Hans-Jørgen (67) var fortapt i rus: – Legene ga meg tre måneder igjen å leve

Det er jul i nordlysbyen Alta. Året er 1997.

Inne i husene sitter familier og hygger seg med NRKs julekalender «Amalies jul» mens flammen fra peisen skaper en lun og varm atmosfære.

Men i huset hvor Hasse Andersen befinner seg, kommer de eneste flammene fra lightere og fyrstikker som holdes opp mot diverse rusmidler.

Han og de andre rusmisbrukerne har samlet seg for å dempe de tunge følelsene som vintermørket og kulda bringer med seg i desember med alt fra alkohol til tyngre stoffer.

Rusen som beveger seg inne i kroppen Andersen gir bare små gnister av varme.

Han mimrer. Tenker tilbake til da han gikk på søndagsskolen som liten gutt. Det var trygt og godt. Så viskes minnene bort når en ny bølge med rus skyller over sansene hans.

Utover kvelden begynner han å bli virkelig dårlig og klarer til slutt knapt å stå på beina. De andre kaster ham ut, og sjanglende går han til nabohuset og ber dem ringe etter en ambulanse.

I all hast blir Andersen fraktet til det lokale helsesenteret. Legene gjør en sjekk av den skrøpelige kroppen som har kommet inn dørene, før en av dem går inn til rusmisbrukeren og sier:

– Fortsetter du denne livsstilen er du død innen tre måneder.

Nabo med pinsemenigheten

– Jeg var fullstendig ødelagt da legene fant meg og ga meg tre måndere igjen å leve. Likevel havnet jeg rett på kjøret igjen.

Hasse Andersen er blitt 67 år og ser tilbake på episoden i 1997.

I dag er han helt rusfri, far til fire og bestefar til snart ni.

I tillegg er han daglig leder for Hjerterom i Alta sentrum. Et tilbud for trengende i lokalsamfunnet som startet som et prosjekt mellom flere lokale kirkesamfunn.

Nå er det snart jul i 2021, og lokalet har han og de frivillige dekorert med hjerter og julelys.

Kontrasten er stor fra da Andersen på 90-tallet var tung rusmisbruker og ifølge seg selv levde i et konstant mørke.

Han bodde på et lite rom i Bossekop, like ved siden av Pinsekirken Filadelfia Alta. En søndag i ny og ne var han innom menigheten. Han merket en spesiell atmosfære i rommet.

– Hver gang jeg besøkte dem var det som om noe holdt rundt meg og ønsket at jeg skulle bevege meg. Jeg klarte ikke sette helt ord på hva det var den gangen, sier Andersen.

Da to av de tre månedene legene hadde gitt ham var gått, fikk han en uventet telefon.

Ned på kne

Evangeliesenteret i Karasjok, som hjelper rusavhengige med avvenning og hjelp til å starte et nytt liv, hadde fått høre om Andersen og fått tak i nummeret hans.

De tilbød ham å bo hos dem og samtidig få en mulighet til å stable livet sitt på beina igjen.

– Av en eller annen grunn følte jeg meg lysende klar da telefonen kom. Jeg takket ja umiddelbart, forteller Andersen.

Bestyrerparet ved Evangeliesenteret møtte sin nyeste gjest på rommet etter at han ankom.

De snakket lenge med rusmisbrukeren, og spurte om de kunne be for ham.

Andersen gikk med på det, og det siste han husker er at de satt seg ned på kne foran senga hans og velsignet ham.

– Jeg må ha sovnet som en stein. Neste dag følte jeg mer mer opplagt enn på veldig lenge, forteller han.

Tok imot Jesus

Forundret over hele opplevelsen, og hvor bra han følte seg, begynte Andersen å mimre igjen.

– Jeg gjenkjente følelsen fra da jeg var liten gutt på søndagsskolen. Følelsen av trygghet.

Andersen gikk inn på rommet sitt den kvelden og ba til Gud om å bli frelst. Han hadde aldri vært mer sikker i sin sak.

– Jeg forstod at jeg ikke kunne bli rusfri bare ved egen hjelp. Etter at jeg ga mitt liv til Jesus, 20. februar 1998, har jeg ikke sett meg tilbake igjen, sier Andersen.

Pottemakeren

Lovsang, prekener, turneer til bedehus i Finnmark og tett oppfølging for å bli avruset. Andersen tok imot alt og tok mange steg i løpet av året på Evangeliesenteret i Karasjok. Både fysisk og åndelig.

– Selv om det var hardt arbeid, ble lysten på å ruse seg ble stadig mindre. Men lysten etter å gå etter det kallet som Gud gir oss bare vokste. Det var en fantastisk tid, sier han.

Spesielt historien om pottemakeren fra Jeremia kapittel 18, i Bibelen festet seg ved ham.

– «Se, som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd». Det er fantastisk å tenke at Herren kan forme oss. Jeg sa til Gud at nå har jeg lagt meg på dreierskiven. Form meg slik du vil.

