Hillsong i hardt vær

Korsets Seier må skrive om det som skjer i Hillsong.

Som utdannet og engasjert journalist burde artikkelen om varslene rettet mot Jostein Krogedal vært givende å jobbe med. Det journalistiske idealet om å avdekke kritikkverdige forhold er ganske treffende her. Det burde vekke noen tilfredsstillende følelser.

Likevel kjenner jeg ingen glede.

Bare sorg.

Det uttrykte jeg også overfor Jostein Krogedal under våre to samtaler på fredag og søndag. «Det er ingenting i meg som har lyst til å ta deg», forsøkte jeg å uttrykke. Rent personlig har jeg bare positive erfaringer med Jostein. Han er artig og frisk å småprate med. I intervjusituasjoner har han en deilig, uhøytidelig snert i kommentarene – noe jeg setter veldig pris på som journalist. Han er alltid kjapp til å svare på telefonen og aldri vanskelig under sitatsjekker. Et perfekt intervjuobjekt.

Bekymringene fortsatte å komme – fra kjente og ukjente, fra ulike kanter av landet, fra ledere og lekfolk, unge og eldre.

I høst begynte vi i Korsets Seier imidlertid å høre rumlinger om at alt ikke var som det burde være i Hillsong Norge. Jostein Krogedals navn gjentok seg. I starten trakk jeg litt på skuldrene. Sant å si kunne jeg ikke helt tro det som ble skrevet og sagt til oss. Det stemte liksom ikke helt med den avbalanserte lederen jeg hadde konversert med en håndfull ganger.

Som menighet, pastor eller eldsteråd skal man vise tillit til alle varsler, og behandle dem deretter. Som avis bør instinktene fungere litt annerledes. Man skal være svært tilbakeholden med å ta én, to eller til og med tre tips som sannhet. Det er elementær journalistisk etikk å ha kritisk avstand til kildene, selv varslere. Anonyme tipsere kan ha sekundære motiver. Man vet aldri. Å henge ut en uskyldig person er et mareritt som vi gjør alt vi kan for å unngå.

Offentligheten var eneste utvei

Men bekymringsmelder fortsatte å komme – fra kjente og ukjente, fra ulike kanter av landet, fra ledere og lekfolk, unge og eldre.

Vi var også heldige som kom i kontakt med Krogedals tidligere medarbeider Anders Instebø. Tross høy pris valgte han å fortelle sin historie åpent, noe vi i Korsets Seier veldig glad for. Det bringer legitimitet, transparens og troverdighet inn i bildet.

Selve dokumentasjonen er likevel de 25 varslene, flere eposter og over ti telefonsamtaler som gjør oss trygge på at dette er en sak som må ut. Vel, ikke bare trygge egentlig, men det ville være en unnlatelsessynd å la være. Og når kontrollmekanismene ikke fungerer slik at frivillige og ansatte føler seg ivaretatt, så er offentligheten eneste utvei.

Nå håper vi at Jostein Krogedal og styret i Hillsong tar varslene og uroen i Hillsong på alvor. Det Anders Instebø forteller – og våre andre kilder bekrefter – er ikke i nærheten av holdbart.

Dette er nemlig ikke en evangelisk menighet verdig.