En Oslo-mann stoppet foran tiggeren, løftet hendene og ba. Det ble starten på et nytt liv for Gigel

En iskald januardag i 2012 står Gigel alene utenfor Sentralbanestasjonen i Oslo.

Han hadde brukt sine siste penger for å få bli med en overfylt minibuss til Norge. Men nå var han overlatt til seg selv.

De andre rumenerne hadde stukket hver til sitt. Han kunne ikke norsk, visste ikke hvor han skulle gå eller hvor det var mulig å sove.

Bare noen dager tidligere hadde tobarnsfaren og ektemannen tatt bestemmelsen om å dra til Norge som et siste forsøk på redde familiens økonomi og få bygget ferdig huset deres.

– Jeg begynte bare å gå opp over Karl Johans gate. Det slo meg hvor vakkert det var der, forteller Gigel til Korsets Seier.

Men det skulle ikke ta lang tid før han skulle oppleve den brutale virkeligheten for en gatetigger i den norske hovedstaden.

Ikke mat og ved

Gigel tegner et trist bilde av tilværelsen i Romania.

– Da min far døde mistet jeg støtten i livet. Jeg hadde giftet meg ung med Maria, og nå ble det veldig vanskelig for oss økonomisk.

I tillegg bodde Marias far hos familien. Etter en hjerneblødning var han totalt pleietrengende og Maria hjalp ham med alt.

Etter hvert fikk ekteparet to barn sammen.

– Ofte hadde vi verken brød på bordet eller ved til å holde oss varme med, forteller Gigel.

Den unge mannen var et arbeidsjern og hadde prøvd å få jobb i et par andre land, men med bare sju års skolegang var alle veier stengt. Nå hadde han hørt at man kunne tjene penger på å pante flasker i Norge.

– Norge var mitt siste håp, sier Gigel

Siste håp

I Oslo oppsøkte han rumenerne som samlet seg utenfor Nationaltheatret, og fikk bekreftet at det var bare å starte å lete i søppeldunkene etter flasker.

Gigel ville helst jobbe, men skjønte at det var vanskelig. Det bekreftet også nordmenn som av og til stoppet og snakket med ham.

Et par netter ble han med en flokk rumenere og overnattet der de sov, men Gigel likte verken det råe språket de hadde, alkoholen eller urensligheten i disse forlatte husene.

– Da bestemte jeg meg for å sove ute. Jeg fikk tak i en liten madrass som jeg bar på ryggen om dagen. Om kvelden rullet jeg den ut på en benk ved Nationaltheatret og la seg til å sove.

Vinteren 2012 var iskald i Norge, og i dag forstår ikke Gigel selv hvordan han overlevde i soveposen i 20 minusgrader.

– Helgene var verst, husker han.

Spyttet og sparket

– De unge som var ute og festet kom bort der jeg lå og begynte å plage meg. De spyttet på meg og sparket meg og kalte meg mange stygge ting. De ropte blant annet «Dra tilbake der du kom fra!».

For å komme i kontakt med nordmenn og få mer informasjon om muligheter for jobb, satte Gigel seg på gata for å tigge.

– Det kostet meg ubeskrivelig mye å fornedre meg selv til å være en tigger, sier Gigel.

– Aldri i hele mitt liv hadde jeg vært i nærheten av å tigge. Skammen over å sitte der på gata å be om penger var forferdelig. Jeg fortalte ikke kona mi hjemme i Romania at jeg var blitt en tigger på gata, forteller Gigel.

Hun fikk bare vite at han pantet flasker.

– Det var jo ikke dette jeg ønsket. Jeg ville jobbe! Men jeg hadde ingen kontakter som kunne hjelpe meg.

I dag, ti år senere, forstår han bedre hvorfor det var så vanskelig å få jobb. Mange han snakket med ga han noen penger og litt og spise, men ingen kunne hjelpe ham ut over det.

Gigel oppholdt seg mest ved Nationaltheatret og ved Blindern når han tigget. Sakte, men sikkert ble han stadig mer deprimert og mistet til slutt håpet på en forandring.

– Da jeg ikke så noe håp videre, at veien nærmest var blokkert for meg, ble jeg svært nedfor, forteller han til Korsets Seier.

– Jeg tenkte på barna og kona mi, som jeg ikke så noen løsning for.

Ydmyket og uten håp

– I tillegg følte jeg meg helt mislykket, verdiløst og uten muligheter. Det hjalp ikke at jeg ble spyttet på og sparket. Til slutt ble det bare svart for meg, sier Gigel.

