Helbredelsens hodepine

«Eg trur at Gud kan helbrede oss. Det har eg alltid gjort, og det gjer eg endå. Men det har ikkje skjedd for meg».

Allerede som tenåring fikk Karoline Hals Notland (23) påvist MS, eller multippel sklerose. Som et ledd i behandlingen måtte hun ta noen tabletter som gjorde henne dårlig. Samtidig trodde hun Gud for en helbredelse, forteller hun i ukens Korsets Seier (s. 10-14).

Mange ba for den unge kvinnen. Hals Notland begynte å føle seg frisk, sett bort ifra tablettenes plagsomme effekter. Hun begynte å spørre seg selv et spørsmål som er svært relevant og gjenkjennelig for kristne generelt, særlig karismatikerne:

«Korleis kan eg vete at eg har blitt helbreda viss eg har tillit til desse tablettane og ikkje til Gud?»

Dermed sluttet hun med medisinene – uten å fortelle mamma og pappa.

For folk flest er det dårskap, men for karismatiske kristne med tiltro til Guds Hellige Ånd gir det mening. Selv har jeg vokst opp med nære relasjoner som har vært syke eller skadet store deler av livet. Samtidig holder de fast ved håpet og troen på helbredelse.

Inspirert av Hals Notlands personlige fortelling har jeg de siste to-tre timene bladd opp de stedene jeg kunne finne om helbredelse i Bibelen. Det er ganske mange steder, og det slår meg nok en gang at dette med helbredelse skal være enkelt, som en selvfølgelig del av kristenlivet.

En vanlig innvending er at utbruddet helbredelser var beregnet for de første kristne, som et slags startskudd for kristendommens utbredelse. I så fall er det rart at Jesus sier «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen.»

Mange helhjertede, velmenende karismatikere har prøvd å finne frem til en oppskrift i Bibelen med en dose tro, syndserkjennelse samt tilgi sine skyldnere. I seg selv er svært fornuftig å lete i Bibelen etter svar. Utfordringen med oppskriften er skyldfordelingen derpå når helbredelsen ikke skjer.

Er det meg det står på? Hvem er det jeg ikke har tilgitt? Hvilken synd har fått manifestere seg inni meg? Tror jeg ikke nok?

Eller er det Gud sin skyld? Er han ikke den jeg trodde? Er han ikke allmektig? Elsker han meg ikke? Er det Bibelen som ikke stemmer?

Det er her vi pinsevenner bør vurdere å omfavne ordet mysterium, selv om det ikke ligger helt naturlig for oss. Bibelen understreker at hver av oss ser stykkevis og delt.

Det betyr verken du eller jeg ville kunne forstå Gud eller Bibelen fullt ut. Ingen av oss vil motta alle åpenbaringene som låser opp hele Bibelen for vårt begrensede sinn.

Med andre ord: Jeg trekker ikke Bibelen, Gud eller løftene om helbredelse i tvil, men meg selv og min forstand. Og i det tror jeg det finnes trøst, hvile og sannhet.