Har Pinsebevegelsen en svak dåpsteologi?

Jeg har gleden av å jobbe i Stefanusalliansen. Der møter jeg kristne fra alle lag, og det er en berikelse. Selv om jeg trives i dette åpne landskapet ser jeg fortsatt på Pinsebevegelsen som mitt hjem. Av og til ser man pinsekarismatikere som endrer teologi og kirkesamfunn. Det er kanskje ikke så rart. Vi lever i en fragmentert tid hvor mye er i bevegelse, og det gjør at man søker trygghet og dype historiske røtter.

Et eksempel på en slik reise er tatt av Kristian Yndestad. Jeg leste nylig et intervju med ham i Dagen. Han har jobbet med barn og ungdom i Credokirken, en tidligere trosmenighet som står nært Pinsebevegelsen. Han skal nå bli pastor i Bergen Indremisjonsforbund. Først vil jeg gratulere ham med jobben og takke ham for at han stiller seg villig til tjeneste. Så har jeg lyst til å trekke fram noe fra intervjuet som ertet tankene mine litt.

Bekjennelseshandling

Yndestad uttalte seg om sitt nye dåpssyn. Det fikk meg til å reflektere rundt min egen dåpsteologi. Den ene setningen skrives slik: «Jeg opplevde at mitt syn på dåpen falt litt fra hverandre i møte med det Bibelen sier om dåp. Før forsto jeg det bare som en bekjennelseshandling, men dåpen er et paktstegn og det er Gud som handler i dåpen.»

28-åring med bakgrunn fra trosbevegelsen blir forsamlingsleder i Bergens Indremisjon

Min opplevelse er at jeg er vokst opp med en dåpsteologi som rommer mer enn at dåpen bare er en bekjennelseshandling. Dåpen er en lydighetshandling, en samvittighetspakt, og slik kan jeg ramse opp. Dåpen har en sentral plass i pinsevennenes tro og lære. Stopp en hal; dette er ikke en full utleggelse av Pinsebevegelsen dåpssyn. Her er det mer å øse av. Dette er først og fremst Daniel som tenker høyt. Da var det avklart. Jeg fortsetter.

Mønster

Vi finner et hovedmønster i Bibelen. Dåpen er en naturlig del av det å være kristen. Frelse og dåp henger sammen. Det er som hånd i hanske. Vi blir ikledd Kristus (Gal 3,27). Dåpen er som en giftering, et paktstegn på hvem man tilhører.

I Apostlenes gjerninger kapittel 10 kan vi lese om Kornelius' hus. Der ser vi at Den Hellige Ånd kom overraskende på dem mens Peter preker. De ble fylt av Ånden og talte i tunger selv om de ikke var blitt døpt. «Disse har fått Den hellige ånd slik som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt?» Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn (Apg 10,47–48).

I kapittel 16 møter vi en fangevokter som også blir døpt med hele sitt hus, og om det var satt noen aldersgrense der – eller noen andre kriterier – det vet vi ikke. For meg virker det som Gud har en evne til å gå utenom skjemaet.

Pentekostal teologi

Er vår teologi for svak? Jeg vet ikke. Da jeg jobbet som pastor, fikk jeg et spørsmål fra en ung mann. Han lurte på om han kom til helvete hvis han ikke ble døpt. Mitt svar ble nei. Da så han ingen grunn til å la seg døpe. Jeg mumlet fram det jeg hadde lært, men det gikk i ball for meg. Her har jeg hatt en vei å gå.

Det er en fordel at Pinsebevegelsen har blitt styrket med en utdanning på et høyere nivå, jeg tenker på HLT og andre valgmuligheter. La oss heie på dette, skape læringsarenaer og ha rom for dialog. Men la oss ikke bare begrense dette til akademia, la det prege menighetene vi er en del av.

Hvorfor skal ungdommer la seg døpe når vi ikke klarer å sette ord på dybdene i dåpen? Kanskje det bare er jeg som kommer til kort? Det burde vært skrevet mer om pentakostal teologi på norsk, tenker jeg.

Kapitulasjon

Noen ganger hører jeg folk si: «Jeg har døpt meg.» Jeg har sikkert sagt det også. Men det er en upresis setning. Man lar seg døpe. Det er Gud som virker i dåpen. Før dåpen bekreftes det at man vil følge Kristus. I dåpen blir man begravd. Så blir man reist opp igjen for å begynne en ny vandring. Det handler ikke om å prestere, men å kapitulere. Vi går i hans ferdiglagte gjerninger.

Bærekraftig

På en måte synes jeg det er vakkert at barna blir båret til dåpen i andre sammenhenger, for meg er det et bilde på hvordan Gud bærer oss.

Men hva med troens dåp? Jeg visste at du kom til å spørre om det. Troen er selvfølgelig avgjørende. Troen er som et sennepsfrø som kan vokse. Tro kan flytte fjell. Men det er vel ingen av oss som er sterke nok til å bære Gud. Når jeg er troløs så er han trofast.

Her trenger vi kanskje å styrke vårt språk? For eksempel, finnes det en kollektiv tro? Hvordan kan det se ut? Hvordan er det å være i fellesskapet med de troende når man sliter med tvil? Er det ikke sånn at de som er sterke skal bære de svake?

Baptistisk dåp

Selv om jeg synes det er vakkert å se et barn som blir båret til dåpen, så tenker jeg at den dåpen jeg er vokst opp med i Pinsebevegelsen holder mål. Det er sånn jeg ser på det nå. Men om jeg skulle ta feil, er jeg ikke redd for det.

Jeg tror at et baptistisk dåpssyn også er bærekraftig. For det handler ikke om å stupe elegant fra tieren for å vise hvor god man er. Man slår seg ikke på brystkassen etter dåpshandlingen.

Dåpen handler dypest sett om at det er noen som holder deg fast og som sørger for at du kommer opp av vannet igjen. Tror du på det?

Kommentaren tidligere publisert på bloggen Daniel i løvehulen.