Da Andersen lukket døra til Evangeliesenteret i Karasjok bak seg, opplevde den tidligere rusmisbrukeren at det åpnet det seg nye dører.

Tilbud fra klassevenninne

Andersen flyttet til Billefjord i Finnmark sammen med sin kone han hadde møtt på turné med Evangeliesenteret. Han forteller at han falt pladask for hennes personlighet og utstråling.

– Det var kjærlighet ved første blikk, sier han med et smil.

Sammen fikk de ei datter i år 2000 og Andersen hadde i denne perioden flere ulike småjobber. Alt fra å kjøre brøytebil til å bidra i ulike kommunale prosjekter rettet mot rusmiljøet.

I 2008 ble han derimot arbeidsufør. Men seks år senere fikk han et uventet tilbud fra en tidligere klassevenninne i Alta.

– Elin og venninnen hennes Margit hadde vært med å starte en møteplass blant annet for rusmisbrukere. De tenkte på meg og spurte om jeg ville hjelpe til hos dem. Det synes jeg hørtes veldig riktig ut for meg, forteller han.

Hjerterom ligger midt i Alta sentrum. Flere lokale kirkesamfunn og andre aktører er i dag sammen om om å støtte arbeidet hvor hensikten er å skape et møtested hvor alle kan føle seg velkommen og oppleve nestekjærlighet. For to år siden fikk de også organisasjonen Blå Kors med på laget.

I 2014 flyttet familien til Alta og Andersen begynte å bidra i både driften og som en ressurs blant gjestene.

Han merket at han fikk en god kjemi både med de frivillige og de besøkende.

– Jeg har selv vært i mange av gjestenes sko. Betydningen av å komme et sted du blir sett og lyttet til er enorm, sier Andersen.

Utpekt som arvtaker

Noen år senere fikk Margit tilbud om ny jobb og Elin bestemte seg for å flytte til Kirkenes. De to lederne av møtestedet hadde utpekt Andersen som ny daglig leder.

– Jeg er kanskje ikke den flinkeste til å gi ordre og delegere, men jeg får høre at jeg er en person folk lett kommer til og som har en samlende kraft, sier han.

Andersen kjente på ansvaret han var i ferd med å ta på seg.

– Samtidig hadde jeg den samme følelsen som da jeg satt i pinsemenigheten i Alta for mange år siden. Noe dro i meg for å skape bevegelse, sier han og fortsetter:

– Jeg har sagt til Herren i alle år: bruk meg! Dette føltes som nok en dør Gud åpnet for meg og da ble det naturlig for meg å gå inn. På samme måte som at jeg skulle takke ja da jeg fikk telefonen fra Evangeliesenteret, forteller Andersen.

Opplever å nå inn

Hjerterom holder åpent alle hverdager. Gjestene får servert mat og kaffe mens de deler fellesskap med hverandre og de frivillige.

Hver dag klokken 13 er det ord for dagen. Hvem som holder den ti minutter lange andakten varierer mellom alt fra de frivillige til gjester fra fjern og nær. Litt sang blir det også iblant gitt tid til.

– Selv om Hjerterom ikke direkte er tilknyttet noen menighet, er det evangeliet som gjennomstrømmer alt vi gjør. Bare se på veggene rundt her.

Andersen peker mot et par store bilder med påskrifter som «Størst av alt er kjærligheten» og «Du er du og du duger» .

– I starten trakk en del seg unna da vi delte fra Guds ord, men nå opplever vi at mange lytter og følger med. Samtalene vi får ha i etterkant er ofte veldig fine, forteller han.

Gjestene på møtestedet er som regel rusmisbrukere, psykisk syke, ensomme eldre og andre som har behov for et fellesskap.

De blir møtt av en håndfull frivillige med hvert sitt navnskilt med et hjerte på.

– For mange krever det stort mot bare å gå ut av døra hjemme. Å huske navn er heller ingen lett oppgave. Derfor prøver vi å møte gjestene våre med et smil og bygge relasjoner fra starten av.

– Hvordan er det å jobbe på et slikt sted?

– Jeg er priviligert som har en jobb hvor jeg møter et sånt fantastisk engasjement fra de frivillige som stiller opp. Så merker jeg at Gud jobber her. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag, sier Andersen.

Må flytte

Etter nyttår skal lokalene hvor blant annet Hjerterom befinner seg rives. I løpet av noen år vil et nytt og moderne bygg stå klart.

I mellomtiden vet ikke Andersen hvor møtestedet skal holde hus.

– Vi er rolige og stoler på at Gud legger til rette for oss. Det viktigste er at gjestene våre har et sted å komme til, og det er jeg sikker på at de får.

Selv fyller han 67 år i desember og kan med det pensjonere seg. Men han trekker igjen fram pottemakeren og vil ikke la alderen ta kontroll på fremtiden.

– Jeg tror vi går spennende tider i møte og at Hjerterom er her for å bli. Jeg har mye å gi og er langt ifra tom. I mitt liv har jeg latt meg lede og formes av Gud. Det tenker jeg ikke å stoppe med nå, sier Hasse Andersen.