halvt år senere. Da den var framført, trengte han to timer helt alene for å fordøye følelsene.

Men Hans Inges karriere har nådd mye lengre enn til kirkeveggene.

Den folkelige artisten holder opptil 150 konserter i året og er slik en av de mest aktive norske artister. Han har holdt konserter i 25 land og fått takkebrev fra så forskjellig hold som African National Congress i Sør-Afrika og Vatikanet, for sangene om Mandela og Mor Theresa. I tillegg til egne utgivelser, har han også skrevet for teater, musikaler og kabaret.

– Det er kanskje de sangene som har berørt flest mennesker i hjerterota, reflekterer Fagervik.

Sviktet troen?

Da han ga ut albumet Drømma og karneval på midten av 80-tallet, var han allerede godt etablert som kristen-artist. Populariteten hadde tatt fullstendig av. Så mye at Hans Inge syntes det ble problematisk:

– Jeg følte at Jesus ble en underholdningsfigur og det ble fryktelig gærnt for meg at folk skulle betale så og så mye for å få Jesus-sanger servert, forteller Fagervik.

Da plata Drømma og karneval kom ut, ble spørsmålene om konsert i frikirkenorge borte. For da var ikke Jesus med i alle sangene.

En dag gikk han gikk inn i en liten kristen bokhandel i Oslo. Det sto en dame bak disken, og en gammel dame satt på en stol ved siden av.

– Da den yngste kjente meg igjen, sa hun: «Har du sluttet å synge om Jesus?» Da sa den eldre damen: «Han er sikkert bare lei av å synge for dem som sitter på første benk. Han ønsker sikkert å synge for dem som sitter lengre bak. Og de forstår jo ikke alltid det kristelige språket».

Så henvendte damen seg til Hans Inge og sa: «Om du ønsker å synge for dem som sitter bakerst, så må du ikke bry deg om skrikerungene på første benk som roper, mere Jesus, mere Jesus,» som om Jesus var et slikkeri.

Stemplet ut av troen

– Hans Inge forteller om en predikant som angrep ham en gang for at det ikke var nok Jesus i sangene hans. Predikanten var også kunstmaler.

«Men når du maler, maler du vel ikke bare korset?» spurte Hans Inge. Sannheten var at predikanten hadde aldri malt et eneste kors, bare naturbilder.

Siden kom han til Christian Artist i Holland, en festival for kristne kunstnere av alle slag, arkitekter til dansere, malere, sangere, klovner, musikere og andre. Der ble han plutselig kalt en kunstner og velsignet for det.

– I den grad jeg tør å kalle meg en kunstner, så er mine sanger mitt maleri, og mine konserter en utstilling, sier Fagervik.

Kommunikasjonsproblem

– Det var en som sa om min far at «han sa ikke så mye han Karl, men du verden som han levde!» Så begynte tårene å renne. Ofte er våre ord med og stenger dører i stedet for åpne for evangeliet. Men godhet, vennskap, kjærlighet og omsorg kan ingen lukke igjen døren for.

Hans Inge er bekymret for den neste generasjonen.

– Hvor er de som skal bringe den kristne kulturen videre når alt bare handler om oss, spør han.

– Det er sånt man tenker på når man sitter her og sliper og finskjærer sanger og melodier, forklarer han.

Farvel, Marita har reddet liv

Sangen Farvel, Marita er den mest kjente av alle Fagerviks sanger, særlig i ikke-kristne sammenhenger.

– Det er den sangen som har ført til flest omvendelser, selv om den ikke nevner navnet Jesus. Jeg har fått over 50 henvendelser fra mennesker som har funnet Jesus i den sangen. Og enda flere som har søkt hjelp og kommet ut av sitt rusproblem. Det har hjulpet meg å forstå hvordan en sang kan kommunisere, forklarer Fagervik

Han nevner for eksempel en pappa som hadde bestemt seg for å drepe mennene som hadde tatt livet av hans egen sønn. Han hadde kjøpt våpen og alt var planlagt.Men en morgen satt han på jobb og hørte på radioen. Da Farvel, Marita ble spilt, brøt han sammen, endte på gulvet i fosterstilling. Der og da rant alt hatet bort.

