Helsebyråd Beate Husa (KrF): – Jeg kan kjenne på ensomheten

Hun er en av de som har tatt beslutninger som har berørt livet til titusenvis av mennesker. Som helsebyråd i Bergen har hun nettopp måttet innføre nye lokale smitteverntiltak mens resten av landet åpner opp.

Med raske skritt kommer hun gående til det avtalte møtestedet ved inngangen til parken, like i nærheten av der hun bor på Kronstad i Bergen.

– Jeg er spent på hvordan de nye tiltakene vil bli mottatt, sier hun mens hun går foran til en benk innerst i parken. Der setter hun seg ned oppå piknikbordet.

Siden korona brøt ut har hun fått mye medieoppmerksomhet.

På to hjul for å redde byen

I innboksen sin har hun 161 ubesvarte e-poster. De skal hun bruke kvelden på å jobbe seg gjennom. Jobben krever at hun alltid er påkoblet.

Som alenemor til tre barn og aktiv politiker, har tidsklemmen vært en del av livet i mange år.

– Jeg har ikke hatt tid til så mye fritid, sier hun og ler.

Eneste kristne i klassen

Selv om Beate Husa i dag er komfortabel med oppmerksomhet, var det absolutt ikke slik da hun vokste opp på Kleivane på Sotra vest for Bergen.

– I klasserommet var jeg den som prøvde å ta så lite plass som mulig, sier hun.

Husa forteller at hun ikke var blant de populære, og at hun ble mobbet på barneskolen fordi hun var den eneste fra en kristen familie.

– Jeg våget ikke å være meg selv, sier hun.

– På ungdomsskolen var jeg opptatt av skolearbeid og opptatt av å få gode karakterer, og jeg ble motivert av spesielt en lærer som var flink til å gi ros og anerkjennelse, sier hun.

Opplevelsen av å kunne være seg selv kom ikke før hun begynte på videregående. Da kom hun i en ny klasse, og Husa opplevde det som en blomstringstid.

– Der kunne jeg tre ut av den plasseringen som jeg opplevde omgivelsene hadde gitt meg og som jeg ikke alltid kjente meg igjen i, sier hun.

– Det er litt vittig at jeg er helsebyråd, sier hun.

Som ung ønsket hun aldri å jobbe med helse, for hun var redd for blod og sprøyter.

Mens hun smiler bredt, forteller hun om at drømmen var å bli lærer. Men på en omvisning på videregående ble hun fascinert av alle skrivemaskinene og dermed ble drømmen å jobbe på kontor.

På tross av drømmen om å bli lærer endte hun opp med samfunnsøkonomistudiet.

– Jeg grein meg egentlig gjennom det, for jeg syntes det var vanskelig. Jeg passer mer inn i samfunnsfagene, sier hun.

Samtidig ga det en mestringsfølelse å fullføre noe som hun syntes var krevende.

Fra Levende Ord til Den norske kirke

Hele barndommen gikk Husa i kirken med familien. Som ungdom opplevde hun at det var mye fokus på synd og at man ikke var god nok for Gud. For henne virket Gud som en fjern og sint figur.

– Jeg var på en måte kristen med hjernen og ikke med hjertet, sier hun.

I 1996 begynte hun å gå i Bergen Kristne Senter, en menighet med sterke impulser fra USA. Her opplevde hun å få en personlig relasjon til Gud.

Etter hvert ble Bergen Kristne Senter innlemmet i Levende Ord, den ledende menigheten i trosbevegelsen i Norge. De hadde en mye mer ekspansiv tilnærming, og Husa savnet det nære fellesskapet hun satte pris på fra tidligere.

– Jeg opplevde at utviklingen i Levende Ord gikk i en retning jeg ikke trivdes med, sier hun.

I 2004 sluttet hun i Levende Ord, og begynte året etter å gå i Den norske kirke.

– Etter en tid i frimenighet følte jeg at jeg hadde fått utvikle den personlige relasjonen til Gud, og det førte til at jeg kjente, og kjenner fremdeles, på en mye større mening og glede i ritualene og liturgien, sier hun.