En dag stopper en godt voksen mann foran Gigel. Arne Dag Johansen, lærer på Blindern, stanser foran tiggeren på fortauet, tar ut en sjokolade og en 20-kroning fra sekken sin og ga til Gigel.

Deretter løfter han begge hendene og ber for Gigel.

Bønnen som forandret alt

– Jeg skjønte ikke hva han sa, men jeg forsto at han ba til Gud, sier Gigel.

Gigel selv hadde aldri hatt noe nært forhold til Gud fra tiden i hjemlandet.

– I det øyeblikket Arne Dag begynte å be, ble et nytt håp tent inne i meg, forteller Gigel.

– Jeg kjente at jeg ble helt overfylt av håp. Jeg glemte at jeg var en verdiløs tigger, jeg følte meg løftet opp og fikk nytt mot.

Etter bønnen går Arne Dag Johansen videre for å rekke bussen sin, men følelsen av håp forsvinner ikke hos Gigel. Hele resten av dagen følte han at en total forandring hadde skjedd og at det var noen som elsket ham. Det varme smilet fra den hittil ukjente mannen før han gikk, satte seg fast i hjertet.

Han kunne begynne å håpe igjen.

En bønn, melkesjokolade og 20 kroner

Gigel skjønte at det hadde noe med Gud å gjøre.

– For første gang følte jeg Gud så sterkt i mitt liv og så nær i mitt hjerte, beskriver han.

Arne Dag Johansen begynte å komme forbi plassen der Gigel satt hver fredag ettermiddag. Hver gang fikk Gigel 20 kroner og en melkesjokolade, og så løftet Arne Dag hendene og ba for ham.

– Jeg følte at denne mannen var sendt meg fra Gud, sier Gigel.

Gjennom gudsnærværet han kjente på innersiden begynte han også frimodig å be til Gud.

Ropte til Gud

– For aller første gang i mitt liv formet jeg en frimodig bønn til Gud. Jeg ropte fra mitt hjerte så høyt at jeg tenkte hele verden kunne høre det, sier Gigel og smiler.

– Jeg lovte Gud at hvis han fant en jobb til meg, skulle jeg tjene ham med hele meg resten av mitt liv.

Gigel og Johansen fant snart ut at begge kunne snakke litt fransk, og dermed var det mulig å kommunisere. Gigel fikk sagt at han hadde familie i Romania, at han ikke ville sitte på gata, men få tak i en jobb.

Fast jobb

En ettermiddag kommer Arne Dag Johansen tilbake med en plan.

Han inviterer Gigel til å bo hos seg og kona hjemme i Lier, og gjennom sønnen som er snekker, skulle jeg også få en mulighet til å jobbe.

– Tenk, han tok meg med hjem. I to og en halv måned fikk jeg sove i en fin seng og spise kjempegod mat, stråler Gigel.

Sønnen introduserte Gigel for snekkeryrket og snart hjalp han Gigel til å sette opp sitt eget vaktmesterfirma. Firmaet fikk navnet Grønne Bror.

– Han så nok at jeg kunne jobbe i timevis uten å trenge mat eller vann, sier Gigel med et smil.

Via denne snekkeren fikk Gigel kontakt med flere kristne forretningsmenn i Drammen, som driver med eiendom. Etter å ha sett arbeidskapasiteten til den spreke rumeneren tok det ikke lang tid før han fikk jobb som vaktmester hos den kristne entrepenøren Odd Hyttedalen. Denne jobben har Gigel hatt i ti år nå.

– Jeg visste ikke at Gud hadde talt til Odd om å ansette meg, men jeg var overlykkelig over å få en jobb, forteller Gigel.

«Hent familien hit»

Det største Gigel opplevde etter at Gud hadde svart på bønnene hans om jobb, var at han fikk et helt hus i gave fra sin arbeidsgiver.

– En dag stoppet vi utenfor et hvit hus, og Hyttedalen sa at nå kunne jeg ta bilde av huset og sende til kona mi i Romania. Hvis hun likte det, kunne jeg ta både henne og barna til Norge og vi kunne få bo her. «Dette er ditt hus», sa Hyttedalen.

Gigel smiler. Han kunne ikke tro det han hørte! Et helt hus! Det ikke sjefen hans visste var at verken Gigel eller kona hadde mobiler med kamera, så det ble aldri sendt noen bilder av huset til Romania.