– Jeg får stadig sånne henvendelser, der folk blir berørt og forvandlet. Da får det bare være om sangene ikke kan brukes i kristen sammenheng, mener Hans Inge.

Vil berøre

Han har endt opp med å ett eneste ønske for sine konserter: At folk skal gå berørt fra konserter, om det så bare er en banal kjærlighetssang de blir påvirket av.

– Det viktigste er at jeg når inn til hjertene, sier han.

Han er overbevist om at musikken har en egenverdi som vi heller ikke må underkjenne.

Skriver om det vanlige livet

Hans Inge har bestemt seg for å være tro mot seg selv. Han skriver helst sanger om det vanlige livet folk kjenner igjen.

– Det passer meg bra. Jeg synes mest om de vanlige dagene. Vi må tørre å la troen vår stå i siluett mot livet sånn som det er.

Sangen «Stormfuggel» som er tittellåta på den nye plata, tar utgangspunkt i skogen på Hove i Arendal, som er blitt så mishandlet av vær, vind og sjø at de burde ha gitt opp, men de har klart seg. Det samme skjer med stormfuglene som bare er på land når de legger egg.

–Alle har vi opplevd noe i livet som har vært i stand til å ødelegge noe for oss. Sangen er en hilsen til alle som har blitt rammet av stemmen som sier at man ikke er bra nok. Og om hvor viktig det er å omgi seg med folk som sier at du er god nok som du er.

Nåde setter fri

Temaet nåde har fått en egen sang på den nye plata. Den sangen tror Fagervik kan få betydning for mange.

«Da hadde ikke fortida lenger noen regi. Fortida har ikke lenger noe å si. Ta imot nåden og kjenn du er fri», synger Hans Inge.

– Det er så lite nåde i dagens samfunn. Nåden er helt for seg selv, uten krav. Kan vi formidle den til folk, er mye gjort. Vi går alle og kjenner på at vi kommer til kort, godt hjulpet av sosiale medier og en kynisk industri som spiller på vårt dårlige selvbilde.

Selv opplevde Hans Inge skilsmissen fra sin første kone på 80-tallet, som et voldsomt nederlag.

– Vi skulle tjene Gud og hadde så åpent hus at vi mistet privatlivet vårt. Det som skulle være mellom oss to. Vi glemte oss selv midt i ønsket om å leve for noe større. Jeg gikk inn i et vondt mørke.

Fant kjærligheten på nytt

Det skulle gå mange år før han fant kjærligheten igjen. Da han hadde konsert under Trebåtfestivalen i Risør, traff han Merete, som var 15 år yngre.

Først var han i tvil. Var aldersforskjellen for stor? Men med full aksept fra sin kommende svigerfamilie og sine sønner, var det bare å kjøre på, sier Fagervik. Han titter takknemlig opp på Merete, som stikker innom stua for å servere rundstykker og kaffe.

De to gleder seg begge over et samliv de ikke trodde var mulig oppleve, og tre felles sønner.

– Det har vært en utrolig rikdom. Vi har stått sammen. Til tross for at vi har sterke meninger begge to, har vi nesten ikke hatt noen konflikter.

I tillegg til å ha stått på scenen sammen med sin mann i kabareter og teater, har Merete vært leder for Kirkens Bymisjon og nå dirigerer hun byens demenskor.

Engasjementet for andre mennesker deler de to som en brennende lidenskap.

Hans Inge Fagervik tusler ut i hagen med den flotte havutsikten, og viser hvordan han har bygget en nedfelt sittegruppe i ly for pålandsvinden.

Akkurat slik ønsker han at sangene hans skal virke. Til trøst og oppmuntring når livet stormer som verst.