Her øker antall kristne – likevel står kirkene tomme

Da drabantbyene vokste frem i Oslo på 70-tallet var det kristne barneforeninger og misjonsforeninger knyttet til flere av borettslagene på Furuset i Alna bydel, lengst øst i hovedstaden. Kirken og søndagsskolen samlet lokalsamfunnet da de stod ferdige i 1980.

Det var på denne tiden Hartvig Opsjøn og familien kom til Furuset. Han minnes en kirke full av barnefamilier hver eneste gudstjeneste og konfirmantkullene i de ulike menighetene talte langt over hundre deltakere. Det var egne familiemisjonsforeninger og søndagsskolene var fylt til randen.

– Det var liv og røre i kirken den gang, ja. Ingen tvil om det, sier Opsjøn som har ført kirkens jubileumsskrift i pennen, 40 år etter den ble reist.

Uviklingen han har vært vitne til i kirken denne tiden gjør ham urolig.

Ressurssterke flytter

Utover 80-tallet legges barneforeninger ned. Det blir vanskelig å rekruttere ledere og stadig flere flytter fra området. I 1984 aner menighetsrådet ugler i mosen. Kirkens jubileumskrift siterer:

«De siste årene har det vært registrert en stor grad fraflytting fra området (...). Vi har også merket dette innenfor menighetens arv. Aktive, ressurssterke personer er flyttet fra menigheten: og en kan nevne at fra nåværende menighetsråd har fire medlemmer og varamedlemmer flyttet (…)».

Samtidig som etnisk norske flyttet fra Groruddalen, flyttet nye til. Først arbeidsinnvandrere og etter hvert deres familiemedlemmer, deretter asylsøkere utover 80-tallet. I 1983 kom det 150 asylsøkere til Norge. Fem år senere, i 1988, var dette tallet økt til 6.600. De sosiale utfordringene som allerede hadde eksistert i området fortsatte å øke, ifølge boken Norsk historie 1914-2000.

De neste 12 årene steg prosentandelen nyfødte med innvandrerbakgrunn fra ca. 40 prosent til nærmere 80 prosent i bydeler rund Goruddalen og Søndre Nordstrand, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Dette vises også igjen på skolene på Furuset hvor opptil 96 prosent av elevene har annet morsmål enn norsk. I dag bor over 140.000 mennesker i Groduddalen, fra over 150 land. Dette er et av områdene i hovedsaden med høyest andel lavinnektsfamilier. Den siste statistikken fra Oslo politidistrikt viser at barne- og ungdomskriminaliteten øker for fjerde år på rad.

I løpet av én generasjon har mange etnisk norske flyttet fra disse områdene, og med det har mange også forlatt kirkene de hørte til i som barn. Tilbake i kirkene sitter en liten forsamling som minker i antall og øker i alder. Furuset kirke i Groruddalen er en av dem.

– Vi har en stor utfordring nå med at mange av drivkreftene i det frivillige arbeidet er over 65 år. Om ti år vil det være kritisk om vi ikke får inn barnefamilier, sier Hartvig Opsjøn, som er mangeårig frivillig i menigheten.

At menigheten skulle gå fra fullsatte gudstjenester til å kjempe for sin overlevelse på bare 30 år hadde ikke Opsjøn trodd.

Barnearbeid legges ned

Menighetslivet i Groruddalen fortsatte utover 90-tallet, tross fraflytting. Der noen flyttet ut var det andre som flyttet inn. Det var barnegospel, jentekor, miljøkor, tensing og flere ungdomssatsninger, noen av dem hadde over 100 ungdommer innom. Men mangel på frivillige fra menigheten er en tilbakevendende utfordring. Fram til begynnelsen av 2000-tallet er neste generasjon med i styre og stell, men det er unntaket. I dag er ikke en eneste av de barna som vokste opp i menigheten aktiv i kirken. Utover 2000-tallet blir det helt slutt, først for ungdomsarbeidet, så for søndagsskolen og barnekoret. Ifølge Opsjøn har det ikke kommet nye tilflyttere som har erstattet de som dro.

For fem år siden ble søndagsskolen lagt ned. Da hadde den i flere år bestått kun av tre slovakiske søsken. I 2019 var det bare ti personer som konfirmerte seg i kirken.

– Har du ikke barnearbeid, får du ikke barnefamilier; Uten barnefamilier er det ingen å drive barnearbeid for. Du kommer inn i en ond sirkel det er vanskelig å komme seg ut av, sukker Hartvig Opsjøn.

Hver uke har mødre samlet seg på babysang i kirken, men det er ikke blitt kirkegjengere av dem av den grunn.

– Hva gjorde dere for å få dem med videre i menigheten?