Men Gigel ringte hjem med strålende nyheter:

«Gud hjelper oss, vi har fått et sted å bo, og jeg har jobb. Gjør barna klare. Nå kommer jeg hjem og henter dere!»

Da Gigel reiste til Romania for å hente familien var huset i Norge helt tomt innvendig. Ingen møbler, hvitevarer eller andre nødvendige ting. Derfor var han litt bekymret da de parkerte utenfor huset og skulle gå inn.

– Jeg tenkte vi fikk finne noen madrasser så vi hadde et sted å sove først. Vi ville finne en løsning. Vi har jo sovet slik mange ganger i Romania, forteller Gigel.

Kom til innredet hus

Men da familien åpnet døra til sitt nye hjem 10. januar 2013, var ikke huset deres tomt lenger.

– Venner og forretningsforbindelser av Odd Hyttedalen hadde fylt huset med møbler, senger, sengetøy, duker, gardiner, og et kjøleskap smekkfullt av mat. Midt på bordet sto det en stor bolle med sjokolade og et kort: «Velkommen hjem». Det var helt fantastisk.

Korsets Seier har snakket med Odd Hyttedalen, som kan bekrefte Gigels historie.

Gigel er overbevist om at det var Gud som hadde hørt hans rop fra gata i Oslo. Og han glemte ikke sitt løfte til Gud om å bruke livet til det Gud ville.

Det første den takknemlige familien gjorde var å gi bort huset de nesten var ferdig med å bygge i Romania. De som fikk det kunne nesten ikke tro at det var sant.

Startet hjelpeorganisasjon

Etter alt det gode Gigel hadde opplevd kunne han ikke bare sitte stille. Han ville begynne å hjelpe andre. Familien ble også med i den rumenske pinsemenigheten som holder til i Oslo.

Ekteparet begynte i det små med å hente ting fra gjenvinningsstasjonene i området, som de gjorde i stand og sendte til mennesker som trenger det i Romania. I en liten transit-bil kjørte de jevnlig til Romania og hjalp de aller fattigste. Organisasjonen fikk navnet Grønne Bror.

Gigel møtte etter hvert flere kristne som ville høre hans historie, og som også ville hjelpe. En av dem var David Enok Nilsen, som i dag leder New Life Mission Aid. Dette vennskapet skulle føre til et tett samarbeid og misjon og nødhjelp framover.

Fra denne beskjedne begynnelsen driver Maria og Gigel i dag hjelpeorganisasjonen Grønne Bror. Ved siden av jobb, bruker de all sin fritid til å finne måter å hjelpe andre på.

Den første Transit-bilen er byttet ut med en Mercedes Sprinter, og organisasjonen har fått sin egen hjelpesentral i Romania, som fungerer som et sentrallager.

Ni trailere med nødhjelp har Grønne Bror til nå sendt av gårde til Romania, Ukraina og Makedonia. Den siste dro av gårde fra Norge rett før jul. Mat klær og rullestoler er blant lasten som hjelper fattige mennesker.

Varme brød

Ved hjelp av lokale samarbeidspartnere, blant annet hjelpeorganisasjonen «Calea spre cer», driver Grønne Bror også daglig utdeling av brød i tre regioner i Gigels hjemland. Brødene bakes av lokale bakerier.

– Vi deler ut Jesu kjærlighet gjennom hvert eneste brød. Vi vet at flere har kommet til tro på Jesus gjennom å motta våre brød gratis, forteller Gigel.

– Mange forteller oss at brødene ikke er det viktigste for dem, men det faktum at noen tenker på dem i deres fattigdom. Ingen har opplevd at noen kommer til dem med gratis brød før, derfor gjør det så sterkt inntrykk på dem mener Gigel.

For åtte måneder siden kjøpte Gigel en kjølebil som han hadde tenkt å leie ut for å få inntekter til misjonen. I stedet havnet bilen i en landsby i Romania, der samarbeidspartnere kan reise inn til Bucuresti og hente mat på den rumenske matsentralen. Uten kjølebilen hadde de ikke vært i stand til å kunne levere fersk nok mat.

Gjennom arbeidet organisasjonen driver i Makedonia opplevde Gigel at en sekk med klær ledet en muslim til frelse. I dag er denne tidligere muslimen frelst og opptatt med å preke evangeliet til muslimer, forteller den entusiastiske hjelpearbeideren.

– Vi vet aldri hvilke resultater som kan komme ut av en liten handling av godhet. sier den tidligere tiggeren, nå vaktmester og hjelpearbeider.