Her deler de et siste måltid på bedehuset før det skal rives

– Jernbanen skal gå tvers gjennom trappen ute og gjennom møtesalen, sier Eli Kringlebotn og peker.

Det er et drøyt kvarter til møtet begynner, og folk er på vei inn i lokalet der stolene står på høyre side. På venstre side står et stort langbord som ikke er dekket ennå.

Når møtet er ferdig, skal alle samles der til et siste måltid.

– Tør ikke kjenne etter

Kringlebotn har gått fast på bedehuset i 46 år og har mange gode minner fra arbeidet.

På spørsmålet om hvilke følelser hun kjenner på før det siste møtet, svarer hun kjapt:

– Jeg tør ikke kjenne etter.

– Du tør ikke?

– Nei, vi har kanskje innstilt oss på at sånn er det, men det er ikke godt å vite.

«Dødsveien»

8. mai, på Norges frigjøringsdag, hadde styret i Stanhgelle Indremisjon satt en sluttdato for bruk av huset som ble bygd på 1980-tallet.

Huset ligger et par hundre meter fra det som på folkemunne kalles «dødsveien». Det har skjedd mange dødulykker på strekningen mellom Stanghelle og Arna, nord for Bergen, og faren for ras er stor.

Om drøyt ti år skal det være mulig å kjøre dobbeltspor mellom Bergen og Stanghelle.

For å få det til må bedehuset rives.

Ottar Dalseid, leder for Dale og Stanghelle Indremisjon, har bidratt i samtalene med staten og med Banenor de siste to årene. Han tenker at de ytre omstendighetene gjør det lettere å legge ned bedehuset.

– Om det hadde stått på økonomien eller at vi ikke hadde krefter til å drive det, da ville det vært en tyngre prosess, tror han.

Følelsesladet

Han erkjenner at det er følelsesladet å skulle legge ned arbeidet. Om de ville, kunne de fortsatt ut året, men styret syntes det var greit å avvikle arbeidet og ikke drive med «seigpining».

Dalseid har fått i oppgave å lede det aller siste møtet på bedehuset og deler et kjent vers fra Jeremia 29,11: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

– Dette var en epoke Gud lot oss få ha. Nå er arbeidet flyttet til Dale bedehus, sa Dalseid og avsluttet med en bønn: «Nå er tiden kommet for å avslutte arbeidet her i dette huset. Men jeg vil minne deg på alle de bønnene som har steget opp herfra.»

Et sted for åndelig vekst

For de rundt 30 personene som har møtt fram, er det vemodig å ta farvel med huset de har hatt et forhold til gjennom mange år.

Men flere er opptatt av at arbeidet skal fortsette – bare på et annet bedehus ikke langt unna.

En av dem er Ingrid Verpelstad. Hun forteller at huset og forkynnelsen har vært et sted for åndelig vekst.

– Hvordan opplever du denne kvelden?

– Vi feirer ikke at huset blir lagt ned, men det er heller ikke en voldsom sorg, for vi har et hus på Dale, rundt sju kilometer unna. Arbeidet går videre om vi ikke har et fysisk hus her. Vi er nødt til å se fremover, sier hun.

Livsviktig for troen

Ektemannen Arne ble kristen etter at de flyttet til Stanghelle i 1970. Noen år senere tok han mot til seg og gikk til nattverd i kirken.

– Det var da jeg ble frelst, sier han.

Et par år senere ble de begge engasjert på bedehuset og har vært det siden. Her har de blant annet vært engasjert i søndagsskolearbeidet.

Arne peker på at forkynnelsen og arbeidet har vært livsviktig for troen og er en viktig grunn til at han har blitt bevart som kristen.

Synd og nåde

Forkynnelsen denne kvelden handler om synd og nåde, ikke utypisk på et bedehus. Ole Corneliussen fra Nordhordland Indremisjon minner om at det er i «Guds hus» vi bor, et «hus» som ikke er gjort med hender og ikke kan rives ned.

– Dette huset er ikke det viktigste i verden, men det er mye minner og følelser knyttet til det. Men evangeliet går videre, sier han trøstefullt.

Korset på veggen

I drøyt ti år har det vært et samarbeid mellom bedehuset på Dale og bedehuset på Stanghelle. En viktig grunn er at det etter hvert ble for få personer til å etablere et eget styre.

Selv om de i dag er to forsamlinger på ett bedehus, så minker flokken, og de fleste er eldre.

Om kort tid skal stoler og inventar flyttes til bedehuset på Dale. Det siste som skal tas ned, er korset på veggen utenfor.

Kringlebotn forteller at korset forsvant for noen år siden. Noen fjernet det og kastet det ned i en ur like ved.

Da det ble hengt opp igjen, sørget man for at det hang litt høyere opp på veggen, og at det ble brukt solide skruer.

Fra 1896

Glassmaleriet på veggen foran vil bli tatt hånd om av Veivesenet. Det kommer fra den første kirken som ble bygd på Dale og som ble bygd i 1896.

– Det var egentlig starten på et bedehus, men så gikk de som skulle bygge tom for penger. Da sa han som var fabrikkbestyrer den gangen at han kunne finansiere byggingen forutsatt at det ble en kirke og ikke et bedehus, sier Dalseid.

I 1956 ble den gamle kirken revet og en ny ble bygd. Da fikk bedehuset på Stanghelle og Dale hvert sitt glassmaleri som har fått en fremtredende plass.

Bildet på fremre vegg viser den lidende Jesus på korset.

Blant de fremmøtte på bedehuset er det flere som er opptatt av hva som vil skje med glassmaleriet. De blir beroliget når Dalseid forteller at de vil be Veivesenet ta hånd om det for dem.

Åpen mikrofon

Når møtet er over, samles alle rundt det store langbordet på venstre side av salen. Et par bord må settes inn for at alle skal få plass, og når smørbrød, kaffe og te står på bordet, er det åpen mikrofon.

En etter en tar de ordet og henter fram gode minner om et hus som har rommet forsamlingsarbeid, barnearbeid, søndagsskole, korvirksomhet, Alpha-kurs, juletrefester basarer og bibliotek.

I bedehusets glansdager var det smekkfullt når de inviterte til julefest.

– Var det to eller tre ringer? spør noen. De husker ikke helt, bare at det var fullt.

Og på barnelaget kunne det komme mellom 60 og 80.

– Jeg husker at det var så fullt at jeg fikk bakoversveis, sier en som hadde fått i ansvar å holde andakt der.

– Vemodig, men godt

Britt Kydland er blant de yngste rundt bordet. Hun forteller til Dagen at hun begynte å gå på bedehuset som 13-åring, og at hun senere var aktiv i ungdomsarbeidet.

– Hva betydde det for deg?

– Veldig masse. Det har formet meg mye, vil jeg si.

– Hvordan er det å være her i kveld?

– Det er vemodig, men samtidig godt.

Kydland er med i koret Kilden som sang på møtet 8. mai.

– Det var veldig spesielt å synge på det aller siste møtet, sier hun.