– Jeg vet ikke hvor hardt vi har gått ut, for det må basere seg på frivillighet, sier Opsjøn.

Drømmen hans er et kristent fellesskap på tvers av kulturer. Flere ganger har menigheten prøvd å rekke ut en hånd til migrantmenigheter i området, med responsen har vært lunken.

– Trenger etnisk norske menigheter innvandrerne mer enn de trenger dere?

– Det stemmer nok at behovet for samarbeid ikke oppleves like stort fra innvandrermenighetenes side, så her er det vi som trenger vi deres hjelp, ja.

Skepsis til folkekirken. Betty Kim Ha Nguyen Le er pastor i den norskvietnamesiske menigheten Levende Vann. De leier lokaler i Ellingsrud kirke, som er en del av Furuset og Ellingsrud menighet. Selv har hun gode erfaringer med fellesarrangementer, men ønsker ikke å utvide samarbeidet ytterligere.

– Vi har helt ulik måte å uttrykke oss på, og vi har et annerledes syn på en del viktige teologiske spørsmål, sier Levende Vann-pastoren som har 110 medlemmer i sin menighet, hvorav 60 er faste gudstjenestegjengere.

I tillegg til det hun kaller «grunnleggende teologisk uenighet» opplever hun gudstjenesteformen med orgel og liturgi fremmed.

– Vi har jo hatt møter sammen, hvor vi har brukt våre sanger, med våre instrumenter.Vår lovsang varer ofte lenger og er mer «livlig» enn det Furuset og Ellingsrud-menigheten er vant til. På samme måte er deres rolige lovsang med eldre salmer uvant for oss.

Korsets Seier har også vært i kontakt med andre migrantmenigheter i området som stiller seg bak pastor Le sin påstand om at de teologiske, kulturelle og språklige forskjellene er for store til at de kan være del av samme menighetsfellesskap.

Samlivsspørsmål splitter

Migrasjonsrådgiver Lemma Desta i Norges Kristne Råd har etiopiske røtter og er medlem i Oslo International Church tilknyttet Den norske kirke (Dnk). Han utdyper hvorfor han tror kirkesamfunnet hans har så vanskelig med å nå ut til kristne med migrantbakgrunn:

– Liberal teologi og menighetsvekst henger ikke sammen. Det har man sett mange steder i verden. Det er fordi menighetsvekst kommer gjennom en tro som våger å ta standpunkt som kanskje kan være uforenlig med samfunnets– eller samtidens ideologier. Liberal teologi undergraver menighetenes vekstvilkår, nemlig tro som bærer mening og skaper identitet, sier Desta og utdyper:

– Blant mange kristne innvandrere er det blitt en skepsis til menigheters aksept for den liberale samfunnsutviklingen. Tro blir nesten en skam for den oppvoksende generasjonen når de hører så mye negativt om bibelske verdier i media, og det til og med fra sine egne ledere.

– Det finnes flere kristne menigheter og forsamlinger bygget på en konservativ bibelforståelse, men også de sliter med å nå ut til innvandrere. Hvorfor?

– Viktig observasjon. Det stemmer, svarer Lemma Desta før han utdyper:

– Den norske kirke er veldig varm i møte med mennesker, men mange innvandrere kjenner seg ikke igjen i mange av verdiene prester og biskoper formidler. Den andre siden har verdikonservativ teologi, men de opplever ikke den mellommenneskelige varmen og velkomsten. Med mindre vi gir opp vårt eget og blir som dem, føler mange seg fremmede blant etnisk norske, både i konservative og liberale forsamlinger.

Migrasjonsrådgiveren tror likevel at norsk kristenliv avhenger av at kristne klarer å samle seg på tvers av kirketilhørighet og nasjonalitet.

– På den ene siden må innvandrere gi opp drømmen om å returnere til opprinnelseslandet og fokusere på livet og mulighetene her i Norge. I etnisk norske menigheter trenger vi varme og rause mennesker som ikke bare inviterer oss til dialog på de fine kontorene sine, men som står for en bibelsk bevissthet om vår felles kristne tro. Da vil det vokse frem levende kristne vitnesbyrd som endrer samfunnet.

Sammenlignes med muslimer

Ulikheter til tross – de siste årene har flere norskbaserte kirkesamfunn og organisasjoner plantet menigheter i innvandringstunge bydeler, som de ser på som upløyd misjonsmark. Den norske kirke er blant dem som frir til migrantkristne. I et notat om Den norske kirkes strategi i møte med migrantkristne fra januar i fjor skriver Kirkerådet:

«Det rapporteres om at det de siste tiårene er etablert mer enn 250 migrantmenigheter i Norge, med gudstjenestefeiringer på 40 ulike språk. De fleste holder til i de store byene. Denne utviklingen krever at Den norske kirke ser mulighetene som ligger der for vekst og fornyelse, samt å bli relevant for nye generasjoner.»