Alene som alenemor

Husa har vært alenemor store deler av oppveksten til hennes tre barn, etter at hun ble skilt.

Mange av de kristne rundt henne ble fjerne i forbindelse med skilsmissen. Det virket som at de ikke visste hvordan de skulle takle det.

I tillegg til familie var det særlig en venninne som støttet henne og forsto sorgen hun opplevde.

– Hun skjønte det, sier Husa.

Øynene blir blanke.

– Hun er nok min beste venninne i dag, sier hun.

– Hvordan påvirket denne skilsmissen troslivet?

– Jeg har aldri følt meg så nærme Gud som i denne perioden. Det står jo et vers i Salmene om at «Herren er nær hos dem som har et med sønderbrutt hjerte», og dette verset var til stor trøst for meg, sier hun.

Husa opplever at mange tenker at skilsmisse skjer fordi man gir opp for tidlig. Dette har hun liten tro på.

– Jeg opplevde at andre kom med påstander om hvordan man burde ha håndtert det uten å ha kontekst. På den tiden var jeg nok litt for opptatt av hva andre sa. Jeg håper mine opplevelser har lært meg å være litt mer forsiktig før jeg har sterke meninger om hva andre står i uten å kjenne detaljene, sier hun.

Skaffet barnehageplasser

Drømmen var aldri å bli politiker, men da hun som småbarnsmor opplevde å vinne fram da hun kjempet for flere barnehageplasser i hjemkommunen, ble politikken veldig aktuell for Husa.

– Jeg fikk blod på tann og meldte meg ved første anledning inn i KrF, sier hun.

Det at hun var en av de få kristne på barneskolen, mener hun kan ha vært god erfaring for henne og har gjort henne mer komfortabel med å være litt motstrøms. Dette kom nok også til nytte i kommunestyret, der hun ble valgt inn som eneste fra KrF.

– Jeg leste nok dokumentene grundigere enn de fleste og har alltid vært opptatt av å ha faktaene på plass, sier hun.

– Trodde aldri jeg skulle få barn

– Hva er det mest overraskende du har opplevd?

Husa tenker seg litt om før hun svarer bestemt:

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få barn.

– I oppveksten tenkte jeg på meg selv som en person som kom til å være alene. Nå er jeg jo alene, så det hadde jeg sånn sett rett i, sier hun.

Samtidig forteller hun at det er en status «man håper kan bli forandret på».

– I barndommen tror jeg det handlet om at jeg ikke hadde så høy selvtillit og kanskje tanker om å ikke bli valgt av noen, sier hun.

Husa uttrykker at ønsket om å kunne dele livet med en partner er der.

– Jeg skal ikke legge skjul på ønsket om tosomheten, og jeg kan kjenne på ensomheten. Den er sterkest når det er sommerferie og julefeiring, sier hun.

Popmusikk

– Det er jo en milepæl å snart skulle fylle femti. Jeg har forberedt meg på det, blant annet ved å slutte å farge håret, sier hun.

– Hvilken musikk hører du på?

– Jeg har faktisk nettopp skaffet meg airpods, og det er så gøy å bruke de. Jeg hører nok mest på det som er populært av popmusikk. Jeg liker også godt Solveig Leithaug sin musikk. Ellers hører jeg en del på true crime og lydbok. Jeg elsker skjønnlitteratur, sier hun.

Mye oppmerksomhet

På gaten blir hun gjenkjent av fremmede som nikker og smiler til henne. Tidligere på dagen var det en dame som klappet idet hun gikk forbi Husa.

– Det var rørende, sier hun.

Selv om Husa trives i jobben og koser seg i den hektiske tilværelsen, har også hun behov for en pause.

Denne pausen finner hun ofte i Leaparken.

Den grønne parken er som en oase mellom byggeplasser og mursteinshus.

– Her pleier jeg ofte gå på kveldene etter jobb for å se solnedgangen og snakke med Gud, sier Husa.