Her er egne gudstjenester for innvandrere helt uaktuelt

– Jeg var ny i Norge tre dager. Torsdag, fredag og lørdag. Søndagen kom jeg til frikirken. Den dagen ble Norge mitt hjem, sier Garcito Chamsudin Abdo, som nå er søndagsskolelærer og forbeder i Bryne Frikyrkje på Jæren.

Hun kom til Norge fra Etiopia for 21 år siden, snakker bredt jærsk og har fast jobb på språkskolen, hvor hun lærer nye landsmenn om integrering. Alt dette takker hun menigheten sin for.

At kirken har en slik rolle er derimot ingen selvfølge.

– Kirken som integreringsversting

I avisen Dagen uttrykte misjonær Sigurd Grindheim nylig bekymring over manglende integrering i amerikanske kirker.

– Ingen steder er de etniske skillelinjene tydeligere enn i kirkene, uttalte misjonssambandsmannen som har bodd i USA i en årrekke.

Også i Norge har integreringsdebatten blusset opp igjen etter politidrapet på afroamerikanske George Floyd og mange demonstrasjoner som følge av episoden.

Abdo tror nettopp kirken har en spesiell forutsetning for å lappe sammen et splittet samfunn og gjenopprette tillit.

Menneskemøter avgjørende

– Det er ikke nok for en som kommer fra en annen bakgrunn og ser annerledes ut å bare lære om landet på skolebenken, påpeker norsketioperen og utdyper:

– Hvis vi ikke kan være åpne og hilse og spørre hvordan det går, blir det et gap mellom mennesker, men det kommer ikke av seg selv. Derfor må det finnes en plass hvor mennesker kan møte mennesker. Dét skjer lett i kriken.

I dag er hun forbeder og søndagsskolelærer i Bryne Frikyrkje. Mannen er diakon. I menigheten er det over ti nasjonaliteter representert. De er engasjert i alt fra kirkekaffe og velkomstkomité til tale, lovsang og forbønn.

– Det er stor forskjell på å bli tatt imot som en likeverdig i menigheten, i forhold til å bare være en som bare skal hjelpes eller leie menighetslokale til egne gudstjenester, påpeker Abdo.

Hun forteller at det internasjonale fellesskapet et resultat av blant annet evangelisering i Brynes gater, på asylmottak og kirkegjengere som har lav terskel for å invitere alle slags mennesker med i kirken. På gudstjenestene har de tolk på ulike språk og nye får tilbud om å være med i mindre husfellesskap, eller vekstgrupper som de kalles i Bryne Frikyrkje. For Garcito Abdo ble dette avgjørende.

Gjensidig nysgjerrighet

Jo kortere botid immigranter har hatt i Norge, jo mindre tilhørighet har de, ifølge rapporter fra Statistisk sentralbyrå. Vekstgruppen Abdo var med i forhindret dette, ifølge henne selv.

– Folk i vekstgruppen gikk gjennom leksene vi hadde på språkskolen sammen med oss og oppmuntret oss hele tiden. Med deres hjelp tok det ikke lang tid å føle seg hjemme på Bryne, sier hun.

I vekstgruppen leste de Bibelen og diskuterer både familieliv og trosliv. Følelsen av tilhørighet som de fikk, gjorde at Abdo-ekteparet ikke var redde for å spørre om de syntes det var ting i den norske kulturen som de reagerte negativt på.

– Vi kunne enten le av det eller lære av hverandre. Når du har et slik fellesskap gjør det ikke noe å være annerledes, fordi vi hadde det viktigste til felles. På denne måten fikk jeg tillit til det norske samfunnet, forklarer Abdo.

Også på dette området skiller hun seg fra flertallet av norske innvandrere, som oppgir å ha lavere tillit til folk flest enn det den generelle befolkningen i Norge oppgir å ha. Lav tillit til folk flest har også sammenheng med selvopplevd diskriminering, ifølge en rapport fra det frittstående forskningsinstituttet i Oslo, PRIO, i fjor. Skal vi tro Abdo selv, har bakgrunnen hennes bare blir sett på som en ressurs i menigheten.

– Vi lager etiopisk mat sammen og vi forteller dem hvordan vi feirer de kristne høytidene i Etiopia. I lovsangen synger vi flere etiopiske sanger. Vi liker å lære av hverandre, sier hun.

Ønsker flere frivillige

En annen faktor som påvirker integrering i Norge er deltakelsen i frivillig arbeid. Bare 15 prosent av innvandrerne som ikke er født i Norge engasjerer seg i frivillig arbeid, mot 37 prosent av befolkningen ellers. Det er for dårlig, mener Abdo:

– Det er trist at ikke flere benytter seg av muligheten til å bidra tilbake til samfunnet. Jeg har sett for både meg selv og for andre i menigheten hvor viktig det er å høre til, sier hun.

Da forespørselen om å bli søndagsskolelærer i frikirken kom var norsketioperen derfor ikke i tvil.

– Det var den største dagen i mitt liv da de spurte meg, utbryter hun.

– Da jeg var liten hadde jeg en søndagsskolelærer som betydde veldig mye for meg. At jeg nå kan være med å bety det samme for barn her på Jæren er den største gleden jeg har.

Lærer integrering videre

At Abdo og andre innvandrer bidrar positivt til det norske samfunnet er det enighet om. Integreringsbarometeret for 2018 tyder på at 40 prosent mener at innvandring i hovedsak er bra for Norge. Likevel mener kun 18 prosent av dem at integreringen av innvandrere faktisk fungerer.