Lite tyder på at Den norske kirke har lykkes.

Ser ingen løsning

«Nedslående, dyster og forgjeves» er ordene sosialantropolog Sindre Bangstad ved Institutt for kirke- religions og livssynsforskning (Kifo) bruker for å beskrive situasjonen for flere av kirkene i drabantbyene rundt hovedstaden.

– Mange av kirkene som tidligere fungerte som lim i sine lokalsamfunn kjemper nå om overlevelse. Menighetene står overfor betydelige utfordringer med å opprettholde medlemsgrunnlaget. Verken etnisk norske eller kristne med migrantbakgrunn kommer til kirken.

I forskningsrapporten «Dnk-menigheters møte med migranter» fant Bangstad det han kaller bekymringsverdige resultater av mange års forsøk på å nå denne gruppen kristne. Forsamlingene er homogent norske og teologien er liberal, noe som oppleves fremmedartet for mange kristne migranter. Dette er noen av
forklaringene rapporten peker på.

I dag er det ikke kirkene som forener kristne på tvers av nasjonalitet. Det er det idrettsarenaene som gjør, påpeker Kifo-forskeren. Unntaket i rapporten er en menighet på Stovner, hvor man begynte med blant annet skriftlesning på forskjellige språk, for å rekruttere migranter. Dét fungerte, men til gjengjeld mistet mange av de mangeårige etnisk norske medlemmene interessen.

– Hva kan menigheter lære av idretten når det kommer til å samle folk på tvers av etnisitet?

– Å lykkes er nok vanskeligere for kirken sammenlignet med idretten. Et kristent trosfellesskap er noe annet enn et fotballfellesskap, men jeg tenker at en har med en bevisst holdning å gjøre.

– Men i Den norske kirke har man jo hatt en bevisst holdning til dette i flere år uten resultater?

– Ja, dette spørsmålet har gitt mye hodebry i drabantbymenighetene. Det finnes ingen magisk trylleformular for vekst.

– Hva skal til for å snu utviklingen?

– Heller ikke her har jeg et godt svar. Det er en alvorlig situasjon, både for menighetene det gjelder og for lokalsamfunnene som ikke lenger får levende kirker som samler dem, sier forskeren.

Folkekirken som minoritet

At situasjonen er alvorlig for kirker i prostiet hans, er ikke prost Øyvind Stabrun enig i. Han erkjenner at uenigheter i samlivsspørsmål kan gjøre enkelte kristne med migrantbakgrunn skeptiske til å involvere seg, men mener at Dnk ikke kan endre sitt teologiske verdigrunnlag av den grunn.

– Jeg tror ikke migranter er mer skeptiske til dette enn andre. Hvis det er noen som blir skremt av å gå i Den norske kirke fordi man har en åpen inkluderende holdning til homofile og transpersoner, finnes det andre kirkesamfunn man kan henvende seg til.

At det kan bety kroken på døren for kirker som den på Furuset, er han ikke bekymret for.

– Om det da skulle bety at det florerer av kristne kirkesamfunn og Den norske kirke blir minoritet, så får det så heller være. Det viktigste er å være en levende nær og tilgjengelig kirke hver eneste dag og gjøre så godt man kan, og så skjer det som skjer. Hvis det ikke liv laga for en stor menighet for Den norske kirke på Furuset, så er det vel ikke det da.

Prosten påpeker at Den norske kirke fortsatt er det største kirkesamfunnet i Groruddalen med god margin, ettersom de andre kirkesamfunnene er så fragmentere. Det blir derfor en avsporing å bekymre seg for hvorvidt enkeltmenigheter overlever eller ikke, mener han:

– Å være kirke handler ikke om gudstjenestedeltakelse alene. Som majoritetskirke har vi et kjempeansvar i å bygge bro og å være i dialog med de andre trosretningene.

Vil ikke miste fellesskapet

Tilbake ved den folketomme kirken på Furuset ivrer også Hartvig Opsjøn for brobygging og dialog, men det kan ikke erstatte gudsjenesteliv og menighetsfellesskap, mener han. Nå ber han om en ny vår for Furuset kirke.

– Nye krefter må finne sin plass om vi ikke skal ha problemer med å drifte kirkene som levende fellesskap for alle aldre. Et god sted å begynne gjenreisingen er å så sammen i et fellesskap der vi seter pris på hverandre og snakker hverandre opp. Og så vet vi at vi kan så, vi kan plante, men Gud alene gir vekst.