Historieforfalskning om Pinsebevegelsen i Vårt Land

De to forholdsvis anonyme Dagbladet-journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant ble i høst rockestjerner som følge av boken «Partiet».

Deres medrivende, men tungt kritiserte verk om Arbeiderpartiets fall de siste ti årene, er basert på anonyme kilder.

Mange pinsevenner har nok allerede merket seg sistnevnte Jørgen Gilbrants sjeldne etternavn. Og det er det god grunn til. Hans farfar heter Thoralv Gilbrant.

Forfatterens salige arv stopper ikke der. Hans onkel heter Ole Christian Kvarme, biskopen som også måtte tåle mye tung kritikk som den siste konservative biskopen i Oslo.

Lovpriser Oslo-brødrenes oppgjør

Jeg har hørt og lest mange intervjuer med de to Partiet-forfatterne de siste par månedene, men noe av det merkeligste ble sagt av Jørgen Gilbrant i Vårt Land i dag.

Der gir han sin fulle støtte til den såkalte «Hvitboka» og sin farfar Thoralv Gilbrants oppgjør med Aril Edvardsen.

Personlig har jeg aldri hørt om noen så helhjertet bøye kne for den famøse Hvitboken fra 1977. Bak den sto de såkalte Oslo-brødrene; daværende Korsets Seier-redaktør Thoralf Gilbrant, forstander Morgan Kornmo og misjonssekretær Hans Svartdahl.

Fengslende og feilaktig

– Jeg vil gi farfaren min ære for at han var en av dem som tidligst tok oppgjør med den karismatiske bølgen som kom med Trosbevegelsen i Norge, sier han til Vårt Land.

For meg er dette en ny versjon av oppgjøret mot Edvardsen, som jeg tror få voksne pinsevenner kjenner seg igjen i.

Trosbevegelsen var verken et begrep eller en kjent bevegelse i Norge i 1977.

De første trosmenighetene ble ikke plantet før nærmere midten av 80-tallet.

Forfatter Gilbrant skriver om fortiden for å skape et mer fengslende narrativ, noe Partiet-forfatterne har fått kritikk for fra andre hold også.

Teologisk overdrivelse

Det er for så vidt sant at Oslo-brødrene fremstilte Edvardsen som en vranglærer, men hovedkritikken var at hans virksomhet splittet Pinsebevegelsen.

Aril Edvardsen hadde startet egne stevner, samt eget forlag og misjonsarbeid. De fremste lederskikkelsene i Pinsebevegelsen ønsket ikke konkurrerende, nasjonale virksomheter.

Derfor mente pinseledelsen at Edvardsen motarbeidet Pinsebevegelsen.

Den teologiske debatten var ikke fremme på samme måte. Hardest kritikk fikk Edvardsen for å invitere en katolikk på scenen. Det var uhørt for pinsevenner på den tiden.

Fastgrodd, kontrollerende og apatisk

Til Vårt Land er likevel ikke sønnesønn Gilbrant i tvil:

– Boka (Hvitboken red.anm.) er å anse som en klassiker i Pinsebevegelsen. Det er et oppgjør med en type persondyrkelse og et frislipp av nådegaver. Et oppgjør som jeg mener står fjellstøtt den dag i dag.

Pinsebevegelsens forrige leder, Sigmund Kristoffersen har siden omtalt oppgjøret som «udemokratisk, rått og autoritært».

For noen år tilbake forklarte Kristoffersen til KS at dette var en katastrofe for hele Pinsebevegelsen.

– Som bevegelse ble vi mer fastgrodd, kontrollerende og apatisk. Frykt stengte for nye initiativer. År med stagnasjon fulgte, naturligvis.

Misvisende pinsehistorie

For meg er ikke Gilbrants kreative gjenfortelling bare en uskyldig forenkling. Den er totalt misvisende.

Ikke ulikt boken «Partiet».