Abdo tror kirkene sitter på nøkkelen til integrering og har derfor engasjert seg personlig for å få nye landsmenn til å oppsøke menigheter der de bor.

– Som samfunnsfaglærer har jeg oppmuntret elevene mine til å gå til kirken og møte lokale mennesker. De kan lære deg ting om språk og kultur du aldri kan lære i en bok, påpeker hun.

– Derfor er det å finne seg en menighet en del av pensumet jeg har for dem på språkskolen, ler hun hjertelig og understreker at de som kommer til Norge ikke kan sitte og vente på at nordmenn tar kontakt.

– Hils på folk du møter på veien, og husk at selv om du kommer som gjest må du gjøre et visst initiativ for å komme nærmere andre mennesker.

– Gjør du ikke det kan det bli et skille mellom deg og nordmenn som bare vokser, advarer firebarnsmoren.

Advarer

Jill Merethe Loga er professor ved Høgskulen på Vestlandet. Hun har blant annet forsket på temaet trossamfunn, innvandring og integrasjon. Hun mener et trossamfunn kan ha en positiv effekt på integreringen av nykommere i samfunnet.

– Et trossamfunn kan produsere såkalt «sammenbindende tillit» som er en form for (Ta ut: tillit og) sosiale bånd mellom individer som er like langs flere sentrale dimensjoner, for eksempel knyttet til religion, etnisitet eller nasjonalitet. Dette er en tillit som skaper en «vi-identitet», og for nykommere kan inkludering i en slik gruppe være et første springbrett inn i det nye samfunnet, sier hun.

En for sterk «vi-identitet» er likevel noe professoren advarer mot, og særlig dersom trossamfunnet har få koblinger til sine omgivelser.

– Trossamfunn som kun bidrar med sammenbindende tillit, og ikke ser mot det større fellesskapet og brobygging til storsamfunnet, kan på sikt fungere desintegrerende for en nykommer, og kan i verste fall også bidra til å produsere mistillit. (Ta ut: til storsamfunnet). I marginaliserte trossamfunn kan vi-identiteten innad også være bygget på opplevelsen av marginalisering og ekskludering fra storsamfunnet. Et slikt trossamfunn kan bli en uheldig arena for den sosiale integrasjonen til en nykommer.

– Hvordan kan kirker og andre trossamfunn bidra til en velfungerende integrering i samfunnet?

– Integrering av nykommere handler om å inkludere dem i arenaer som sikrer både en «vi-tilhørighet», for eksempel innad i et trossamfunn eller en frivillig organisasjon, og en «vi-tilhørighet» til storsamfunnet og andre som er forskjellig fra en selv. Særlig viktig er det at trossamfunnet bidrar med såkalt «brobyggende tillit» inn i et lokalsamfunn, gjennom kontakt med lokale institusjoner som skole, bibliotek, politi og andre frivillige foreninger. Trossamfunn som bidrar med både sammenbindende og brobyggende tillit kan med andre ord fungere som gode integrasjonsarenaer for nykommere.

På tilbudsiden

For Bryne Frikyrkje begynte arbeidet for integrering med et medlem i menigheten som begynte å besøke et lokalt asylmottak. Vedkommende deltok på bønnemøtene de kristne beboerne hadde på mottaket og han inviterte dem med på bønnemøter i frikirken. Vennskap ble knyttet og stadig flere i menigheten ble involvert. De arrangerte Alpha-kurs og åpnet gudstjenestene for nye landsmenn, både for å delta og bidra med oppgaver. Siden har de ikke sett seg tilbake.

Pastor Marith Larsen har fulgt det interansjonale arbeidet hele tiden, de fem siste årene som pastor. På denne tiden har hun blant annet døpt muslimer, hatt kristne etiopere i arbeidspraksis og kjørt rundt med matposer til menighetens nyankomne innvandrere nå i Korona-tiden. Ektemannen hennes har på sin side vært kjørelærer og fulgt dem i lelighetsjakt.

– Hva har den internasjonale kontakten betydd for deg som pastor?

– Du kan si at vi har sett at folkene som kommer her lever et kristenliv som jeg beundrer. Jeg har lagt merke til at de stoler på Gud på en annen måte en jeg gjorde før jeg møtte dem. De stoler på at Gud forsørger og tar Bibelen på alvor, så det har jeg observert i stillhet. De har en overgivelse til Gud som jeg virkelig beundrer, sier hun.

– Hvilke utfordringer må man forberede seg på dersom man åpner gudstjenestefellesskapene for så mange nasjonaliteteter som det Bryne Frikyrkje har gjort?

– Enkelte kulturer har jo et annet forhold til å holde tiden enn det vi i Norge har. Andre ganger gjør språket at de ikke forstår oppgaven sin, innrømmer Larsen.

– Himmel på jord

Søndagsskolelæreren Garcito Chamisu Abdo har selv hatt en bratt læringskurve, og er stolt over nettopp dét.

– Kulturforskjeller fra land til land og hjem til hjem er dype sake, vedgår hun.

– Men vi deler samme ord fra Bibelen og da blir ikke forskjellene noe negativt.

– Lettere sagt enn gjort, vil noen mene?

– Da må de bare prøve selv, sprudler den norsketiopiske jærbuen.

– Faktisk er det at ulike mennesker kommer sammen i tro og tilbedelse kanskje det sterkeste et menneske kan oppleve.

– Det er som å se Guds rike her på jorda.